Under utvikling

Utviklingsminister Erik Solheim (50) har dårlige bordmanerer og et anstrengt forhold til slips.

LANGT DER INNE i det enorme kontoret i tredje etasje i Det kongelige norske utenriksdepartement står han. Han smiler sitt flyktige smil og kommer stakkato vandrende imot. Slips har han ikke, selvsagt ikke. Han er smått hes og det er nok derfor han er så godt kledd med skjorte og ullgenser, og utenpå den, dressjakke. Norges nyslåtte utviklingsminister håndhilser og stiller seg ved en anretning ved døra.

-  Gratulerer med ny jobb.

-  Tusen takk, sier han og heller kaffe i kopper.

-  Det er ikke verst dette?

-  Jeg føler vel at dette er en av de morsomste og mest spennende jobbene man kan ha. At man kan bidra ørlite grann til at verden blir et litt rikere sted for de fattige.

Han setter koppene brått i bordet. Fra bukselomma graver han fram en dispenser for suketter.

-  Har du alltid suketter i lomma?

-  Ikke alltid, men ofte. Jeg drikker kaffe hele dagen og skulle jeg brukt sukkerbiter, ville jeg knapt hatt en tann igjen. Bare for å begynne: Har du noen bestemte temaer du vil snakke om eller skal vi bare snakke om løst og fast?

TEMAER, JA. Det er noen opplagte temaer man må innom i samtale med Erik Solheim. I ti år ledet han Sosialistisk Venstreparti før han gikk av med en salutt av ei bok. I selvbiografien «Nærmere» på 446 sider karakteriserte han seg selv som ekstremt selvopptatt, egenrådig, autoritær og keitete. Det kunne bli ett tema. Ellers var brenning av Solheim-dukker på Sri Lanka et annet tema, hans skogeiendommer et tredje, hans bordmanerer et fjerde, og selvsagt måtte vi touche innom det å bli far i en alder av 50 år. Et siste tema, et delikat sådan, kunne være hvorfor Erik Solheim snart skulle kjøre bil til Gardermoen. I en mannsalder har han surfet på miljøbølgen og pratet varmt om kollektivtransport, men straks anledningen byr seg, setter han seg som den selvfølgeligste ting inn i bensinslukende, svarte regjeringsbiler. Og han som har kontor knappe fire minutter fra flytoget! Flytoget som er både raskere og mer miljøvennlig. Men liv og lære kan vi vente med. Først litt om den nye jobben.

-  Er det en drøm som har gått i oppfyllelse dette?

-  Det er en drøm at SV er kommet i regjering. Det er noe jeg har kjempet for i 15 år.

-  Men din drøm om å bli utenriksminister ble det ikke noe av?

-  Jeg tror aldri jeg har sagt noe om en bestemt regjeringsposisjon. Slik jeg ser det nå, er jeg veldig glad for at jeg ble utviklingsminister.

-  Utviklingsminister er jo en slags b-minister?

-  Det er sikkert noen som ser det sånn. Jeg gjør ikke det. For det første er det forvaltning av svære midler og forvaltning av et område der vi har stor innflytelse. Norge er bitte lite i en stor verden, men i arbeidet med fred og forsoning, og i kampen mot fattigdom, spiller vi en langt større rolle internasjonalt enn våre fire millioner innbyggere skulle tilsi.

-  Utenriksministeren har kontoret like over deg?

-  Ja, tramper han hardt i gulvet hører jeg det.

-  Du må innrømme at du heller skulle sittet en etasje opp?

-  Nei, nå er jeg så fornøyd med å sitte her, så hvorfor skulle jeg det? Jeg tror dessuten ikke at det å være utenriksminister ville vært mulig å kombinere med det å ha en baby.

-  Den forrige utviklingsministeren var singel og barnløs?

-  Ja. Jeg har fire barn og er innstilt på å ta min tørn på hjemmebane. Dette er ikke noen kritikk av Hilde, men hun hadde tid og anledning til å jobbe mye lengre dager enn jeg har. Jeg må legge opp helt annerledes, gå mer opp i stort og mindre inn i detaljene.

-  Hvor satt du før egentlig?

-  Ned en etasje og bort i gangen.

-  På et litt mindre kontor enn dette?

-  Definitivt.

DE SISTE ÅRA har Erik Solheim vært spesialrådgiver med ansvar for fredsforhandlingene på Sri Lanka, noe vi kommer tilbake til. Poenget er at han kjenner UD fra innsida. Kvelden før regjeringen ble offentliggjort, listet påtroppende utenriksminister Jonas Gahr Støre og påtroppende utviklingsminister Erik Solheim seg på unnselige stier gjennom skogen fra Sognsvann til Ullevålseter.

-  Der og da meislet dere ut norsk utenrikspolitikk?

-  Nei. Men vi diskuterte hvem som har ansvar for hva og ble enige om å ikke premiere dem som forsøker å skape motsetninger mellom oss. Det er bare når utenriksminister og utviklingsminister spiller sammen, at vi virkelig kan få gjort noe. Vi bestemte oss for å sende ut noen tydelige signaler.

-  Hvilke da?

-  Vi skal åpne opp systemet og ha en mer diskuterende stil. Vi skal tillate folk å gjøre feil. Hvis ikke, får vi et passivt, forsiktig system som ikke tør noen ting.

-  Og det har vi nå?

Ministeren nøler, men ikke lenge.

-  Eh... Det er i hvert fall mye som kan forbedres. For å bruke et stort ord, så trenger UD en kulturrevolusjon.

-  Når ryker du uklar med utenriksministeren?

-  Det har jeg ærlig talt ingen planer om.

Bakgrunnen for spørsmålet er at Erik Solheim røk uklar med de to foregående utenriksministrene.

-  Nå har jeg ingen planer om å kommentere verken Jagland eller Petersen. Jeg tror ikke man vinner respekt på å kommentere sine forgjengere, sier han, tenker seg om noen sekunder og legger til med et smil.

-  Men la meg legge til at jeg har hatt et utmerket forhold til en rekke utenriksministere før dem. Knut Vollebæk for å nevne en, Thorvald Stoltenberg for å nevne en annen og Bjørn Tore Godal for å nevne en tredje.

ERIK SOLHEIM VOKSTE OPP i et møblert hjem ved Bislett i Oslo. Far skrev lærebøker og mor endte som direktør i Høyesterett. Han mener å være en krysning av mors utadvendthet og fars sjenanse.

-  Din mor har uttalt at hun ga opp å lære deg gode bordmanerer?

-  Ja, jeg har mye å lære der. Det starter med at jeg ikke husker om brødet mitt ligger på høyre eller venstre side av tallerkenen. Og jeg vil jo helst bare bruke gaffer\'n. Det avspeiler bare at jeg ikke er god på det jeg ikke er interessert i.

Erik Solheim er ellers den første sosialisten i familien, men ikke den siste. Hans to eldste barn er med i Sosialistisk Ungdom.

-  Nå starter vi et nytt dynasti. Det har nok vært veldig, veldig vanskelig å vokse opp i vårt hjem uten å være interessert i politikk. Det gjelder både hos min forhenværende og nåværende kone.

-  Har du klart å verve din nåværende Høyre-kone som SV-medlem?

-  He-he. Hun har riktignok bakgrunn i Høyre, men lever nå godt med det rødgrønne alternativ.

Solheim traff sin nåværende kone i Brussel. Hun jobbet for NHO og skulle ta seg av SVs partileder. Det gjorde hun til gagns. Nå har de to barn sammen.

-  Min tidligere kone hadde med seg barn inn i ekteskapet og i bunn og grunn har jeg hatt småbarn i huset fra jeg var 23 år. Og kommer til å ha det til jeg pensjonerer meg.

-  Du blir en gammel far?

-  Det blir jeg. Men mitt eventuelt noe reduserte tempo håper jeg å ta igjen på erfaring. Jeg vet at om en baby skriker, så går ikke verden under.

-  For seks år siden sa du at du ville flytte tilbake til Grünerløkka. Det ble det ikke noe av?

-  Nei. Kona vil bo lenger vest og dermed ble Ila kompromisset.

-  Du er kanskje blitt flinkere til å inngå kompromiss?

-  Jeg tror det. Det kommer av det at jeg nå husker bedre alle de gangene hvor jeg har vært skråsikker, men så har det vist seg at jeg tok feil. Nå er jeg blitt flinkere til å minne meg om at jeg kan ta feil, selv om jeg er skråsikker.

-  Men i forhold til sosialismen er du fremdeles skråsikker?

-  Njaa, sier Solheim.

-  Nøler du?

-  Jeg er trygg på sosialismen dersom jeg kan definere den selv. Og mine korte definisjon er at sosialisme er ideen om at alle mennesker har samme verdi og at samfunnet blir best hvis det er mest mulig rettferdig organisert. Og så kan du innvende at det mener både kristne, muslimer og Høyre-folk, men den logiske videreføringen er at samfunnet blir bedre om alle får samme rett til å utfolde seg i et samfunn bygget på rettferdighet og likhet.

Det er kanskje her på sin plass å nevne at Solheim er velsignet med 3600 mål skog i Gudbrandsdalen som han eier sammen med søsteren og faren.

-  Går du i skogen og tenker: «Alt dette er mitt»?

-  Jeg går i skogen, men tenker veldig lite på at den er min. Dette er min bestefars livsverk og far har holdt den ved like. Jeg er en person som er opptatt av å eie minst mulig. Min ambisjon i livet er å ha en ålreit leilighet, ålreite klær og nok penger til at jeg slipper å bekymre meg. Ellers er jeg ikke opptatt av å eie noe. Jeg føler det mer som en forpliktelse å drive skogen.

-  Hvis det plager deg kan jeg gjerne ta over her og nå?

-  He-he. Nei, jeg føler vel at jeg må videreføre familietradisjonen. Vi har profesjonelle folk som driver nå.

-  Så det triller inn noen kroner hvert år?

-  Ja, men ikke mye. I fjor var det 30 000 eller 40 000.

DET ER SEKS ÅR siden Erik Solheim gikk av som partileder og skrev bok. Sjeldent omsvøpsløst skrev han at Jan Petersen var en mann han gjerne ville kjøpt bruktbil av, men som han ikke ville dra på hyttetur med. Og at Carl. I Hagen bare har to interesser: Innenrikspolitikk og Eli.

-  Det ble skapt et helt, absolutt urimelig inntrykk av den boka. Det var først og fremst ei bok som roste folk, og så var det noen kritiske merknader og de kom i media, sier Solheim. Han skrev også at det var slitsomt å være kjendis, men langt verre å ikke bli kjent igjen. Og videre: «Offentlig framtreden er som narkotika». Man kan si at Erik Solheim har vært på avvenning her hjemme. På Sri Lanka har han derimot fått den ene overdosen etter den andre, og på TV har vi sett rasende demonstranter brenne dukker av ham.

-  Det er ekstremister som gjør det der. Men det å brenne dokker av folk man ikke liker, er ikke uvanlig på Sri Lanka. Og så er det jo ikke så vanskelig å lage ei Solheim-dukke. Det er bare litt lyst hår og skrive Solheim på brystet.

-  Hvordan er det å se seg selv brenne på TV?

-  Det er ubehagelig, det er ingen tvil om det. Men man blir herdet. I perioder har det daglig vært lange avisartikler som skjeller meg ut på det mest infame. At jeg er agent for KGB og CIA, at jeg er playboy, spyttslikker og sinnssyk, at jeg bør kastes ut av landet, sparkes og skytes. Etter en stund slutt slutter det å gjøre inntrykk. Det preller av.

-  Blir du gjenkjent på gata der nede?

-  Ja, jeg gjør jo det. Men på samme måte som nordmenn har tungt for å se forskjell på pakistanere og tamiler, har lankeserne tungt for å se forskjell på oss hvitinger. For dem er alle hvite store, klumsete mennesker med lyst hår.

I seks år har han vært der i en prosess som har gått fram og tilbake.

-  Da vi møtte den indiske utenriksministeren første gang hadde vi med ei lang liste vi skulle fortelle ham om ditt og datt. Han hadde bare et spørsmål til oss: «Er dere tålmodige?»

-  Og da svarte du?

-  Nei, det er vi vel egentlig ikke. Og da sa han at vi bare kunne dra hjem igjen til Europa, for de hadde mer enn nok av folk som trodde de kunne løse denne konflikten umiddelbart. Han sa at bare dersom vi kunne se på dette som en lang historisk prosess, kunne vi bidra. Han hadde helt rett, sier Solheim.

-  Og slik er det med det vi skal drive med her i utenriksdepartementet også. Vi kan ikke fjerne fattigdom i verden med et knips. Det er en historisk prosess som vil gå over mange, mange år. Målet nå er at utviklingen skal gå i riktig retning. Da er det håp.

MELLOM SLAGENE på Sri Lanka har Erik Solheim jobbet i kulissene for å få til en rødgrønn regjering. Og nå sitter han der, ved kongens bord, i posisjon. Alt SV raust har lovet siden stiftelsen i 1975 kommer som rekyler tilbake.

-  Det er stor forskjell på det å være i opposisjon og posisjon. Øystein Djupedal hvisket meg i øret her om dagen at han hadde utrettet mer på ei uke som statsråd enn mange år på Stortinget. Det er betydelig overdrevet, men det er klart noe i det.

-  På den andre siden er det kanskje ikke så lett å love så mye lenger?

-  Det er det ikke, sier han med stort alvor.

-  Selv om noen vil mene noe annet, vil jeg påstå SV ikke har gjort det hele tida.

La oss likevel ta et eksempel på et ferskt SV-løfte fra den allerede nevnte Øystein Djupedal. Under et folkemøte i valgkampen var temaet oljeboring i Barentshavet. Der og da sa en krystallklar Djupedal at «noen ganger må man sette miljøinteresser foran næringsinteresser».

-  Nå åpner dere opp for oljeboring i Barentshavet?

-  Vi har fått den suverent beste miljøplattformen Norge har hatt noen gang. Den er ikke perfekt, men ...

Her følger et langt resonnement om den gode miljøpolitikken regjeringen har, han snakker om CO2 frie gasskraftverk og om internasjonale forpliktelser, men ikke om Barentshavet.

-  Nå snakket vi om Barentshavet?

-  Mmm. Og disse tingene henger veldig nøye sammen.

-  Men nå blir det leteboring i Barentshavet trass i det Djupedal sa?

-  Det blir leteboring, ja. Men disse spørsmålene er det heldigvis miljøvernminister Helen Bjørnøy som skal håndtere. Og av alle de nye ministrene fra SV føler jeg at det var hun som vekket mest begeistring ...

-  Det må det da være forferdelig vanskelig å vri seg unna et sånt løfte?

-  Det er klart at SV ønsket å gå lenger i miljøpolitikken, men det er bare i kompromisser man driver verden framover. En av de mest dustete ting i norsk debatt, er at man omtaler kompromiss som skadelig og farlig. Kompromissmakere bør hylles og få medalje.

DET BANKER på døra. Hans personlige sekretær stikker hodet inn.

-  Unnskyld at jeg forstyrrer, men vi må dra til Gardermoen 1330. Da må vi sitte klar i bilen.

Det er nå vi skal smelle til, her kommer paukeslaget, tordenskrallet. Men Solheim kommer oss i forkjøpet og sier:

-  Kan vi ikke heller ta flytoget?

Sekretæren ser usikkert på statsråden. Solheim fortsetter.

-  Er det egentlig vits i å ta bil?

-  Eh... Ja. På en måte.

-  På hvilken måte egentlig?

-  Det er flere punkter. Det er noe med VIP-inngangen og ...

-  Men jeg MÅ vel ikke ta VIP-inngangen?

-  Nei, du må ikke det. Men det er noe med timingen og ...

-  Ja, jeg vil ikke lage noen vanskeligheter, men når det er dårlig vær og flytoget er raskere og mer miljøvennlig, så er det ingen grunn til å ta bil.

-  Nei, jeg er jo enig i det. Men vi kan ta bilen i dag, og så får vi se siden, sier sekretæren og lukker døra.

LITT OM SLIPS. Solheim har et konfirmanttrassig forhold til slips og kan lire av seg setninger som «idioten som fant opp slipset, burde vært skutt». Han føler seg innestengt, sier han.

-  Jeg bestemte meg for å ha dress og slips den første uka, jeg ante jo ikke hva som skjedde og det er alltid ekkelt å ikke ha slips dersom alle andre har det. Nå skal jeg bare bruke det når jeg må.

-  Du er trassig på det der?

-  Jeg er ingen fanatiker. Skal jeg møte en statsleder eller kongen, tar jeg på slips. Tro det eller ei, men etter min tid som partileder har jeg så mange som 70- 80 slips. Nå har kona gått gjennom og plukket ut de som passer med dagens motebilde og hvilke som må henge bakerst i skapet fem år til. Det viste seg til min store ergrelse at de som holdt best til moten, var de dyreste av typen Kenzo.

Tirsdag 18. januar fylte Erik Solheim 50 år. Kvelden ble feiret uten slips på Bombay Darbar i Karl Johans gate, det som han karakteriserer som «verdens beste indiske restaurant».

-  Jeg vil jo helst være evig ung og likte ikke å bli 50, men jeg er en person som alltid ser framover. Selv når jeg er 85 år, kommer jeg til å være mer opptatt av den tida jeg eventuelt har igjen, enn å se tilbake.

Det var denne kvelden at Kristin Halvorsen sa at «Erik har ingen forståelse for hva som er pent».

-  Det er mer det at jeg ikke er interessert i det. Nå har jeg fått massevis av blomster fra politiske medspillere og motstandere, og jeg har gitt bort det meste til folk som setter pris på dem.

-  Som en god sosialist?

-  Njaaa. Det er ikke så vanskelig å gi bort noe som du ikke er opptatt av selv. Jeg setter stor pris på gesten og kortet, men jeg er ikke så opptatt av blomstene. Jeg ville mye heller hatt rødvin.

-  Det får bli når du flytter opp en etasje?

-  Det har jeg som allerede sagt ingen planer om.