Ung i solnedgang

Skulptør Per Ung har korsfestet seg selv og laget byste av Mille-Marie Treschow. Likevel blir han ikke tatt seriøst.

- JEG ØNSKER IKKE Å FRAMSTÅ som sur og bitter.Per Ung ser ut i den støvete lufta. Han har gips i håret. - Jeg er jo ikke det. Jeg er virkelig ikke bitter. SKULPTØREN SITTER I EN HAGESTOL i plast, i sitt atelier på Ekely i Oslo. Han burde ha vært glad. Han har en stor utstilling i Vigeland-museet. Det er kommet ei ny bok om ham. Men Per Ung snakker om hvordan han føler seg utstøtt. Hvordan Dagbladets anmelder har slaktet ham i tretti år. Om hvordan den norske kunsteliten ikke kan fordra ham. - Du må ha en ironisk avstand til det du gjør, og det har jo ikke jeg. Hvis man tar noe på alvor, blir man beskyldt for å være banal, patetisk, kitschaktig.Per Ung sukker. - Det jeg gjør er blitt elg i solnedgang. - Er det så ille?- Ja. Odd Nerdrum har jo tatt en slags konsekvens av det ved å kalle seg kitschmaler. Det gjør ikke jeg. Men jeg har sluttet å kalle meg kunstner. Jeg kan ikke fordra ordet. Billedhogger, modellør, tegner eller grafiker. Kall meg hva som helst. Bare ikke kunstner. TELEFONEN RINGER. Ung reiser seg, plukker den opp. - Ja? Nei, jeg er opptatt. Ja vel.Han legger på.- Se og Hør forsøker visst å få tak i meg. De lurer på hvilken orden jeg gikk med i bryllupet. Per Ung var nylig i bryllup i Larvik. Det er derfor Se og Hør ringer.- Det var første gang i mitt liv jeg bar en orden. Jeg har en italiensk en, men jeg husker aldri hva den heter. Det er rart hva de fester seg ved, avisene. I tillegg til den italienske bar jeg Purpurnæseordenen. Han børster litt gipsstøv av buksebeinet.- Den henger høyt. Det er Kunstnerforeningen som deler den ut, og jeg mener det var en av medlemmenes røde nese som ligger bak navnet. Ørnulf Salicath av Fjordane, tror jeg. Det henger ei rød nese på ordenen, og den hadde jeg på, sammen med den italienske. Jeg følte meg litt sånn... nå ja. - Men det var en hyggelig kveld?- Absolutt. Veldig morsomt. PER UNG ER I FERD med å bli gammel. I femtifem år, helt siden han forlot skolen som sekstenåring, har han laget skulpturer. Sonja Henie utenfor Frogner Stadion. Johanne Dybwad og Johan Halvorsen på Nationaltheatret. Seg selv og sin kone på restaurant Louise på Aker Brygge. Den fire meter høye fiskerkona i Svolvær. Han har skulpturert kronpris Håkon og prinsesse Märtha Louise. Laget byster av sine tre sønner og to koner. Og hele tida, gjennom alle disse åra, har Per Ung følt seg motarbeidet. - Jeg har skulpturer over hele Nord-Norge. Skulpturer og monumenter. Men de ville aldri ha spurt meg om å delta i et prosjekt som Skulpturlandskap Nordland. Alle skjønner jo det, tingene mine passer ikke inn. Se da! Bla i boka, prøv å sette en av mine figurer nedi skjærgården der, det hadde ikke gått. Det skjønner alle. - Tror du folk irriterer seg over at du lagde en byste av Mille-Marie?- Nei, det tror jeg ikke. Det lages jo byster hele tida. Nei, jeg tror ikke de bryr seg om det. De bryr seg ikke i det hele tatt. DAGENS KUNSTMILJØ HAR ANNET å tenke på enn byster, mener Ung. De tingene han selv bryr seg om, skulpturer og monumenter, er det liten interesse for blant forståsegpåerne.- På en måte er alt lov, alle former for uttrykk, så lenge det er innenfor en institusjonsramme. Alt er kunst. Du kan stille ut dine egne ekskrementer på norgesglass. Forutsatt at det er en kurator som står bak. - Er det gjort, ekskrementer på norgesglass?- Det regner jeg med. Det ville vært rart om ikke det var gjort. Du kan gjøre hva som helst. Han Schau, han stilte seg jo ut i det vinduet. Det var ikke kuratorstyrt, det var ikke «kunst», så det har jeg stor respekt for. Det var hans greie, men han pretenderte ikke å være såkalt kunstner. Han heller i kaffe.- Alt er kunst.Rører i koppen.- Det er ikke noe som ikke er kunst. Drikker en slurk.- Derfor er det umulig å si om noe er dårlig eller ikke. Det tror jeg kommer til å volde mange mennesker besvær etter hvert. Selv kuratorene vil få problemer med å si hva som er noe, og hva som ikke er noe.DEN UTSKJELTE SKULPTØREN sitter stille på stolen. Skjorta er flekkete, buksene også. Han ser alvorlig ut, slik han alltid gjør. - Når du ser mine ting, så er det ikke noe annet der enn det som er laget. Det er det det er. Man kan selvfølgelig tillegge det en slags symbolverdi. Men som form er det bare det du ser, basta. Det er det helt motsatte av modernismen, der det hele tida er noe bak. I modernismen er det ofte det som ligger bak som er selve tingen. Og det kreves et presteskap som forklarer deg dette.Han smiler.- Jeg passer jo ikke inn i Astrup Fearnley-museet. Jeg er i Samtidsmuseet, men tingene mine står i kjelleren. Det er greit det. Jeg kan ikke gjøre noe med det, jeg kan bare gjøre mine ting bedre.- Du kan virke en smule bitter?- Men det er jeg virkelig ikke. Jeg er veldig lei meg hvis det virker sånn. Jeg er full av glød, jeg altså. Virkelig. I 1975 HADDE PER UNG et stort verk på Høstutstillingen: «Korsfestelse». Et svært krusifiks i gips, en skulptur det må ha vært vanskelig å ikke legge merke til. - Ingen skrev om det. Ikke et ord, sier han.- Det er deg selv som henger på korset, er det ikke?- Ja. Det er ikke alltid så lett å få tak i modeller. Og så ville jeg se et krusifiks med nye øyne. Så jeg hengte meg opp på veggen bak her, sier Ung og peker på den ene kortveggen i atelieret. - Med reimer, som jeg festet i veggen. Jeg brukte et selvutløserkamera, og så hang jeg der. Det verste var at den skammelen jeg sto på, plutselig ga etter. En kort stund ble jeg hengende... jeg opplevde det virkelig. Hvis du prøver en gang, vil du kjenne at du ikke får puste når du henger sånn Det var en skjellsettende opplevelse. Men så fikk jeg heldigvis tak i skammelen igjen.- Tenk hvis du ikke hadde det?- Ja, da hadde de sannsynligvis funnet meg hengende på veggen.- Men å henge seg selv på korset, 35 år gammel?- Ja. Jeg vet at det er mange som tolker det sånn du gjør nå. En framstilling av ens egen martyrrolle i kunsten. Det er ikke det. Jeg hadde simpelthen lyst til å lage den. Det er noe med det bildet, av mennesket naglet fast. Som skulptur er det utrolig ytringsfullt. Det forsvarsløse mennesket, fullstendig blottet, ribbet for alt. - Det er sterkt.- Ja. Og det er laget fremragende krusifikser opp gjennom historien. Jeg valgte å bore naglene gjennom håndleddene, ikke inne i hånda. Han tar en kort pause.- Rubens gjorde det også slik.EN SOMMERDAG, 1949. Randi Olsen står i huset på Bolteløkka og ser ut vinduet. Hun rister på hodet. Der, på veien foran henne, sykler hennes 16 år gamle sønn, Per Olsen. Snart skal han ta navnet Ung, etter sin oldefar. På bagasjebrettet har han en statue i gips. En naken kvinne. Randi Olsen rister på hodet igjen. - Jeg hadde gutterommet fullt av figurer. Det var en liten Vigelandspark der.Han smiler, tenker tilbake. Det var visst en god barndom. - Hva slags figurer lagde du den gang?- Det var de samme tingene som jeg fortsatt lager. - Kvinner?- Det var nok en del kvinner, ja.Et av Ungs mest kjente verker er «Venus». Skulpturen viser en kvinne som tar seg i, ja, nettopp.- Den figuren har jo vært tegnet veldig mange ganger, blant annet av Rodin. Men jeg har aldri sett det i skulptur, så det er ganske originalt sånn sett. - Du hadde en levende modell til den?- Ja. - Som lå slik og...?- Å ja da. Man må se ting, altså. Man er nødt til det.- Hun hadde virkelig fingeren i...- Ja, selvfølgelig. Hun onanerte. Skal det være en kake her, gutter?HELLER IKKE PER UNG BLIR YNGRE. Han holder seg godt, ja visst. Han arbeider fortsatt fra halv ni om morgenen til seks om ettermiddagen. Han klatrer fortsatt i stillaser, og bærer tunge gipssekker. Han spiser sine sardiner og drikker sin rødvin. Men yngre blir han ikke.- Det er ikke noe morsomt å bli eldre. Selve bevisstheten om at du bare har et antall år igjen, er ubehagelig. Du er tross alt helt der ute på tuppen et sted. - Det går mot slutten, også for deg?- Ja.- Og når det er slutt, tror du det er noe mer da?- Nei. Jeg har ingen forestillinger om evig liv. Det betyr ikke at jeg ikke har et forhold til høyere makter. Når jeg står og modellerer, ikke får det til, og er bunnløst fortvilet, så hender det at noe skjer. Du begynner å få tak på det igjen. Da tenker jeg at nå har Michelangelo sittet oppe i himmelen og forbarmet seg over meg. Nå kaster han ned noen smuler, som belønning for strevet. Han tenker at nå fortjener han en liten oppmuntring, og så kommer det noe fra oven, en liten inspirasjon.Dette skjer ikke så ofte, forklarer Ung. Det er langt vanligere at han blir sint, og fortvilet.- Jeg har sparket litt i døra, sier han og peker på utgangsdøra. Det er en svær sprekk i den, og et hull tvers gjennom.- Og så sparker jeg i stolen noen ganger. Det er et antiklimaks når tåa sprekker. Ja ja, dette er ikke ofte, jeg er ikke voldelig. Og det er sjelden at jeg lar det gå utover figurene. Den største straffen for en figur er å bli kastet ned i leirdunken igjen, men det gjør jeg av og til. - Kommer du til å kaste Tinius i dunken, tror du?Ung ser bak seg, på statuen av mediemogul Tinius Nagell-Erichsen. Den er snart ferdig, nå.- Nei, det tror jeg ikke. Nei, jeg kaster ikke Tinius.SJØLDIGGING, KALLER PER UNG det han gjør. Han går nemlig så voldsomt inn i det.- Jeg tenker ikke på stort annet. Ja, jeg har hatt to koner, ja, jeg har hatt en kone før, og så har jeg en nå, hun er også billedhogger, fremragende. Jeg har to barn fra tidligere ekteskap og en gutt nå, så jeg tenker jo på noe annet innimellom, men det er helt besettende, dette. Fordi det er så utrolig krevende, men samtidig morsomt. Hele tida har jeg følelsen av at i morgen, da skal jeg få det til. - Hvor lenge kan du være uten arbeidet?- Ei uke. Jeg orker ikke lenger. - Så du har ferier?- Ja, det hender vi drar og svømmer i Middelhavet, på greske øyer. Veldig koselig. Men etter ei uke må jeg se å komme meg hjem. - Hender det at du blir fornøyd med ting du lager?- Det hender man er litt fornøyd. Men det varer ikke lenge. Hvis du er klassisk figurativ kunstner, så er det umulig å bli høy på pæra. For hver gang du blir konfrontert med naturen får du deg en...Han klapper i hendene:- Schmack! Det blir aldri bra nok, ikke sant? UNG BLIR ALDRI FORNØYD. Det har han aldri blitt.- Man ser jo hele tida manglene. Så lenge jeg holder på med en ting, så er jeg forferdelig misfornøyd. Men når du har fått støpt det i bronse og får det litt på avstand, så kan det kanskje tas til nåde. - Hva tenker du når du går forbi dine egne statuer, her i Oslo?- Jeg kaster et blikk på dem hver gang jeg går forbi. For å se om det er mye duemøkk på dem.- Johanne Dybwad-statuen er det ganske mye på.- Ja, jeg vet det. Dessuten står den skjevt. Hele fundamentet er skjevt. Jeg har snakket med kommunen og fortalt dem at de må rette den opp. Men noe har skjedd i grunnen, med T-baneutbyggingen. - Er det noe du drømmer om å lage?- Ja. Fontenen på Arno Bergs plass på Frogner. Der er det en fontene, med fire fundamenter som det nå står blomstervaser på. Jeg har gått forbi der i alle år og drømt om å lage en skulptur på hver av de fire fundamentene.- Har du sagt fra til noen da, at du har lyst til dette?- Nei... men jeg har luftet det en gang før, i et avisintervju. Det er noen år siden nå. SKULPTØRENS NITTEN ÅR YNGRE KONE heter Elena Engelsen. Hun er også billedhogger, men i motsetning til sin mann får hun av og til gode kritikker. - Første gang jeg traff henne, var hun 16 år og elev av meg. Jeg underviste på Kunst- og håndverksskolen en liten periode. Så gikk det mange år før vi traff hverandre igjen, hun bodde i Nederland. Men på åttitallet kom hun tilbake, og i 1983 møttes vi igjen. - Og etter hvert ble dere enige om å adoptere et barn.- Ja. Etter et par år.- Var det du som gjerne ville ha et barn til?- Nei, det var vel særlig Elena, fordi hun hadde ikke noen barn. Jeg hadde jo fra før. Men når man gifter seg med en yngre kvinne, så må man ikke si nei til det, altså, det er dumt. Så det var veldig bra at det kunne ordnes. Det har vært veldig vellykket. Å komme dit, ja, det var en fantastisk opplevelse. Vi tok heisen opp i annen etasje i dette store sykehuset i Bangkok, og der lå det en liten... Ja, det er rart. Axel, heter han. Han er en fin gutt.- Hvordan var det å bli far i såpass moden alder?- Det var en helt spesiell opplevelse. Når man er ung, er det liksom en selvfølge å ha barn. Man bruker ikke så mye tid på dem, da. Ja, jeg er dessverre ikke så veldig flink nå heller. Men det er noe annet å ha barn når man er eldre.- Men du.- Ja?- Er det sant at du egentlig het Per Olsen?- Ja. Min oldefar het Ole Andreas Ung. Jeg hadde hørt det i alle år, at vi hadde et annet slektsnavn. Så da jeg var 16 år, skiftet jeg.Han lener seg fram i stolen, smiler skjevt.- Jeg var jo ambisiøs. Kunstner vet du.thomas.holst-hansen@dagbladet.no