Utålmodighetsprøve

Ert meg, er du søt.

JEG HADDE BESTEMT meg for å lage den lysegrønne ertesuppa til Gordon Ramsey - den bøllete mesterkokken med råflott franskinspirert London-restaurant og tre stjerner i Michelin-guiden. Men da jeg finleste oppskriften, fant jeg ut at jeg nok måtte kutte et hjørne her og der.

Det kan da umulig være nødvendig å spesialimportere bacon fra Alsace for å lage en ertesuppe. Norsk får holde, tenkte jeg.

Jeg tror forresten ikke jeg har så lyst på bacon, konkluderte jeg da jeg oppdaget at jeg ikke hadde husket å ta ut den siste biten av det fine stavangerske Albert Idsøe-baconet fra fryseren. Jeg leste oppskriften videre, og noterte meg sjalottløk - i skiver, ikke hakket - hvitvin, olivenolje og krem.

Så gjaldt det å finne ut hva Vegetable nage er for noe, for det skulle jeg nemlig ha en liter av i suppa. Og da jeg etter litt om og men fant ut at dette er løk, gulrøtter, selleri, purre, hvitløk, sitron, hvitt og rosa pepper, laurbærblad, stjerneanis og vann som skal kokes i 10 minutter før man har i 2 desiliter hvitvin, pluss estragon, basilikum, koriander, timian og kruspersille, som deretter skal settes til kjøling og så til slutt dekanteres, tenkte jeg at akkurat nage , det kunne jeg vente til en annen dag med å bære.

Så gikk jeg i butikken, der de ikke hadde friske erter som jeg, i tilfelle de hadde hatt det, skulle ha kjøpt litt over ett kilo av. Ertene skulle jeg ha renset, én ertebelg av gangen, til det var omtrent 400 gram igjen. Så skulle jeg ha kokt dem, først med vin, så med nage . Etter å ha most det hele til en fin suppe i en kjøkkenmaskin, skulle jeg ha presset suppa gjennom en metallsikt så den ble enda jevnere og mykere. Så skulle jeg ha satt den til kjøling, før jeg til slutt skulle ha helt i fløte på en slik måte at det skulle ha dannet seg et fint mønster - nesten som et maleri - og dette maleriet skulle jeg ha pynta med en skive grilla bacon.

DETTE VAR ALTSÅ foranledningen til at jeg - med stort hell - lagde Gordon Ramseys ertesuppe. Men som det allerede har framkommet, var jeg nødt til å gjøre noen prøysenske justeringer på bakgrunn av råvaretilfanget. Jeg føler at jeg også plikter å informere om at min grunnleggende utålmodighet, samt enkelte tids- og bekvemmelighetshensyn, gjorde at jeg forenklet framgangsmåten på visse punkter. Slik lagde jeg suppa: Jeg kokte opp litt vann i en gryte, hadde litt flytende buljong oppi gryta, nok til at vannet ble litt salt. Så hadde jeg oppi en dæsj fløte og en pose med frosne erter som jeg kokte i tre minutter, før jeg moste det hele med stavmikseren min. Jeg hadde litt dårlig samvittighet for at jeg ikke hadde brukt noen av de mange urtene jeg skulle ha hatt oppi, så jeg strødde over litt finhakka gressløk - en av de få urtene oppskriften ikke ba om, kom jeg på seinere. Så hadde jeg på en klatt rømme og satt suppa på bordet. Voilà!

Du skal lete lenge etter en bedre og friskere rett enn Gordon Ramseys ertesuppe. Vanskelig er det ikke heller, særlig hvis du, som jeg, vet å finne fram til pragmatiske løsninger underveis.

HEMMELIGHETEN MED ERTER, slik jeg ser det, er nettopp å være utålmodig. Bort med alt som kan ta fokus vekk fra de grønne ertenes eneste virkelige kvaliteter - deres uskyldsrene ungdom, deres håpefulle lysegrønne farge og deres nesten intense sødme.

Erter har lidd en heller ublid skjebne de siste åra, klemt mellom to av gastronomiens ytterpunkter. Enten blir de kokt i hjel sammen med kjedelig mat som ikke en gang er traust, eller så blir de utsatt for en temmelig ukledelig oppsnobbing.

En av betingelsene for medlemskap i Seriøse Gourmeters Forening har lenge vært at du aldri, aldri må kjøpe frossenerter. Hvis du blir ferska på vei hjem fra butikken med en pose Selskapserter under armen, er du ute av det gode selskap.

Dette er vel og bra i det tempererte utland - i hvert fall for folk som liker å leve tungvint. Men i Norge innebærer dette snobberiet i praksis et erteforbud. Smaksmessig hører ertene våren og forsommeren til. Men enkelte ulykkelige omstendigheter rundt det norske klima gjør at norske erter ikke dukker opp før sommeren er veletablert, eller til og med på hell. Og erter liker ikke å reise - ettersom ferske erter begynner å omdanne sødme til stivelse straks de er plukket. Så vår eneste mulighet til å få i oss erter i deres riktige årstid, er å være utålmodige, også når vi kjøper dem. Ertene i frossendisken har noe sensasjonelt uglamorøst over seg, det er det liten tvil om, men de er ofte like gode som de ferske. Når jeg spiser lysegrønn ertesuppe, eller når jeg lager min egen sjokkerende optimistiske vårpasta, kan jeg nærmest høre ertene rope til meg «Vær utålmodig menneske! Ikke tilbring livet ditt på kjøkkenet når det er en verden der ute! Vi blir ikke noe bedre av det, må du tro!»

ERTESUPPE

Dette må være en av de enkleste ertesuppene som finnes. Jeg bruker flytende konsentrert buljong for det er godt og praktisk. Er du fin på det, bruk kyllingkraft. Er du mindre fin, kan du bruke kyllingbuljongterninger (skjønt jeg ikke helt ser poenget med det, ettersom den flytende ikke koster mer enn rundt 20 kroner flaska, og den både er bedre og enklere).

Du kan gjøre suppa litt mer spennende ved å surre litt løk i gryta først, ha i et laurbærblad, eller en slump hvitvin, men jeg ser ikke helt poenget. Det som naturligvis er gøy, er å helle i en liten slant champagne like før du skal servere, aller mest fordi det er en fin unnskyldning for å åpne en flaske.

Nok til 2

3 - 3 1/2 dl kyllingbuljong eller -kraft

400 gr frosne erter

1/2 -1 dl fløte

evt gressløk eller kjørvel

evt en klatt rømme

Kok opp kyllingbuljongen. Ha i erter og fløte og kok opp. La koke i 2-4 minutter. Ta ut en ert hvert minutt og smak om ertene er ferdige, de trenger stort sett ikke å bli mer enn varme inni.

Kjør til en fin mos i en kjøkkenmaskin eller med en stavmikser. Hell i suppetallerkener, strø eventuelt over litt gressløk og rømme.

VÅRPASTA MED ERTER

Dette er en utrolig enkel pastarett som tar vare på all friskheten hos ertene. Den eneste lille utfordringen er timingen, for verken erter eller pasta liker å vente.

Nok til 2

250 gram spaghetti

2-4 fedd fersk, ung hvitløk, knust med flatsiden av en kniv

200 gr erter

evt 2-5 asparges, delt i stykker

100 gr smør

Kok pasta i lettsaltet vann.

Varm 2 ss smør i en dyp panne. Stek den knuste hvitløken i 2 minutter ved lav varme. Ha i erter og asparges og la steke i 3-4 minutter.

Skru av varmen. Øs ut halvparten av ertene med en skje, knus dem i morter, kjøkkenmaskin eller med stavmikser sammen med resten av smøret og evt litt kokevann fra pastaen hvis erteblandingen blir for tjuktflytende.

Sil pasta og ha tilbake i gryta. Bland med knuste erter og smørstekte grønnsaker og server.

Grønn glede: Den kanskje enkleste - og beste - ertesuppen som finnes, blir enda bedre med litt champagne.