Førsteinntrykket av Under er at det hele må skyldes en logisk brist. Ved den knøttlille avkroken Spangereid, så langt sør du kommer før Norge overgir seg til havet, har to lokale gründere satset 70 millioner kroner på å bygge en restaurant ulikt alt annet.

Du har garantert sett bildene. En styggvakker betongkoloss i fjæresteinene, halvveis nedsenket i havet. Og fem meter under overflaten: spisesalen med et 11 meter bredt og tre og en halv meter høyt panoramavindu til det undersjøiske. Det hele er, selvfølgelig, tegnet av Snøhetta.

Med et glass champagne i hånda gikk Robinson og Fredag ned trappa og inn i det blågrønne lyset. Den umiddelbare følelsen der nede er at tida ikke blir holdt øye med av klokka, men av pulserende maneter og hundrevis av fisk. De opplyste sjøskapningene duvet opp og ned utenfor vinduet, i en hypnotiserende rytme fra rullende dønninger.

– Jeg fryktet at hele undervannsgreia skulle kjennes som en gimmick, sa Robinson.

– Men her sitter vi, og jeg kan med hånda på hjertet si at jeg aldri har sett et mer spektakulært rom.

Så begynte måltidet.