LANGT DER INNE i det enorme kontoret i tredje etasje i Det kongelige norske utenriksdepartement står han. Han smiler sitt flyktige smil og kommer stakkato vandrende imot. Slips har han ikke, selvsagt ikke. Han er smått hes og det er nok derfor han er så godt kledd med skjorte og ullgenser, og utenpå den, dressjakke. Norges nyslåtte utviklingsminister håndhilser og stiller seg ved en anretning ved døra.

-  Gratulerer med ny jobb.

-  Tusen takk, sier han og heller kaffe i kopper.

-  Det er ikke verst dette?

-  Jeg føler vel at dette er en av de morsomste og mest spennende jobbene man kan ha. At man kan bidra ørlite grann til at verden blir et litt rikere sted for de fattige.

Han setter koppene brått i bordet. Fra bukselomma graver han fram en dispenser for suketter.

-  Har du alltid suketter i lomma?

-  Ikke alltid, men ofte. Jeg drikker kaffe hele dagen og skulle jeg brukt sukkerbiter, ville jeg knapt hatt en tann igjen. Bare for å begynne: Har du noen bestemte temaer du vil snakke om eller skal vi bare snakke om løst og fast?

TEMAER, JA. Det er noen opplagte temaer man må innom i samtale med Erik Solheim. I ti år ledet han Sosialistisk Venstreparti før han gikk av med en salutt av ei bok. I selvbiografien «Nærmere» på 446 sider karakteriserte han seg selv som ekstremt selvopptatt, egenrådig, autoritær og keitete. Det kunne bli ett tema. Ellers var brenning av Solheim-dukker på Sri Lanka et annet tema, hans skogeiendommer et tredje, hans bordmanerer et fjerde, og selvsagt måtte vi touche innom det å bli far i en alder av 50 år. Et siste tema, et delikat sådan, kunne være hvorfor Erik Solheim snart skulle kjøre bil til Gardermoen. I en mannsalder har han surfet på miljøbølgen og pratet varmt om kollektivtransport, men straks anledningen byr seg, setter han seg som den selvfølgeligste ting inn i bensinslukende, svarte regjeringsbiler. Og han som har kontor knappe fire minutter fra flytoget! Flytoget som er både raskere og mer miljøvennlig. Men liv og lære kan vi vente med. Først litt om den nye jobben.