Vis mer

Uten dekning

Foreldrene føler ikke lenger at de når inn til sin 15 år gamle sønn.

Jeg er mor til en 15 år gammel gutt som i løpet av de to siste åra har endret seg. Jeg er bekymret, og når ikke inn til ham.

Vi er en familie som består av mor, far og tre barn - gutter alle sammen. Guttene er 20, 15 og 12 år gamle. 15-åringen var den rolige da han var liten, han er den som skiller seg ut av de tre.

15-åringen har tidligere vært litt beskjeden, høflig, til å stole på, han har hatt mye empati i forhold til brødrene, venner og andre. Han var en meklertype.

Da 15-åringen begynte på ungdomsskolen, fikk han nye venner og har i løpet av de siste to åra forandret seg mye. Han er frekk og lyver. Vi har tatt ham i skulking på skolen, han sier at han ikke trives der. Han har mer eller mindre sluttet å gjøre lekser. Han har drukket alkohol og blitt tatt i snusing. I dag fikk jeg en telefon fra en butikk som hadde tatt ham i å stjele snus.

Når vi som foreldre reagerer på de negative tingene han gjør, går han alltid rett i forsvar. Jeg opplever ikke at han selv ser alvoret av det han holder på med. Det ender alltid opp med at han beskylder oss foreldre for å være altfor strenge og kravstore og at vi er elendige i foreldrerollen. Han innrømmer aldri egne feil.

Jeg er bekymret for sønnen min. Tidligere har jeg hatt gode samtaler med ham, nå stenger han meg ute. Brødrene hans stiller seg også uforstående til handlingene hans.

Straffen han har fått når han har drukket, skulket eller er frekk mot oss og brødrene, har vært husarrest. Han har hatt opp mot en ukes husarrest. Når vi (min mann og jeg) eller når jeg alene prøver å nå inn til ham ved hjelp av å prate, avviser han oss stadig vekk. Han hisser seg opp og nekter å se alvoret i situasjonen. Vi har hatt noen korte, gode perioder, men det kommer stadig tilbakefall i form av nye, uhensiktsmessige hendelser. Jeg vet ikke hvordan jeg skal klare å nå inn til ham.

Uten dekning

Mitt ønske er at han skal klare seg og at han skal ha det bra med seg selv og med oss i familien. Jeg lurer på om han kan være deprimert, og har ved et par anledninger foreslått at han bør bli utredet for dette. Han ønsker ikke det selv.

Det er utrolig vondt å bli avvist av sin egen sønn på denne måten. Det er også trist å se at han tar så mange gale valg og at han ikke klarer å ta imot den støtten og de kravene vi som foreldre prøver å gi ham. Dette ødelegger for hele familien.

Hva kan vi gjøre?

Hilsen fortvilet mor

Du og din familie deler skjebne med mange som har ungdom i denne aldersgruppa. Ensomhet, og følelsen av å bli avvist og misforstått, kommer fort på begge sider. I løpet av puberteten skjer det store endringer i opp mot 65 prosent av et ungt menneskes hjerne, som ikke lar seg endre av verken moral, straff eller vilje.

En av de mest vanlige forandringene er den du nevner: «Jeg opplever at han selv ikke ser alvoret av det han holder på med». Hans evne til å forutse og reflektere over mulige konsekvenser av sine handlinger, forsvinner totalt. Det skjer omtrent så brått som når man skrur av strømmen, og plutselig er den tilbake. Spesielt når det dreier seg om en begavet og tidligere også veltilpasset ung mann, er det nesten ikke til å tro at han ikke har noe kontroll, men sånn er det. Det er nesten som når en eldre person får Alzheimers, og like utmattende for familien. Prøv å google «The teenage brain», og velg noen artikler som synes relevante.

Hvis en femtenåring opplever at hans handlinger blir møtt med moralsk fordømmelse eller straff (takk, forresten, for at du kaller det straff og ikke konsekvens!), er det helt ubegripelig for ham. Han opplever selv at det ikke er han som er skyldig mesteparten av tida. «Det er akkurat som om det ikke er meg, men en annen person som jeg ikke kjenner», sier disse unge ofte. Dermed blir de gjerne beskyldt for å lyve eller ikke ville stå til ansvar for sine handlinger. Jo oftere dette skjer, jo mer er det med på å skape en ond sirkel, som dere befinner dere i nå.

Den kalde juridiske sannhet er jo den at han kommer til å bli stilt til ansvar for noen av sine handlinger om han krenker landets lover. For å forhindre dette er det ofte klokt å gå mindre opp i overtredelser av familiens

lover, som røyking, snus, alkohol og løgner. Jeg tror majoriteten av foreldre og fagfolk er tilhengere av den motsatte filosofien, nemlig at man må fokusere på de små overtredelsene og sørge for passende straffer - for å forebygge de store.

På en måte virker det også logisk, men det er veldig langt mellom bevisene på at det faktisk fungerer slik. Derimot er det masse eksempler på at det utvikler seg motsatt; er man først stemplet som kriminell og løgner innenfor familiens rammer, gir man f... i om det skjer ute i samfunnet også. Man har allerede fått bekreftet at man ikke er verdt noe.

Når det gjelder deres sønn, tror jeg vi snakker om en ugjennomskuelig blanding av nevrobiologi og psykologi. Han har pliktskyldigst utfylt rollen som det snille, diplomatiske og empatiske barnet. Ingen har brydd seg noe særlig om han også fikk plass til «seg selv», eller oppfordret ham til å bryte ut av rollen. Nå nærmest sprenger han seg ut av støpeskjeen med dynamitt. Som foreldre og søsken kan det være svært vanskelig å se nødvendigheten av dette, spesielt i en familie som er opptatt av å være fleksibel og tolerant. Men sånn er det altså sett innenfra.

En av mine venner sa en gang, etter at det siste av fire barn var blitt voksen, at det beste og tidvis det eneste man kan gjøre er å «elske dem 200 prosent, uansett hvor umulig det virker».

Dere kan godt fortsette å straffe ham, som dere jo mener dere skal, men ikke regn med at det virker etter hensikten. Gjør ham oppmerksom på deres normer og regler når han krenker dem, men gjør det kort og kontant. Dere sliter ut dere selv og relasjonene til ham hvis dere tror det nytter med lange konfrontasjoner. Det er en begrenset tid han er «stengt på grunn av ombygging», mens deres forhold skal helst være livsvarig og dynamisk.

Vær der for ham, men del også deres hjelpeløshet og fortvilelse med ham. Det vil i perioder ikke gjøre det store inntrykket på ham, men det vil hjelpe dere med å forbli friske og sunne.

Jeg tror ikke sønnen deres er deprimert. Han føler seg sikkert alene i verden og sviktet av sine nærmeste, men deprimert i klinisk forstand er han neppe. Han er bare som han er, og plutselig kommer han ut på den andre siden og er tilsnakkendes igjen.

Oslo, 20090831. Gjesteredaktør i Magasinet og ny spaltist, familieterapeut Jesper Juul. 
Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet

Behandlet eller vurdert som ferdig av bildedesk
Oslo, 20090831. Gjesteredaktør i Magasinet og ny spaltist, familieterapeut Jesper Juul. Foto: Jørn H. Moen / Dagbladet Behandlet eller vurdert som ferdig av bildedesk Vis mer

Jeg kunne ønske jeg kunne vise dere mitt indre galleri av oppegående, fornuftige og kreative unge menn mellom tjue og tretti, og som jeg traff første gang da de ble beskrevet slik du nå beskriver sønnen deres. Det vil omfatte mer enn 90 prosent av dem som den gang var så utilnærmelige. Tro på dere selv, tro på ham - og hold ut! •