Uromomentet

Programleder Knut Olsen (54) har suksess når han skaper uro. Men sliter med å stagge sin egen.

Når det røyner på i livet, må Knut Olsen ut og bryte stein. Rekorden er en fire tonn granittgigant der annekset til hytta hans står på idylliske Hvaler. Det er en stein det går gjetord om blant venner. En stein som ikke ble sprengt bort. Nei da, Olsen tyr ikke til lettvinte metoder. NRKs valgdebattleder er tilhenger av hammer og meisel.

– Jeg har det i meg at stein skal flyttes. Jeg er konstant irritert over naturens uorden. Hvis det hadde vært noe i det med reinkarnasjon og gjenfødelse, må jeg ha vært pyramidebygger i mitt tidligere liv. Eller kanskje bare jeg var en steinarbeider på Hvaler. Mens andre peser på trimsykler eller spiller golf, har jeg mine stein, lyder forklaringen.

Dessverre for NRK-nestoren, begynner det å bli smått med stein igjen på den velholdte hyttetomta. Han kunne trengt dem nå, der han sitter solbrun på sin selvbygde terrasse og drar hånda gjennom det solbleika, bølgete signaturhåret. Høstens valgkampsendinger har allerede begynt å røve nattesøvnen. Debattantene uteblir, strupen snører seg sammen og spørsmålene glipper fra hukommelsen som nykjernet smør. I drømme. I våken tilstand er Olsen i rute. 16. august sparket han i gang det første av de fire direktesendte folkemøtene han skal lede før han og NRK-kollega Lisbeth Skei gir seg i kast med selveste partilederdebatten. Fra 11. september er han dessuten aktuell som Nina Owings nye makker i «Standpunkt».

Han har vært omstridt. Knut Olsen er av det journalistslaget som mener det er greit å mene noe. Kolleger anser engasjementet som hans største styrke – og fiende. Det har vært noen episoder. De handler i korthet om at Olsen lar temperamentet, eller engasjementet, løpe løpsk på direkten.

– Det er klart man som journalist har lov til å mene noe. Det er den største tåpelighet å gå inn i en sånn rolle og tro at folk ikke skal skjønne hva slags verdier du har. Hvis man, som programleder, lider av en sånn tåpelighet, bør man finne på noe annet å gjøre!

– Hva står du for?

– Redelighet. Redelighet i forhold til argumenter, i forhold til at folk blir behandlet skikkelig. Jeg opererer ikke med triks.

– Men du kan være nådeløs?

– Det kan jeg. Men jeg har aldri noen skjult agenda. I perioder har det vært mote å ha en Svarteper i ermet som man plutselig kaster ut når man gjør et intervju. «Jammen du har jo…», sier programlederen, og så kommer beskyldninger på direkten. Som programleder har du jo all makt, og den som blir intervjuet, blir sittende i forlegenhet. Det har jeg sett stygge eksempler på både i NRK, TV 2 og andre steder, og jeg skyr det! Å sette folk sånn i saksa byr meg imot. Jeg synes ikke det er tøft i det hele tatt.

Det er for stor enighet i Norge, mener den tidligere ml-eren. Gode valgkampsendinger krever nese for konflikter.

– Av og til føler jeg at den politiske diskusjonen går på hvem som er mest for julaften. Alle er jo for julaften. Norsk debatt preges av enighet. Det er synd for oss som skal lede debatten, men det er tross alt et sunnhetstegn for et samfunn, sier den tidligere krigsreporteren.

Selv brukte Knut Olsen store deler av ungdommen på å opponere. Mer mot samfunnet enn mot sine borgerlige foreldre, frisørmora og direktørfaren, ifølge ham selv. Han gikk fra speideren til hippie- og siden ml-bevegelsen. Etter en ubrukt førskolelærerutdannelse og år som sveiser ved Bodø Mekaniske Verksted, tok journalistikken ham. Etter tre år som frilanser i Bodø, startet han sin karriere hos statsmonopolisten i nyhetsformidling i NRK Østfold sommeren 1983. Siden har marerittene i grålysningen før store direktesendinger vært de eneste gangene Knut Olsen taper kontrollen. I våken tilstand løser han vanskelige dager med å fortrenge. – Jeg har nok irriterende gode evner til å fortrenge ting. I gitte situasjoner er det på en måte en styrke. I mange situasjoner i livet, når det virkelig er spørsmål om å gjøre ditt beste, må du ha den evnen.

Knut Olsen beskriver denne evnen som en form for ekstrem konsentrasjon. – Hender det at du tyr til fortrenging i situasjoner du ikke burde?

– Ja, det hender. Det kan skje i familiære settinger, hvor jeg stenger ting ute og skyver dem bort fra meg. Mine barn gir meg skikkelig juling etterpå.

– Har du uro i deg?

– Ja. Jeg har en uro i den forstand at jeg kribler etter å gjøre ting. Andre ganger er det for å …

Det blir stille på terrassen. Steinbryteren ser brått ut som en mann som er kallet til krigen, som lurer på om han skal desertere – men som lar det bli med tanken.

– … jeg har én uro for å jage vekk en annen uro. Det er for å skyve ting unna. En form for metode for å blokkere.

– Er det sunt å fortrenge slik?

– Jeg har både knust og brukket lillefingeren under sånne steiner, så jeg har betalt en pris.

– Er det sunt for psyken?

– Jeg tror det faktisk er et ganske bra knep. Men ikke i forhold til det som er helt grunnleggende å være emosjonell om. Det å skjønne seg selv eller sine barn eller personer som står en nær. Eller personer som ikke står en nær, for den saks skyld. Det er kanskje vel så viktig. Hvorfor blir det faenskap i verden? Det er fordi folk ikke evner så godt å se fienden.

Knut Olsens første fiende var kreften. I tenåra opplevde han og de tre søsknene at begge foreldrene ble kreftsyke samtidig. Etter tre års sykdom døde faren, og verken Knut eller de tre søsknene visste om moren ville overleve. Og da tjueåringen ser Ingmar Bergmans «Hviskninger og rop» på Folkets kino i Tromsø i 1973, er hans mor fremdeles alvorlig syk. Bergmans historie om jenta som venter på døden, som ser ut på sommeren og sin søsters lek, som ser livet utspille seg mens hun selv skal dø, blir for sterk. Den unge marxistleninisten mister kontrollen, gråter. Han har ingen mulighet til å stenge følelsene ute, farens død er altfor nær, hans egen sorg altfor stor.

Da filmen er over, sier en av de ledende ml-erne i samme følge:

– For noe borgerlig piss!

Der og da bestemmer Knut Olsen seg for å sette strek for sin samhørighet med ml.

– Lever vi i samme verden? Er vi av samme verden og av samme kjøtt og blod? Det var det første jeg tenkte. Å skulle frasi seg følelsene var jo et kommunistisk ideal for enkelte. Noe større vrøvl enn det har jeg ikke vært borti. Den forakten, den totale og konforme intoleransen i alle dens avskygninger hater jeg. Og den finner du i hele samfunnet. I vår tid er det mange små, harde, grådige hjerter, som har nok med seg selv.

34 år etter denne filmvisningen får minnet fremdeles 54-åringens stemme til å dirre.

– Jeg syntes det var så gripende. Bergman viste hvilket livsprosjekt han hadde, viste, gjennom sine drama, hva mennesker er med hverandre i alle sine fasetter.

– Føler du at din far er med deg?

– Det gjør jeg, men det har ingen mystisk forklaring. Jeg har minnene og følelsene, og de er sterke. Jeg trenger ikke bli lovet noe felles stevnemøte eller, Gud forby, slektsstevne etter døden. Jeg har aldri vært særlig glad i slike slektsstevner, og hvis evig liv skulle være et slikt evigvarende slektsstevne, gjør jeg opprør på nytt. Og stikker fra stevnet.

– Da vil du heller tilbake til Egypt for å slepe stein?

– Ha-ha. Ja!

Døden har bivirkninger. Den dag i dag har Knut Olsen ingen sans for folk som snakker mye sykdom og død. Han har hatt det for tett innpå livet.

– Jeg føler at vi i familien har kjempet så hardt med ryggen mot veggen i noen perioder at jeg ikke kan kokettere med det. Kanskje jeg nesten er for hard andre veien av og til. Men det er farlig å bli sittende fast i sorgen. Sorgen over far har lært meg å blokkere når det trengs. Redselen for å miste ble nok større når døden ble nærværende så tidlig i livet. Det er sjokkerende når noen blir syke på den måten. I tillegg sammenfalt det med mitt eget opprør.

– Dårlig timing?

– Det var veldig dårlig timing, og det var jeg veldig lei meg for i ettertid. Det ga faren min ekstra grunn til uro at jeg var så opprørsk på så mange områder. Jeg fikk ikke gitt ham fred i sjela før han døde.

– Var han bekymret for deg?

– Ja, det var han. Det vet jeg. Han så at opprøret mitt kunne slå begge veier. Særlig da jeg var 17 år, like før han døde. Da så jeg ganske mørkt på tilværelsen. Det var kanskje en del raseri som måtte ut. I tillegg kom sorgen og en redsel for å miste. Og den redselen for å miste sine egne, det er også en redsel for å miste øyeblikkene – redselen for å miste øyeblikkene ved å leve. Det er kanskje derfor jeg …

Knut Olsen går i stå.

– Det er derfor du lever så intenst?

– Ja, og slår opp begge dørene i hytta og sier «vi bare tømme den vinflaska og glede oss enormt». Nå er vi inne i seinsommerens vemod allerede, det er grusomt! Jeg tror jeg er en av de dårligste i Norge på seinsommervemod. Jeg blir så hissig, så humørsyk, når sommeren tar slutt. Jeg er i det hele tatt dårlig på avskjeder. Da faller blokadene.

Vemodet ved at øyeblikket er over, kan ta meg ganske hardt. Bare jeg skal si «ha det» til en av mine døtre eller sønner, så kjenner jeg noe sånt … Her.

Knut Olsen tar seg til halsen. Han smiler, men det er en desperasjon over ham.

– Så tenker jeg at kanskje det er siste gangen vi fikk snakket sammen i sommer, uff, hvorfor spilte vi ikke mer badminton, hvorfor gjorde vi ikke det?.

Det blir en pause i talestrømmen. Han ser nesten brydd ut.

– Uff, nå prater jeg mye, men jeg synes ikke jeg har god nok tid. Jeg synes øyeblikkene forsvinner før du egentlig får gjort det du ville med dem.

– Har redselen for å miste ført til at du holder avstand til andre?

– Jeg tror heller det har vært motsatt. Jeg er veldig glad i å ha folk rundt meg. Komme så nært som mulig på mennesker. Mine venner og jeg snakker ikke så mye privat om hvordan vi har det, men vi sanser det.

– I stedet for å snakke om følelser, kan du heller si ting som: «De trærne tar vi!»? Klokka tre om natta?

De omtalte trærne vaiet en gang i vinden foran hytta til Olsens kamerat Claus Wiese, også programleder i NRK. Midt på natta i en samtale etter gulvlegging i Wieses sommerkåk, tok Olsen til orde for trefelling. Like lidenskapelig har han det på kvinnefronten, og NRK-veteranen sier han føler seg privilegert.

– Aller mest fordi jeg har en jeg elsker og som jeg håper elsker meg. I alle fall mesteparten av tida. Når du er elsket av en annen, har du god grunn til å være fornøyd. Blir du elsket av flere, er det en stor bonus.

Jeg har ikke hatt veldig mange kvinner i livet mitt, men mange nok. Min kone vil sikkert si mer enn nok. Men da sier jeg at «du har nå farsken meg hatt flere enn meg»! Så kan vi telle etter, da. Vi kommer stort sett jevnt ut.

«Pappa, skjerp deg!» lyder dommen fra yngstedattera Marie når han går for langt. Et greit korrektiv, mener fembarnsfaren. Han tåler selv lite slinger i valsen. Knut Olsen forlanger høflighet, og orden i sysakene.

– Jeg er en ganske streng person for mine nærmeste. Men jeg blir nedstemt og taper de fleste hjemlige debatter. Der er flertallet jenter, og de har tatt makten på en del områder, ler han.

– Da din sønn holdt tale i 50-årsdagen din, sa han: «Pappa, du er snill. Av og til». Hva tenkte du da?

– Jeg synes det var modig sagt, og jeg ble stolt av ham. Det er ikke noe mål for meg i seg selv å være snill. Jeg synes det er hyggelig hvis man klarer å bruke det gode i seg, og at det kommer andre til gode. Men akkurat det å gå rundt å være snill … Det er i alle fall ikke mitt livsoppdrag. Jeg synes ikke det er noe poeng i å gå rundt å være snill.

– Hva er ditt livsoppdrag?

– Å leve livet ut. Ikke gjøre ting på enkleste måte. Det er en stor utfordring å prøve å utvide horisonten, og å kunne sanse i mange retninger.

Likevel. Den enkleste historien er den beste. Tromsøjenta Guro Eriksen og bærumsgutten Knut Olsen traff hverandre på et pauserom i NRK Østfold i Fredrikstad i 1983. Etter to dager inviterte reporteren kamerakvinnen på hvalbiffmiddag. – Hun hadde med seg dyne da hun kom. Det syntes jeg var friskt! Nesten uten å ha snakket med hverandre visste vi etter to dager at dette var riktig.

– Var det magisk?

Knut Olsen begynner å le.

– Det var i alle fall berusende. Men ja, du går ikke umerket gjennom så flotte ting.

– Er det noe en skaper selv eller er det noe en har flaks for å oppleve?

– Jeg tror på flaks, jeg. Men kjærligheten er mye mer enn en Lotto-gevinst. Kjærligheten er et vedlikeholdsprosjekt. Det er som å flytte stein noen ganger, det og.

sks@dagbladet.no

FOTBALLDUELLEN: –Legendarisk fotballkamp mellom NRK og TV 2 som vi vant. Astrid Versto scoret seiersmålet og blir her hyllet av Sissel Avlund, Halvor Lea og undertegnede.
Galdhøpiggen: — Vi måtte snu på grunn av Guros høydeskrekk. Heldigvis hadde jeg alt vært der, på toppen. ellers ville jeg aldri gitt meg.
SKOLELYS: Elev i første klasse på Grav skole i 1960.
SOMMEREN 2007: På Hvaler med ektefelle Guro Eriksen og de fleste av sine barn og barnebarn.