Uriasposten

Restaurant Posthallen er ingenting å skrive hjem om.

Det kan ikke ha vært noen enkel innredningsoppgave å gjøre om Oslos gamle hovedpostkontor til restaurant, kafé og bar. Bygget er fra 1924 og den gamle posthallen er et enormt rom, med søyler og buer og over elleve meter under taket. Det var dunkelt og kaldt sist Robinson og Fredag var der - med julepakker en gang på 1990-tallet - og det var dessverre dunkelt og kaldt nå også. Restaurantavdelingen, som ligger ute på det endeløse marmorgulvet, var helt øde, med store, mørklagte områder ut mot hjørnene.

Robinson og Fredag følte seg små og malplasserte, og det hjalp ikke at ingen tok notis av dem. Etter en stund kom en merkelig åndsfraværende servitør bort, og plasserte dem på hver sin side av et stort femmannsbord, vendt mot en diger bar som det strålte lilla lys fra.

- Det er rett og slett forferdelig stemning her inne, sa Fredag.

- Hæ? Jeg hører ikke hva du sier, sa Robinson, og flyttet stol, bestikk og glass en meter nærmere. Heismusikk med technobeat sivet ut av høyttalerne, og understreket den merkverdige Dickens-møter-Buddha-Lounge-følelsen.

- Jeg fryser litt, sa Fredag.

- Og jeg er sulten. Hvor blir det av menyene? Og vin, og vann, og brød?

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Ja, det er jo ikke akkurat mye å gjøre, det er bare to andre bord …

Likevel tok det en full time før forrettene sto på bordet. Posthallen har bare fem retter på menyen, man kan spise alle (595,-), eller velge tre (445,-) slik Robinson og Fredag gjorde, med tilhørende vinpakke (325,-). Fredags rulade av grillet portobellosopp og spekeskinke var alt for salt og fikk følge av en alt for søt Riesling. Også Robinsons

Post mortem: Omgjøringen av det gamle hovedpostkontoret i Oslo er en misbrukt mulighet. Det kunne ha blitt en fantastisk restaurant.
Post mortem: Omgjøringen av det gamle hovedpostkontoret i Oslo er en misbrukt mulighet. Det kunne ha blitt en fantastisk restaurant.
Vis mer

purresuppe var i overkant salt, og de svære bitene av røkelaks i bunnen av skålen så ut som om de var hakket opp i fylla. Hva som var i Robinsons vinglass er usikkert, for servitøren mumlet bare noe om «tørr hvitvin», før han forsvant igjen.

Og borte ble han. De ventet og ventet på hovedretten, og til slutt så de seg nødt til å gi et signal til en annen servitør om at de satt der og blomstret. Hun sendte et iskaldt blikk i sin kollegas retning, og bestemte seg for å gjøre jobben for ham. Men om den ene virket som om han gikk på valium, virket den andre som om hun gikk på speed. I rasende fart slang hun brød på bordet, fylte opp vannglassene, og bar ut tallerkener, før hun brått var tilbake med to vinflasker og satte i gang med et hektisk og påtrengende lite vinkurs. Hun pratet og pratet om vinene de nå skulle drikke, om hvor druene var dyrket, om jordsmonn og lagring og «ærerike vinfamilier», hun veiva med armene, svingte på flaskene, smattet med leppene, og ordene føyk ut av munnen på henne som en mitraljøse.

Robinson kvalte latteren i servietten, mens Fredag stirret fjetret på dette ubegripelig masete mennesket. Ingen av dem fikk med seg hva vinene het.

- Gode Gud i himmelen, sa Robinson da hun var gått.

- Jeg så på nettsidene deres at servitørene her skal være «unike personligheter som kan være med på å skape magiske øyeblikk for våre gjester», men det får da være måte på!

- De er unektelig unike personligheter, sa Fredag tørt, og ga seg i kast med hovedretten: Sprøstekt ishavsrøye med risotto.Fisken var sprø og fin, risottoen var perfekt al dente, og sausen var smørtung og god.

- Endelig noe som fungerer, sa Fredag lettet.

- Dessverre er ikke min vaktel like bra, sa Robinson, og rullet den blekfete fuglen over på magen.

Uriasposten

- Skinnet er ikke ordentlig stekt, og nok en gang har de godt amok med saltet. Alt tilbehøret smaker bare salt. Og hvorfor i alle dager har de valgt å fylle vaktelen med spinat og feta?

Til dessert kom en tørr minimuffins, med en trollkrem som smakte slankesukker.

En stusslig avslutning på en stusslig kveld.

- Hit kommer jeg ikke tilbake, sa Robinson.

- Det må i så fall være hvis det gjør det om til postkontor igjen, avsluttet Fredag.

robinson& fredag@dagbladet.no