Uri smeller

Språkforsker Helene Uri (41) har det med å skrive seg ut i det ekstreme. Nå går det ut over Universitetet i Oslo.

SKAL, SKAL IKKE. Det er fredag 4. februar i 2005. Helene Uri har kjærlighetssorg. Forholdet har skrantet lenge, det ble ikke som hun hadde drømt om. Nå står hun foran en rød postkasse ved apoteket på Ullevaal stadion. I hendene holder hun konvolutten og tenker seg om enda en gang. Hun ringer en venninne og lurer på hva hun skal gjøre. Skal hun poste brevet som gjør det slutt? Med mobilen i den ene hånda, konvolutten i den andre og venninnen på øret, skyver hun brevet inn i sprekken. Bom! Nå er det ingen vei tilbake. Et tolv års langt forhold er over.

Helene Uri har gjort noe så uvanlig som å si opp en fast forskerstilling ved Universitetet i Oslo.

DU HAR NOK sett, hørt eller lest henne. Språkviteren og forfatteren er hyppig gjest i radio og på tv. Spaltist i Dagbladet, og fast innslag i NRK frokost-tv. Alltid velformulert (det skulle vel strengt tatt bare mangle), smilende og med et engasjement som hun ber om at ikke må forveksles med sinne. Hun har skrevet fagbøker om språket vårt, barnebøker, ungdoms- og voksenromaner. Og sist en mye omtalt artikkel med 243 norske ord for det kvinnelige underliv.

Nå er hun klar med romanen «De beste blant oss». Forlaget kaller det for den store universitetsromanen. Om umettelige ambisjoner, lidenskap, intriger og bedrageriets besettelse. Denne uka snakket hun om boka på litteraturfestivalen på Lillehammer. Det er en hel del å ta tak i.

-  Jeg ser at det kan bli en viss debatt om boka.

-  Er du spent på hva som kommer?

-  Ja, det er litt skummelt. Jeg er redd det kan bli skittent.

HELENE URI har hastet hjem i drosje og støvsugd huset i kort skjørt for å unngå beskrivelser som «vi vasset i støv og kattehår». Med høye hæler sparer hun ikke parketten i det romslige rekkehuset som ligger i den landlige delen av Maridalsveien i Oslo. Utenfor stuevinduet lever hagen sitt eget liv. Hun aner ikke hvordan hun skal bli kvitt løvetanna, men vet at den på russisk heter oduvantsjik.

Nå handler dagene om «De beste blant oss». Forfatteren slår an tonen i forordet med et sitat fra Ludvig Holberg: Det er skrækkeligt med de lærde folk, de bærer sådan avind til hverandre. Og den ene kan ikke lide, at den anden er også lærd .

-  Du beskriver Universitetet i Oslo og Blindern som et sted fylt med rykter, sladder og misunnelse?

-  Mm.

-  Og du gjør det igjen og igjen?

-  Mm.

-  Det er en ganske rå og usympatisk side du skildrer?

-  Mm. Men det må jeg si med én gang: Dette er ikke en roman som sier at sånn er det på Blindern og ingen andre steder. Jeg tror dette er gjenkjennbart for de fleste. Det er mange arbeidsplasser der det er stor kontrast mellom bildet som skapes utad, og hvordan de ansatte faktisk oppfatter ledelsen. Jeg håper debatten kan dreie seg om det. Det er tåpeligheter og maktkamper overalt.

-  Men mye av det på Universitetet i Oslo?

-  Ja, selvfølgelig. Dette er ikke unikt for akademia, men det blir kanskje ekstra grelt der. I akademia framheves renheten og vitenskapens idealer. En skulle tro folk var veldig idealistiske, og virkelig jobbet for å nå fram til mer kunnskap.

-  Men sånn er det ikke?

-  Sånn er det også . Derfor blir denne kontrasten veldig ekkel.

-  Du skriver om veiledere som i sjalusi og sinne har forsøkt å holde nede altfor dyktige stipendiater. Om tyveri av andres ideer og resultater?

-  Som forfatter henter man opp ting fra virkeligheten og forstørrer.

HUN LIKER IKKE å si det, men tidligere har hun vært tilbøyelig til å tenke at folk med søvnproblemer og

angstanfall må ta seg sammen. Og så var det plutselig henne selv som våknet midt på natta med angstanfall og ble sykmeldt. Dette var i perioden da konflikten med ledelsen var på sitt heteste.

-  Blir ikke dette en klisjé? Er det ikke ganske vanlig at folk står fram med sånne ting? Men det var virkelig ikke morsomt. En karriere på Universitetet i Oslo er ikke bare å velge en arbeidsplass. Det er også en livsstil. Da jeg fikk fast stilling, tenkte jeg: «Ja! Dette er paradis.» Det var det eneste jeg ville. Hadde noen spurt meg for fem år siden, hadde jeg aldri sett for meg noe annet enn å fortsette på Universitetet. Jeg ønsket det så sterkt.

-  Hvordan var det å slutte?

-  Jeg har ikke angret et sekund. Men før jeg sa opp, var det som en type forelskelse der du i etterkant oppdager at den ikke var så mye verdt likevel. Det var en lang prosess, men nå er den kjærlighetssorgen helt borte. Jeg er veldig frisk, healet og ferdig med den.

STRIDEN MED DET som da het Det historisk-filosofiske fakultet, endte med at Uri sendte oppsigelsesbrevet den fredagen i februar. Siden da har begge parter vært lite villige til å si noe som helst om saken. Det spørs nå.

-  Jeg er redd for at diskusjonen rundt boka skal spore av - og slå tilbake på meg som tross alt sa opp en stilling ved Universitetet. Å si opp en forskerstilling er høyst uvanlig å gjøre, man blir . Det var mange journalister som hadde lyst til å snakke med meg da jeg sa opp, men det ville jeg ikke. Jeg kunne sagt mye, jeg kunne lagd en stor sak, men gjorde det ikke.

-  Du sa nok til å pirre nysgjerrigheten.

-  Ja vel?

-  I fjor sommer sa du til Forskerforum at du følte deg dårlig behandlet av din arbeidsgiver, at du ville gå så langt at du følte deg trakassert.

-  Antyder du at det var en del av en langvarig markedsføring av denne boka?

-  Jeg lurer bare på hvorfor du følte deg trakassert?

-  Jeg vet egentlig ikke om jeg vil si noe mer om dette, denne saken har jeg virkelig lagt bak meg. Nå er jeg en utrolig lykkelig ikke-ansatt ved Universitetet i Oslo.

-  Er det ikke naivt å tro at ingen vil pirke i konflikten nå?

-  Det kan være. Og jeg sier jo at jeg er redd for det, at det skal skje noe skittent. At det kommer en debatt i avisene om meg som person. At jeg må gå ut med den dokumentasjonen jeg har. På maskinen min har jeg en hel mappe med e-poster. Mentalt sett har jeg ikke lyst til å åpne den igjen.

-  Hva svarer du på spørsmålet om hvordan du ble trakassert?

Helene Uri nøler, børster et støvfnugg bort fra skjørtet, det var ikke dette hun ville snakke om.

-  Jeg har ikke helt tenkt gjennom dette, men ser nå at det burde jeg ha gjort ... Jeg synes at det ble ... hm ... hva skal jeg si ... det ble litt kjepper i hjulene og sånt. Ledelsen gjorde ikke ting lett for meg, det ble usynliggjøring og mye tull. Samtidig er det viktig å presisere at jeg ikke sa opp bare fordi jeg hadde en konflikt med ledelsen, ikke bare fordi kvalitetsreformen er tullete. Jeg sa også opp fordi jeg ville skrive bøker. Om jeg ikke hadde noe fristende å gå til, ville jeg nok håpet å bli sykmeldt lenger, bitt tennene sammen og fortsatt.

-  Kan boka blitt sett på som en hevn?

-  Det kan den sikkert.

-  Er den en hevn?

-  Nei. En hevn er det ikke. Da kunne jeg vært mer ondskapsfull og infam. Det begynte nok mer som en hevnroman, da tenkte jeg på personer som ikke hadde vært så greie mot meg. Men underveis oppdaget jeg at fiksjonen tok meg i stor grad.

HELENE URI DRIKKER varmt vann, og forsyner seg med et halvt stykke sjokoladekake av bakervarer vi har medbrakt. Hun uttrykker straks en mistanke om at de er kjøpt med tanke på en personlighetstest. Hva spiser hun? Kaster hun seg over det enslige kakestykket? Tenker hun på fasongen? Hvorfor drikker hun bare varmt vann? Det er mye forbehold, hun resonnerer seg stadig fram til svar - og lanserer gjerne flere svaralternativ. Helene Uri mener det skyldes hennes akademiske fortid. Forskere tar alltid forbehold.

Dattera Ingvild på ni år kommer inn fra hagen. Mamma Helene lurer på hvorfor hun har en kjærlighet på pinne i munnen på en helt vanlig mandag.

-  Sukkerfri kjærlighet, sier dattera til sitt forsvar. Eller sa hun sj-ærlighet ? Mammaen er ikke helt sikker. Hun mistenker døtrene for å uttale én lyd til venner og kj-lyden når det er hjemme. Da den eldste var elleve år, kom hun hjem og sa at «å være elvis er helt yo». Da skjønte Helene Uri at språket går sin gang - uansett forelder.

Det har alltid vært noe med Helene og språk. Venninner fra sandkassa husker henne alltid med ei bok, gjerne veldig nær ansiktet. Nærsynt, uten briller og allerede forfengelig.

ÅRET VAR 1980 da Helene Uri fra Bærum og Ullevål Hageby satt seg på første rad. Den flinkeste jenta i første klasse på Berg gymnas. Det var der hun traff Ham for første gang.

-  Jeg syntes hun virket strebete. Det var absolutt ikke kjærlighet ved første blikk, forteller ektemannen Ingolv Hageberg. Det tok halvannet år før det ble noe mellom dem. Siden har de to stort sett holdt sammen. Gift i tolv år, to døtre.

-  Jeg plukket ham ut. Han var så innmari tøff og stilig, satt langt bak i klasserommet og slengte med leppa. Han var god i fotball, usedvanlig dårlig på

skolen, men kunne en god del og korrigerte læreren. Den kombinasjonen ..., sier hun og utfører

noe som minner om et forelska sukk.

Ektemannen er økonom, sønn av Otto Hageberg som er professor i nordisk litteratur.

-  Som sønn av en litteraturprofessor leser Ingolv ingen bøker, stakkar. Men han er kjempeglad i fotball, ser mye på tv, går med dress og slips, driver med aksjer og forteller meg ting jeg ikke skjønner noe av. I løpet av vårt lange samliv har jeg tenkt at det hadde vært morsomt å være sammen med en som holdt på med de samme tingene som jeg. Men så gjør vi ikke det, da.

-  Kanskje det er hemmeligheten?

-  Ja, ikke sant? Jeg har sett mange par som driver og konkurrerer med hverandre. Men han er veldig fin, altså. Og han leser alle mine bøker. Det er godt å ha en oppegående, klok og intelligent person som er ubelest til å lese. Han vet ingenting om trender i litteraturen og sånt. Han forholder seg bare til teksten.

-  Blir du ofte kalt for strebete?

-  Jeg har alltid vært ambisiøs, men streber? Det kjenner jeg meg ikke igjen i. Men jeg har alltid vært opptatt av resultater på de domenene jeg har definert som viktige.

-  Fikk du reaksjoner på at du skrev bøker i begge dine svangerskapspermisjoner?

-  Jeg ser hvor du vil hen. Om det verste som kan skje er at noen synes jeg er strebete eller overambisiøs, får de bare gjøre det. Jeg er en utrolig lat kvinne som liker å gjøre det jeg har lyst til, ikke kjedelige ting.

FØR FYLTE 24 år var hun ferdig med nordisk hovedfag. 31 år gammel hadde hun fått både barn og doktorgrad i lingvistikk. Den handlet om afasi, som er språkforstyrrelser etter hjerneskade. Doktorgraden har en spesiell forhistorie. Helene Uri spør om hun skal fortelle den englete versjonen som veier opp mot alt det ambisiøse, eller den nøkterne. Hun lander på en mellomting.

-  Da søsteren min var 34 år, fikk hun plutselig hjerneslag. Jeg var 22 år, og hun var en ambisiøs og vellykket tekstforfatter i et reklamebyrå. Hun lå i koma i to uker, det var kjempedramatisk. Derfor ble jeg interessert i afasi. Den englete versjonen er at min forskning har hjulpet afasirammede i Norge. Men jeg tror ikke det.

FORFATTEREN HAR FÅTT kritikk for å være antifeministisk i bøkene sine. Romaner som er fylt med kvinner som parfymerer seg med kjønnssafter, som er utro, lyver og baksnakker.

-  Det er komisk, og faktisk utrolig antifeministisk å kritisere meg for nettopp å være det. Når menn skriver om menn, er det bare et menneske som skriver om mennesker. Når en kvinne skriver bøker om kvinner, så skal man utsi noe om kvinner som sådanne. Det er noe rart og klamt med det der. Jeg har aldri ment at mine kvinneskikkelser skal representere Kvinnen.

I hennes forrige roman, «Engel av Nylon», handler det om Beate som lengter etter å bli mor. Når hun endelig blir det, tviler Beate på om hun egentlig elsker barnet sitt.

-  Da fikk jeg mye e-post og brev fra lesere som kjente seg igjen. Den aller, aller største forskjellen fra å skrive faglitteratur, er responsen. Å skrive en artikkel om preposisjoner tar utrolig lang tid, men du hører ikke en lyd etter at den er publisert. Det er ingen på Universitetet som leser kollegers artikler. Det er så deilig når det du skriver betyr noe, at noe skjer.

-  Det var selvopplevde episoder i «Engel av Nylon»?

-  Ja. Når Beate sitter i sofaen med ei bok som

hun har gledet seg til, og så kommer et masende barn og vil spille hjemmelaget teater med en uendelig

lang forestilling om en prinsesse ... Da er det

sånn «Åhh, kan noen få vekk det barnet!» Alle

har opplevd det, men likevel er det tabu å si det. Spesielt for mødre. Men jeg kunne ikke ha skrevet om temaet hvis jeg ikke var sikker på morskjærligheten min.

-  Etter en samleiesekvens i din nyeste roman skriver du at «som oftest er de mellommenneskelige samværsformer på språkkonferanser herlig ukompliserte». Hva synes mannen din om boka?

-  He-he. Nei, altså ... det blir jo akkurat det

samme som jeg svarte i sted, jeg trekker det ut i det ekstreme. Mannen min vet hvordan jeg skriver. Men det var hyggelig at du la merke til setningen, det var en av de aller siste jeg skrev. Jeg er veldig fornøyd med den.

PROGRAMMET «TYPISK NORSK» fikk fart på telefonlinjene til landets språkvitere. Det norske språket ble pop. Og en dag sluttet Helene Uri å videresende forespørsler fra journalister til eldre, gjerne mannlige, kolleger. Hun bestemte seg for å svare selv, stilte hos Fredrik Skavlan - og likte det.

-  Den utadrettede virksomheten er kjempeviktig for universitetene. Viktig for å tiltrekke seg studenter, men også uhyre viktig for samfunnsdebatten. Forskere må skrive i mer populistiske, spiselige og forenklede former. De kan ikke bare skrive i engelske tidsskrift, da mister universitetet kontakten med dem de har utdannet. Dessverre er det en streng indre justis om ikke å stikke seg fram.

-  Merket du den?

-  Jeg merket den ofte i form av fortielse. Om jeg hadde vært på tv, var det ingen som sa noen ting. Det er det mest vanlige.

-  Var det sårende?

-  Nei. Det blir bare litt tåpelig.

-  Tidligere studenter beskriver deg som en populær veileder?

-  Jo, takk. Jeg er ganske sikker på at jeg var det. Og en flink foreleser. Det vet jeg, vi ble jo evaluert. Jeg savner studentkontakten, å følge utviklingen til studentene mot en mastergrad.

-  Hvor god forfatter er du egentlig?

-  Jeg har akkurat fått et treårig stipend av Forfatterforeningen. Det er en anerkjennelse. Kom det svaret galt ut?

-  Nå tar du forbehold igjen.

-  For å si det sånn, så hadde jeg ikke sagt opp stillingen min på Universitetet om jeg ikke hadde hatt tro på at dette skulle gå bra. Det må jeg få lov å si. Selv om jeg er kvinne.

Fra Uris hjemmeside: - Hjemmesiden min på Blindern er blitt mer estetisk enn den var før.
Sommeridyll: På ferie i Spania i 1998. Med Ingolv, Helle og Ingrid.
Unge og forelska: 17 år og nyforelska i ham som seinere ble hennes ektemann.
Språkstudent: Helene er 21 år og studerer fransk på Blindern.
Smil i Sverige: Helene Uris familie bodde i Stockholm til hun var nesten tre år.
Nødvendig: Ferie på gården i Romsdal, sommeren 1969. Ingen sommer uten.