Utdrag fra «Kjære Kongen»

Les et utdrag fra Ole Paus\' siste bok:

Den veldige dagen rykker stadig nærmere, lykken har allerede festet grepet og klemmer til så nådeløst innsmigrende at vi tror den må komme fra våre egne hjerter. Til og med utenfor Holtmoens Pensjonat har de hengt opp bilde av brudeparet på inngangsdøren, selv om det eneste som forener beboerne i denne havaristkasernen med det smilende paret på fotografiet, er frykten for å bli gjenkjent av erindringen. Det er bare tre dager igjen til vielsen, men Leiravisen har lenge gitt seg kjærligheten i vold. Man merker det allerede på forsidene der de sedvanlige drapssakene er skyflet bort som møkk fra et fjøsgulv og erstattet med kjærlighet, kjærlighet og atter kjærlighet, og ikke en hvilkensomhelst kjærlighet, men den kongelige kjærligheten, for den kongelige kjærligheten er av en helt annen og edlere karat enn den kjærligheten som hører lesernes egne hverdager til, den kongelige kjærligheten er modigere, kjærligere og fremfor alt renere, den kongelige kjærligheten er så ren som vannet fra fjellbekken, så ren som luften i Sikkilsdalen, så ren som stjernene over Mågerø, så insisterende livsfjern og arrogant i all sin bortskjemte renhet at den minner om en last, for den er ikke bare ren, den er dessuten smittsom: «Eva Sannum fikk gullring av prins Felipe» «Ari er godtatt av slottet» «Märtha har hatt 16 kjærester på fire år». Hans kongelige Ubegripelighet og Froskepiken har for lengst prøvegått gulvet i Domkirken, biskopen har selv overvåket prøvegåingen og erklært at selv ganglaget til brudeparet er breddfullt av kjærlighet, dessuten er hele Ramsyland nå informert om at prinsesse Mertakk av Pose og Sekk skal underholde i kirken med høytlesning fra profeten Jadajada. Bryllupsgjestene er godt og vel underveis, det er bare spørsmål om timer før de skyller inn over feriekolonien, luftrommet over hovedstaden vrimler av fullastede fly som går inn for landing med de dyrebareste personligheter fra fjern og nær om bord. Og hvem står klar med hysterisk entusiasme og venter på dem i ankomsthallen for å analysere kjolene deres, granske ansiktsuttrykkene deres, tolke kroppsspråket deres, berømme overdådigheten av smykker eller tvert imot kommentere fraværet av smykker, etterlyse den spesielle ringen, bestyrtes over det spesielle armbåndet, spekulere nennsomt over et mulig forestående brudd, la seg rive med av utsikten til et mulig nytt forhold, kort sagt hvem står parat ved utgangsdøren fra VIP-loungen med øynene på stilker og torgkjerringhjertene siklende av håpefull skadefryd om ikke nettopp Kjell Arne og Carl Erik, verdens fremste representanter for polar postdadaisme. De har gyldne tider nå, de to, de føler at en hel nasjon henger ved leppene deres, og den følelsen har gått til hodet på dem, eller faktisk enda litt lenger, helt inn i språksenteret i hjernebarken på dem. De nøyer seg ikke lenger med å beskrive det de ser, de tror de er det de beskriver. Men folk lar seg ikke lure av den tilbakelente, slepne storartetheten deres, alle vet at den ene bare er en ensom affektant fra Bergen og at den andre prøver å hevne seg på den arbeidsplassen som ga ham sparken en gang i forrige årtusen. Og når de snakker så nedlatende og nonchalant om en familie som ikke vil ha med dem å gjøre, minner de slett ikke om moderne aristokrater, de minner om gamle dagers mestermenn som visste akkurat nok om adelens væremåter til å kunne konversere dem noenlunde utvungent mens de ledsaget dem de siste skrittene over plassen til skafottet. Men det er lenge siden gamle dager, og hverken mestermann eller rettersted kan true brudeparets lykke. Det kan bare en forsmådd fotograf som sitter i den mørke nabokommunen, godt utenfor rekkevidde av alle de summende bryllupsforberedelsene og pudderduftende gjensynsklemmene, han sitter og er fullstendig uberørt av den akutte kjærlighetspsykosen som rir hovedstaden, og han kan true både brudeparets lykke og litt av hvert ellers også. Han har alt som skal til for å erstatte eventyret om Askepott og prinsen med grunge-versjonen av «Husker du». Han er en av eksene til Froskepiken, og det får så være, men det som gjør saken så kilen at både statsminister og rådgivere blir innkalt til slottet i hui og hast for tunge samtaler, er at denne mannen er ikke bare en aus der Reihe og fotograf, han sitter rett og slett på en urealisert formue i form av fyrige bilder og filmer med Ramsylands fremtidige dronning. Ryktene om disse filmene og bildene har vandret så langt og så lenge at selv jeg har fått høre om dem, og jeg fikk høre om dem av en kurder. Kjære Kongen,Den gangen da datteren din ble røvet av trollene, tok de henne med seg og plasserte henne hjemme hos seg i berget det blå, husker du. Og der ble hun værende i lange tider, helt til Askeladden kom og befridde henne. Mens hun var der borte i fjellene, var det ikke fritt for at ryktene gikk ganske så livlig om utagerende festing og litt av hvert annet som foregikk der borte, ikke sant? Hun var tross alt singel og bodde i et slags kollektiv med alle disse trollene, og et av dem hadde tre hoder, og et hadde seks hoder og det siste hadde ni {ndash} det er ikke rart at folk snakket. Ja, det var til og med noen som hadde forvillet seg bort til de traktene og kunne fortelle om høye rop som gjallet mellom fjellsidene dag og natt så tiuren stanset midt i leken og selv harene sprang beskjemmet hver til sitt. Men så gikk det som det gikk. Askeladden kom og hugget hodene av trollene og fikk prinsessen trygt hjem igjen, og så ble det gjort i stand til bryllup, for du hadde lovet at den som kunne fri datteren din fra trollene, skulle få henne til ekte og halve kongeriket i medgift. Nå gikk dette bedre enn selv du hadde våget å regne med, for prinsessen hadde forelsket seg hodestups i Askeladden, så det ble aldri noe snakk om tvangsgifte, her var det bare kjærlighet så langt øyet rakk, de to unge var så lykkelige som to mennesker kan bli, det var en kjærlighet så ren som vannet i fjellbekken, så ren som luften i Sikkilsdalen, osv., ja i hele kongeriket hadde man ikke sett maken til kjærlighet. Og alt gikk sin lystige gang, gjester fra fjern og nær kom for å delta i bryllupet, det ble gjort i stand til vennefest på stabburet, alt var klart og alt var vel og bra. Men sett nå at plutselig skjer det noe helt uventet i historien, f.eks. dette:Med ett banket det på døren. En av tjenestepikene løp bort og åpnet, og med et skrik kom hun styrtende tilbake til gildestuen der kongen satt og pratet med datteren sin og Askeladden.«Hva er det?» spurte kongen«Å, herre konge, det er et troll der ute!» ropte tjenestepiken.«Hva vil han?» spurte kongen.Men tjenestepiken var så vettskremt, hun fikk ikke frem et ord mer. Vel, så var det ingen annen råd enn at kongen fikk gå ut på trammen og se selv, da, og kanskje fikk han følge av Askeladden og datteren sin også, og ganske riktig, der ute sto det et troll.«God dag til deg, konge,» sa trollet.«God dag selv,» sa kongen.«God dag til deg, Askeladd,» sa trollet, litt engstelig i målet.«God dag,» sa Askeladden.«God dag til deg, prinsesse,» sa trollet, og rødmet og så ned.Prinsessen svarte ikke.Kongen så bort på Askeladden. «Jeg trodde ellers at du hadde hugget hodet av alle disse trollene, jeg, Askeladd?» sa kongen.«Jeg trodde det jeg også,» sa Askeladden.«Han gjorde det,» sa trollet, «i hvert fall nesten. Han hugget alle hodene av de tre brødrene mine, de som hadde tre og seks og ni hoder hver, men jeg har bare ett hode, så derfor la han ikke merke til det i farten,» sa trollet, «og takk til deg for det, Askeladd,» la han til.«Det er ikke for sent ennå,» sa Askeladden truende og strakte hånden ut etter sverdet sitt.«Jeg ville ikke gjort det hvis jeg var deg,» sa trollet. «Vent i hvert fall til du har hørt meg ferdig.»«Hva er det som bringer deg hit?» spurte kongen.«Jo, ser du, konge, det er nå engang sånn at vel har jeg bare ett hode, men i tillegg har jeg både videokamera og et fotoapparat...»«Javel?» sa kongen og skjønte ikke hva trollet forsøkte å si.«...og nå er det slik at jeg har tatt en masse filmer og bilder av prinsessen...»«Hva slags filmer og bilder?» spurte kongen bryskt.«Filmer og bilder av privat karakter, som man sier,» sa trollet.«Hit med dem!» forlangte både kongen og Askeladden og gikk mot trollet.Trollet ristet på hodet. «Nei,» sa han, «de er min private eiendom.»«Hva vil du med dem da?» ropte Askeladden rasende.«Jeg skal ha dem for min egen skyld. Jeg skal ha dem til de mørke timene når jeg sitter alene inne i fjellet og venter på ingenting. Jeg skal ha dem når jeg trenger å tro at noen husker meg.»«Hvor mye skal du ha for dem?» spurte Askeladden.«Å, Askeladd, du tenker bare på penger,» sukket trollet.Kongen grep inn: «Jeg er sikker på at vi kan komme til enighet, du og jeg,» sa han. «Bare si hva du vil ha, så skal vi nok finne ut av det.»«Bildene er ikke til salgs,» sa trollet. «Det eneste jeg kan si, er at de aldri vil bli solgt eller distribuert av meg.»«Skal jeg virkelig måtte stole på et troll?» sa kongen.«Jeg tror ikke du har noe valg,» svarte trollet.«Det har aldri noen konge gjort før,» sa kongen.«Da vet jeg ingen annen råd enn at du får begynne å øve,» svarte trollet og gikk sin vei.Det er vel gjerne når eventyret tar en slik vending, at det faller naturlig for slottet å innkalle til pressekonferanse. Ole PausGjengitt med tillatelse fra J.M. Stenersens Forlag ASDen veldige dagen rykker stadig nærmere, lykken har allerede festet grepet og klemmer til så nådeløst innsmigrende at vi tror den må komme fra våre egne hjerter. Til og med utenfor Holtmoens Pensjonat har de hengt opp bilde av brudeparet på inngangsdøren, selv om det eneste som forener beboerne i denne havaristkasernen med det smilende paret på fotografiet, er frykten for å bli gjenkjent av erindringen. Det er bare tre dager igjen til vielsen, men Leiravisen har lenge gitt seg kjærligheten i vold. Man merker det allerede på forsidene der de sedvanlige drapssakene er skyflet bort som møkk fra et fjøsgulv og erstattet med kjærlighet, kjærlighet og atter kjærlighet, og ikke en hvilkensomhelst kjærlighet, men den kongelige kjærligheten, for den kongelige kjærligheten er av en helt annen og edlere karat enn den kjærligheten som hører lesernes egne hverdager til, den kongelige kjærligheten er modigere, kjærligere og fremfor alt renere, den kongelige kjærligheten er så ren som vannet fra fjellbekken, så ren som luften i Sikkilsdalen, så ren som stjernene over Mågerø, så insisterende livsfjern og arrogant i all sin bortskjemte renhet at den minner om en last, for den er ikke bare ren, den er dessuten smittsom: «Eva Sannum fikk gullring av prins Felipe» «Ari er godtatt av slottet» «Märtha har hatt 16 kjærester på fire år».Hans kongelige Ubegripelighet og Froskepiken har for lengst prøvegått gulvet i Domkirken, biskopen har selv overvåket prøvegåingen og erklært at selv ganglaget til brudeparet er breddfullt av kjærlighet, dessuten er hele Ramsyland nå informert om at prinsesse Mertakk av Pose og Sekk skal underholde i kirken med høytlesning fra profeten Jadajada. Bryllupsgjestene er godt og vel underveis, det er bare spørsmål om timer før de skyller inn over feriekolonien, luftrommet over hovedstaden vrimler av fullastede fly som går inn for landing med de dyrebareste personligheter fra fjern og nær om bord. Og hvem står klar med hysterisk entusiasme og venter på dem i ankomsthallen for å analysere kjolene deres, granske ansiktsuttrykkene deres, tolke kroppsspråket deres, berømme overdådigheten av smykker eller tvert imot kommentere fraværet av smykker, etterlyse den spesielle ringen, bestyrtes over det spesielle armbåndet, spekulere nennsomt over et mulig forestående brudd, la seg rive med av utsikten til et mulig nytt forhold, kort sagt hvem står parat ved utgangsdøren fra VIP-loungen med øynene på stilker og torgkjerringhjertene siklende av håpefull skadefryd om ikke nettopp Kjell Arne og Carl Erik, verdens fremste representanter for polar postdadaisme. De har gyldne tider nå, de to, de føler at en hel nasjon henger ved leppene deres, og den følelsen har gått til hodet på dem, eller faktisk enda litt lenger, helt inn i språksenteret i hjernebarken på dem. De nøyer seg ikke lenger med å beskrive det de ser, de tror de er det de beskriver. Men folk lar seg ikke lure av den tilbakelente, slepne storartetheten deres, alle vet at den ene bare er en ensom affektant fra Bergen og at den andre prøver å hevne seg på den arbeidsplassen som ga ham sparken en gang i forrige årtusen. Og når de snakker så nedlatende og nonchalant om en familie som ikke vil ha med dem å gjøre, minner de slett ikke om moderne aristokrater, de minner om gamle dagers mestermenn som visste akkurat nok om adelens væremåter til å kunne konversere dem noenlunde utvungent mens de ledsaget dem de siste skrittene over plassen til skafottet. Men det er lenge siden gamle dager, og hverken mestermann eller rettersted kan true brudeparets lykke. Det kan bare en forsmådd fotograf som sitter i den mørke nabokommunen, godt utenfor rekkevidde av alle de summende bryllupsforberedelsene og pudderduftende gjensynsklemmene, han sitter og er fullstendig uberørt av den akutte kjærlighetspsykosen som rir hovedstaden, og han kan true både brudeparets lykke og litt av hvert ellers også. Han har alt som skal til for å erstatte eventyret om Askepott og prinsen med grunge-versjonen av «Husker du». Han er en av eksene til Froskepiken, og det får så være, men det som gjør saken så kilen at både statsminister og rådgivere blir innkalt til slottet i hui og hast for tunge samtaler, er at denne mannen er ikke bare en aus der Reihe og fotograf, han sitter rett og slett på en urealisert formue i form av fyrige bilder og filmer med Ramsylands fremtidige dronning. Ryktene om disse filmene og bildene har vandret så langt og så lenge at selv jeg har fått høre om dem, og jeg fikk høre om dem av en kurder. Kjære Kongen,Den gangen da datteren din ble røvet av trollene, tok de henne med seg og plasserte henne hjemme hos seg i berget det blå, husker du. Og der ble hun værende i lange tider, helt til Askeladden kom og befridde henne. Mens hun var der borte i fjellene, var det ikke fritt for at ryktene gikk ganske så livlig om utagerende festing og litt av hvert annet som foregikk der borte, ikke sant? Hun var tross alt singel og bodde i et slags kollektiv med alle disse trollene, og et av dem hadde tre hoder, og et hadde seks hoder og det siste hadde ni {ndash} det er ikke rart at folk snakket. Ja, det var til og med noen som hadde forvillet seg bort til de traktene og kunne fortelle om høye rop som gjallet mellom fjellsidene dag og natt så tiuren stanset midt i leken og selv harene sprang beskjemmet hver til sitt. Men så gikk det som det gikk. Askeladden kom og hugget hodene av trollene og fikk prinsessen trygt hjem igjen, og så ble det gjort i stand til bryllup, for du hadde lovet at den som kunne fri datteren din fra trollene, skulle få henne til ekte og halve kongeriket i medgift. Nå gikk dette bedre enn selv du hadde våget å regne med, for prinsessen hadde forelsket seg hodestups i Askeladden, så det ble aldri noe snakk om tvangsgifte, her var det bare kjærlighet så langt øyet rakk, de to unge var så lykkelige som to mennesker kan bli, det var en kjærlighet så ren som vannet i fjellbekken, så ren som luften i Sikkilsdalen, osv., ja i hele kongeriket hadde man ikke sett maken til kjærlighet. Og alt gikk sin lystige gang, gjester fra fjern og nær kom for å delta i bryllupet, det ble gjort i stand til vennefest på stabburet, alt var klart og alt var vel og bra. Men sett nå at plutselig skjer det noe helt uventet i historien, f.eks. dette:Med ett banket det på døren. En av tjenestepikene løp bort og åpnet, og med et skrik kom hun styrtende tilbake til gildestuen der kongen satt og pratet med datteren sin og Askeladden.«Hva er det?» spurte kongen«Å, herre konge, det er et troll der ute!» ropte tjenestepiken.«Hva vil han?» spurte kongen.Men tjenestepiken var så vettskremt, hun fikk ikke frem et ord mer. Vel, så var det ingen annen råd enn at kongen fikk gå ut på trammen og se selv, da, og kanskje fikk han følge av Askeladden og datteren sin også, og ganske riktig, der ute sto det et troll.«God dag til deg, konge,» sa trollet.«God dag selv,» sa kongen.«God dag til deg, Askeladd,» sa trollet, litt engstelig i målet.«God dag,» sa Askeladden.«God dag til deg, prinsesse,» sa trollet, og rødmet og så ned.Prinsessen svarte ikke.Kongen så bort på Askeladden. «Jeg trodde ellers at du hadde hugget hodet av alle disse trollene, jeg, Askeladd?» sa kongen.«Jeg trodde det jeg også,» sa Askeladden.«Han gjorde det,» sa trollet, «i hvert fall nesten. Han hugget alle hodene av de tre brødrene mine, de som hadde tre og seks og ni hoder hver, men jeg har bare ett hode, så derfor la han ikke merke til det i farten,» sa trollet, «og takk til deg for det, Askeladd,» la han til.«Det er ikke for sent ennå,» sa Askeladden truende og strakte hånden ut etter sverdet sitt.«Jeg ville ikke gjort det hvis jeg var deg,» sa trollet. «Vent i hvert fall til du har hørt meg ferdig.»«Hva er det som bringer deg hit?» spurte kongen.«Jo, ser du, konge, det er nå engang sånn at vel har jeg bare ett hode, men i tillegg har jeg både videokamera og et fotoapparat...»«Javel?» sa kongen og skjønte ikke hva trollet forsøkte å si.«...og nå er det slik at jeg har tatt en masse filmer og bilder av prinsessen...»«Hva slags filmer og bilder?» spurte kongen bryskt.«Filmer og bilder av privat karakter, som man sier,» sa trollet.«Hit med dem!» forlangte både kongen og Askeladden og gikk mot trollet.Trollet ristet på hodet. «Nei,» sa han, «de er min private eiendom.»«Hva vil du med dem da?» ropte Askeladden rasende.«Jeg skal ha dem for min egen skyld. Jeg skal ha dem til de mørke timene når jeg sitter alene inne i fjellet og venter på ingenting. Jeg skal ha dem når jeg trenger å tro at noen husker meg.»«Hvor mye skal du ha for dem?» spurte Askeladden.«Å, Askeladd, du tenker bare på penger,» sukket trollet.Kongen grep inn: «Jeg er sikker på at vi kan komme til enighet, du og jeg,» sa han. «Bare si hva du vil ha, så skal vi nok finne ut av det.»«Bildene er ikke til salgs,» sa trollet. «Det eneste jeg kan si, er at de aldri vil bli solgt eller distribuert av meg.»«Skal jeg virkelig måtte stole på et troll?» sa kongen.«Jeg tror ikke du har noe valg,» svarte trollet.«Det har aldri noen konge gjort før,» sa kongen.«Da vet jeg ingen annen råd enn at du får begynne å øve,» svarte trollet og gikk sin vei.Det er vel gjerne når eventyret tar en slik vending, at det faller naturlig for slottet å innkalle til pressekonferanse. Ole Paus Utdraget er gjengitt med tillatelse fra J.M. Stenersens Forlag AS