Utenriksarkitekten

Hun har fått i oppdrag å innrede og utsmykke 104 norske ambassader.

-  VI FÅR TILBAKEMELDING fra ambassadørene om at kunsten og interiøret ofte fungerer som en samtalestarter som de bruker aktivt ved representasjoner, forteller designansvarlig rådgiver ved Utenriksdepartementet, Fredrikke Schrumpf.

-  Innredning og kunstnerisk utsmykning er en fin inngangsport til å få løst opp stemningen og å finne noen felles referanserammer å diskutere innledningsvis, fortsetter hun.

Vi står i kantina i Utenriksdepartementet, og Fredrikke, som er kunsthistoriker av utdanning, har nettopp gjort akkurat det samme med oss; fått oss til å føle oss komfortable i det ærverdige bygget ved å fortelle om kunsten på veggene og hvem som har designet møblene. Siden 1. august har hun koordinert interiørarkitekter og kunstnerne bak utsmykningen i Norges ambassader rundt omkring på kloden. Selv beskriver hun jobben som utfordrende, morsom og varierende.

-  Det er utrolig mye å ta hensyn til. Aspekter og regler det aldri ville falle deg inn å tenke over i det daglige kan få stor betydning. Noe så enkelt som at sofaene er plassert på en måte som gjør at alle gjestene får snakket med hverandre under en representasjon, er kjempeviktig.

MÅLET MED INNREDNINGEN og utsmykkingen er, i tillegg til å innby til samtale, at det meste av interiøret og kunsten skal være norskprodusert.

-  Det faller vel egentlig ganske naturlig. Slik får vi også fremmet litt av den norske kulturen, sier Fredrikke.

Men bruken av norsk kunst og kulturarv kan også by på visse utfordringer, både av fysisk og kulturelt betinget art.

-  Klima er én av de ukjente i likningen som er viktig både når vi velger byggematerialer og tekstiler. For eksempel sier det seg selv at du ikke kan ha spisestuestoler heltrukket med ullstoff i Afrika, eller at du ikke sender verker av papir til steder med stor luftfuktighet. Noen av faktorene du må ta hensyn til, ville det ikke engang falt deg inn å tenke på her i Norge - som at rosemalte bondeantikviteter risikerer å bli spist opp av insekter.

-  Hva med kulturforskjellene?

-  Her er det nok nakenhet og sex det viktigste. Du fronter ikke en statue av en akt i muslimske land, mens i Afrika blir dette sett på som mer naturlig.

Selv holdt Fredrikke på å gå på en aldri så liten smell da ambassaden i Strasbourg skulle innredes.

-  Kort tid etter at jeg hadde begynt i jobben, foreslo jeg et maleri av Kjell Erik Killi-Olsen til den nye ambassadeboligen. Men Killi-Olsens bilder kan være litt utagerende, med ganske klare referanser til sex. Frankrike er på sin side et katolsk land. Heldigvis fikk vi stanset det før det ble sendt av gårde, i stedet havnet det i Afrika. Vi jobber i team og diskuterer ofte tema, og som regel får vi tatt slikt i planleggingsfasen. Ett maleri har vi likevel måttet hente tilbake, fra Houston i USA. Amerikanerne kan være ganske strenge av seg.

SELV OM FREDRIKKE i stor grad forholder seg til stasjoner utenfor Norges grenser, var kantina i Utenriksdepartementet her hjemme et av de aller første prosjektene hun gikk løs på.

-  Her var blant annet blomstrete gardiner og noen brune og kjedelige bord. Dem fikk vi fjernet ganske kjapt. Og så fikk vi gitt rommet en generell overhaling, med nytt gulv og noen malingsstrøk.

-  Hvilke reaksjoner ble du møtt med av statsvitere, økonomer og diplomater da du kom hit som designansvarlig rådgiver og i tillegg gikk i gang med å forandre arbeidsplassen deres?

-  Jeg var litt engstelige for hvordan de ville reagere på interiørarkitektens valg av knallrøde skinnstoler, men det har gått overraskende bra. Jevnt over har jeg fått mange hyggelige tilbakemeldinger, men i starten var nok noen også litt skeptiske. Uansett synes jeg det er mye bedre å få kritikk enn å bli møtt med likegyldighet. Da har du i det minste satt i gang tankeprosesser i folk.

Hun stopper opp litt, før hun fortsetter:

-  Det jobber faktisk mange kunstinteresserte samlere her som sitter på mye kompetanse. Her om dagen overhørte jeg en gjeng som satt og diskuterte politikk. Så ble en av dem sittende og betrakte et av kunstverkene, før han kom med en lang fortolkning av det. Da ble jeg nesten rørt. Det er da du har oppnådd akkurat det du ville, sier Fredrikke.

-  NÅR INTERESSEN FOR kunst ble vekket for aller første gang, er Fredrikke ikke sikker på. Hittil har hun svart rolig og stødig på alle spørsmål. Nå faller ansiktet i tankefulle folder.

-  Jeg husker nesten ikke, det er så lenge siden. Moren min var flink til å ta meg med på kunstutstillinger helt fra jeg var liten jentunge. Jeg tror jeg må ha vært oppi tenåra da jeg bestemte meg for å studere kunsthistorie. Da jeg først begynte på studiene, var det aldri tvil. Kunsten gir meg så mye. Den har lært meg å se på en annen måte, å være oppmerksom på hva vi omgir oss med. Hverdagen er fylt med så mye mas. Vi blir pumpa fulle av stadig flere inntrykk på stadig kortere tid. Men et kunstverk blir du aldri helt ferdig med. I stedet finner du stadig nye meninger i det. Å få lov til å stoppe opp, trekke pusten og bare tolke og nyte er en befrielse. Kunsten er for meg ikke kun en jobb, men et levesett. Også på fritida passer jeg på å få med meg så mange kunstutstillinger som mulig.

-  Blir du ikke også lei av å omgi deg med kunst hele dagen på jobb og deretter er det enda mer kunst på fritida?

-  Jo, av og til føler jeg at jeg aldri kommer helt bort fra jobben. Det kan nok til tider ta litt overhånd. Men jeg kjenner ikke så mye annet.

Likevel, om Fredrikke bruker nesten all sin tid på å tolke penselstrøk, har hun aldri vært i nærheten av å vurdere å selv prøve seg som utøvende kunstner.

-  Nei.

Denne gangen kommer svaret kontant, og følges av et forsiktig, men like bestemt klask mot bordplata.

-  Jeg er kunst historiker , og har aldri hatt noen ambisjoner om noe annet. Ikke har jeg talentet heller, jeg er ikke engang litt flink til å tegne. Jeg er fornøyd med å tolke, nyte og oppleve.