Ut av Odin

Klaus Joacim Sonstad (36) har forlatt sauebonden Odin, makkeren Are og kona. Nå står han alene - og er livredd.

-  OM JEG ER REDD? Klart jeg er redd. Jeg har et sånt hulrom inni meg, akkurat som...som... Jeg kan ikke engang beskrive det. Og det er skikkelig, skikkelig ille når man arbeider med radio.

Det er ikke mer enn et år siden Klaus Joacim Sonstad ble kåret til årets radionavn med programmet «Are & Odin». Men alt var annerledes da. For det første hadde han kompisen Are Sende Osen til å dele trøkket med. Og viktigst av alt - han spilte en rolle. Sauebonden Odin Jensenius med gummistøvlene og buksa oppunder armene ble etter hvert så virkelig at han overskygget Klaus fullstendig. Det var Odin som fikk frierbrev og varme smil fra kvinner. Det var Odin som krevde mer og mer plass, og etter hvert gjorde sitt inntog i ekteskapet til Klaus.

Nå har han hengt av seg kostymet. Are driver med andre ting, og Klaus og kona deler ikke lenger samme adresse. Det er bare ham igjen. På mandag starter hans nye radioprogram «Klaus Sonstad Show». Vil publikum like ham? Er han morsom nok - som seg selv? Han er sannelig ikke sikker.

-  FÅR DU SOVE om nettene?

-  Nja. Jeg drømmer mye rart. Noen ganger at det går til helvete, og noen ganger at det går bra.

-  Er du redd for at folk blir skuffet når du er deg selv?

-  Ja, jeg må klare å formidle at jeg er en okey fyr. Balanseforskyvningen er enorm. Jeg og Are sammen var som et enormt humormonster, et slags tohodet troll. Jeg føler meg ikke like sterk alene.

-  Får du lyst til å ringe Are og be ham komme tilbake?

-  Nei. Nå var han programleder forrige gang. Jeg er klar for å breie meg litt mer.

Egentlig er det absurd at en sauebonde kan fosse fram til å bli det kuleste som sendes på radio. I Norge har gummistøvler og dialekt alltid vært en vinner-oppskrift, men ikke i NRK Petre, der de profilerte folka er slitsomt hippe og for trendy for sitt eget beste. Mot alle odds ble «Are & Odin» Petres lokomotiv. Sjefene tryglet dem om å fortsette og lyttertallene steg. Odin prediket om godhet og at « aille e individa». Sommerhiten «Klapp klapp» var kanskje ment som en spøk. Men når du blir hentet til Quart-festivalen og de setter av en svær scene mens tusenvis av tilskuere hyler av begeistring, da leker du ikke lenger butikk. Det var ellevilt.

-  Ble du lei av Odin?

-  Nei, ikke lei. Det var mer en opplevelse av å være sliten. Jeg er alltid veldig pliktoppfyllende på jobb. Det er nesten grenseløst hvor mye jeg kan jobbe. Mange ganger har jeg sittet i garderoben med en klump i magen, før jeg har gått på scenen og bare klemt til.

Den siste dagen på Quarten holdt han på å kollapse under frokosten.

-  Det var et sånt trykk inni brystet. Det sa klunk. Støvlene var blytunge, det var akkurat som om jeg visnet. Jeg var bleik og redd. En følelse jeg aldri har hatt før.

Det var ikke så mye å gjøre. For utenfor sto et hav av folk som prøvde å klappe på de rette stedene til sangen alle kunne den sommeren. Klaus sier som Odin:

-  Sjovet må jo gå on.

FIGUREN ODIN BLE etter hvert virkelig. Han ble omtalt som en levende person, og fikk dekket sine behov og høylytte krav.

-  Særlig året før skilsmissen var det ille. Det var en endeløs lang Odin-tar-plass-prosess.

-  Du tok ham med deg hjem?

-  Jeg tok ham med meg bort. Jeg jobbet mye, og jeg var mentalt et annet sted.

Klaus og kona ble enige om at Klaus skulle flytte ut. Hvis det finnes noe som kan kalles en lykkelig skilsmisse, er dette i nærheten. Ungene flytter på seg annenhver uke, og de voksne snakker i rørende ordelag om hverandre.

-  Angrer du?

-  Jeg angrer ikke på at jeg møtte Nina og at vi laget unger. Jeg angrer ikke på vårt liv sammen. Men kunne jeg ha gjort noe annerledes, ville jeg kanskje ha skilt mer mellom jobb og privatliv. Det hadde gagnet både meg og alle andre rundt meg.

Nå er den stinkende jakka til Odin utstilt i NRKs lokaler i Trondheim. Klaus får igjen pleie sin egen forfengelighet. Vi vet at han har brukt tid på å plukke ut joggeskoene han har på seg. Han har omhyggelig plukket en T-skjorte som ikke sier for mye, ikke for lite, og en passe hipp bukse. Det tar timer å se så casual ut. Nå står han bredbeint og smilende i radiostudio. Han har gledet seg som en unge. Klaus liker nemlig aller best å snakke om seg selv. Det spiller ikke så stor rolle om det er ros eller kjeft han får, bare han er i sentrum av samtalen.

-  Og du spurte om jeg gruet meg til intervjuet. Ha! Så feil kan man ta.

Det er merkelig. Klaus får sitt hungrende oppmerksomhetsbehov til å høres søtt ut, på en litt snål og koselig måte.

-  Hvis jeg blar igjennom en bunke med foto, så flipper jeg raskt igjennom helt til jeg finner et bilde av meg eller ungene. Da blir jeg sittende.

-  Er dette noe du har prøvd å forbedre?

-  Nei, egentlig ikke.

HAN ER IKKE SÅ enkel å jobbe med, heller. Om det ikke har vært kollegaer som har løpt gråtende ut av studio, vet vi med sikkerhet at en del har hatt skjelving i

underleppa etter en overhaling fra Klaus.

-  Men jeg har alltid vært sånn! Det har ingenting med primadonnanykker å gjøre. Jeg er som en lett antennelig bombe.

-  Du eksploderer?

-  Jeg skremmer og sårer folk innimellom. Jeg er typen som går veldig hardt ut, og så ferdig med det. Da friker noen ut - spesielt de som går og bygger opp aggresjon, mens de later som om alt er greit.

-  Du har hatt noen kamper med Are også?

-  Are pleide alltid å gå hvis vi kranglet. Det var litt irriterende. Han hørte ikke på innholdet i det jeg sa, men hang seg opp i måten jeg sa det på.

De er som et gammelt ektepar. Når de møtes i kantina hilser de hjertelig, og selv om Klaus har presisert at han ikke vil snakke så mye om Are, så dukker han stadig opp i samtalen likevel. Kanskje Klaus ikke legger merke til det selv. Det er ikke så rart. De har gått gjennom tykt og tynt sammen. Mest tykt.

-  Jeg og Are møttes veldig i det å belønne oss selv. Både i strev og suksess. Og ikke minst var vi enige om å trøste oss selv etter at vi hadde trøstet oss selv.

Fire ganger gikk de hardt ut på lufta i ulike slankeprosjekt. Kiloene skulle av, og Norge skulle være sannhetsvitne. Sluttresultat? Til sammen gikk de opp 13 kilo.

-  Jeg synes jeg bærer det bra. Bortsett fra når jeg er helt på toppen feit, så har jeg det bra med min egen kropp. Jeg skammer meg ikke, og det tror jeg er ganske bra i forhold til kjærester og sånt.

Han er begynt å trene igjen nå, sammen med en nyskilt kompis.

-  Jeg har vært på spinning og alt.

DET ÅRET HAN VAR i militæret, stumpet Klaus røyken, vred av seg den svarte skinnjakka og The Smiths-melankolien og begynte å pumpe jern. Etter et år gikk venner rett forbi ham på gata. De kjente ham ikke lenger igjen. Men det er en stund siden nå. Det var før han kunne finne på å drikke en liter vaniljesaus for å slukke tørsten.

-  Jeg vet godt hvordan jeg skal gjøre det. Kunne nesten ha skrevet ei bok om trening. Men nå begynner jeg i det små med trening, så tar jeg maten etterpå.

-  Er det ny frisk nå når du er singel?

-  Jeg? Jeg er en katastrofe når det gjelder sjekking. Når jeg utstråler pur glede, da kan jeg klare det. Min opplevelse er at jeg først blir interessant for damene når jeg har fått snakket litt med dem. Tjukkeboller får ikke draget. Da blir du morsom i stedet.

Da Klaus var liten og kjente at stemningen hjemme begynte å bli dårlig, at en ny krangel var under oppseiling, gjøglet han til alle i familien var blide igjen. I alle fall på overflaten.

-  Jeg utviklet tidlig en radar for uhygge. Jeg var bekymret og tok ansvar for alles ve og vel.

Venner sier at Klaus var en klippe. Mødre i nabolaget overlot villig barna sine til den ansvarsfulle barnevakta. Og så var han jo så festlig. Fremdeles er det vanskelig ikke å like Klaus.

-  Foreldrene mine hadde et heftig samliv med mye sterke følelser, både på godt og vondt.

-  Var det en dårlig stemning hjemme?

-  Det var nok en følelse av at... det var en dyster undertone. Ikke akkurat sånn som i «Haisommer», når musikken ligger under sånn duh duhh duhh. Det var mer en vemodig tone.

-  Som i «Hjortejegeren»?

-  Ja, kanskje. Jeg hadde en følelse av at dette ikke ville gå over tid.

Det viste seg å være en riktig antakelse. Faren flyttet, og Klaus på ni år ble igjen i en feminin verden med mor og tre søstre. Først da han ble pønker i femte klasse, satte han foten ned og krevde å gjenoppta kontakten med faren sin.

-  Nå har jeg kjøpt sesongkort på Lerkendal for meg og sønnen min og nevøen min. Det er aldri for seint å få et maskulint fellesskap. Jeg har savnet det.

ER DET NOE SOM skremmer Klaus skikkelig, sånn langt inni beinmargen, så er det tanken på døden. Spesielt det som skjer etterpå. For hva hvis det ikke skjer noe? Hva hvis det bare er tomt, mørkt og stille i all evighet? Han holder nesten ikke ut tanken.

-  Evighetsperspektivet skremmer meg. At vi er borte for alltid. Jeg sliter med å forstå hva «alltid» er. Jeg håper det finnes et liv etterpå, men kan ikke se det for meg. Jeg tror jo på marsboere, det hadde vært veldig rart hvis det bare var oss.

-  Du tror på marsboere, men ikke på Gud?

-  Det er ikke fjernt det, heller. Men jeg kan nesten begynne å grine når jeg tenker på at de en gang i framtida kommer hit, og så er ikke jeg her.

-  Marsboerne?

-  Noen fra en annen sivilisasjon. Det hadde jo vært veldig artig. Å være her da, mener jeg.

Der mange blir mer redd for å miste livet etter at de har fått barn, gikk Klaus motsatt vei. Man kan ikke være pyse når to små vesener stoler på deg med hele seg. Nå tør han i det minste å fly, og han er ikke lenger panisk redd for å bli syk.

-  Jeg er mer moden, tror jeg. Men fortsatt har jeg kloa av redsel når det gjelder døden. Jeg skulle gjerne hatt en religion å knytte meg til.

-  Du kan jo prøve å folde hendene sånn litt i det små?

-  Ja. Vi skal ta opp det i det nye programmet. Vi skal finne religionen som har den beste paradis-pakken.

NÅ ER DET TO dager igjen til det lyser rødt i lampa over studio K1. Det er overveiende sannsynlig at Klaus puser med sin egen dødsangst i dette øyeblikk. Men sjefene i NRK er trygge. De elsker ham. De mener at alt han tar i blir til gull. Han kan rett og slett ikke gå på trynet, sier en av dem.

Vel. Det er ikke helt sant. Klaus sitt første TV-prosjekt med gruppa «Adamseplene» falt til jorda med et brak. Programmet het «Full pupp». Det kan hende NRK-boss Bernander trykket sauebonden til sitt bryst noen år seinere, men i den spede begynnelsen kom det ingen gratulasjonstelefoner fra Oslo.

-  Du kan si at mangelen på respons fra Oslo var rungende. Ha ha! Men jeg vil gjerne ha med at en av rollene som fungerte i det programmet, var Odin.

-  Så konseptet var dårlig, men din innsats var upåklagelig?

-  Jeg sier bare at flere ting fungerte, og Odin var en del av det. TV er et nådeløst medium, og vi hadde veldig, veldig få seere.

Det er også på sin plass å nevne at plateutgivelsen med «Adamseplene» heller ikke var en braksuksess. Den solgte i tusen eksemplarer og fikk terningkast to i VG.

-  Det er ikke sånn at alt jeg tar i blir til gull, men folket liker det. OK, de likte ikke de TV-greiene, men likevel. Hvis det hadde vært mer bearbeidet, hadde det vært bedre.

På kontorpulten hans blinker det i en megafon av grønn plastikk. Skulle stemningen bli litt trykket der inne i kontorlandskapet, trår Klaus til. Det skal ikke stå på ham.

-  Hvis folk er deppa, liker jeg å drysse av mitt gode humør. Jeg liker å oppmuntre folk og ser på det som litt min oppgave at alle har det bra. Når jeg tenker på det, er det ganske selvsentrert.

Han stryker seg litt trett over øynene.

-  Jeg kunne jo bare spurt hvordan de har det.

ingvild.wedaa.tennfjord@dagbladet.no

Småtroll: Magnus (6) og Milla (3) ble med på Are & Odin-tour til Gran Canaria i 2005.
Lys og varme: Åtteåringen får synge med Åge Aleksandersen på 1.mai arrangement.
Skilsmissebarn: - Etter skilsmissen gikk jeg ikke for lut og kaldt vann, men for<p></p> julebrus og lefse.
Grav ned i tide: Klaus med sin ekskone Nina. - En flott kvinne og fantastisk mor, sier han.
Før: En dyster, stor-røykende ung mann blir sendt til militæret.
Etter: Etter ett år i trenings-studio ble han ikke lenger gjenkjent på gata.
Adjø: Siste sending gikk lille julaften 2005 med tårer og tenners gnissel.
Tidlig krøkes: Klaus liker fremdeles å lese på do.
Mr President: Russepresidenten er fyllesjuk og ulykkelig forelska i ei jente han først seinere får sjans på.