Utskuddet

Han er blitt refusert 70 ganger, slaktet og latterliggjort. Men forfatter Levi Henriksen (41) har bare så vidt begynt.

ÅRETS LITTERÆRE POPSTJERNE. Det var det avisene kalte ham nå. Levi Henriksen smilte forsiktig mens han skuet utover teatersalen på Hotel Continental i Oslo. Bokhandlerprisen 2004 skulle deles ut, og det var han som skulle få den. Han hadde pyntet seg med en svart cowboyskjorte denne kvelden. I salen, under lysekronene, dro han kjensel på Geir Mork og William Nygaard, de mektige forlagssjefene. Justisministeren var også der, pluss en del folk Levi Henriksen aldri hadde sett, men som han antok var av det prominente slaget. Det hvite håret og de grå dressene tydet på det. Nesten alle hadde dress, la han merke til. Alle, bortsett fra ham selv.

-  Jeg vil derfor få rette en stor og ydmyk takk ...

Levi Henriksen følte seg ikke hjemme. Ikke denne dagen heller. Det var ikke den manglende dressen som var problemet. Men mens han sto der foran mikrofonen, var hodet et annet sted. Han var tilbake i klasserommet på Kongsvinger og drømte om Liverpool. De hadde et fantastisk lag denne dagen, for i backrekka stilte debutanten Levi Henriksen . Sammen med Phil Neal, Emlyn Hughes og Phil Thompson skulle Henriksen gjøre sitt beste for å holde de giftige Arsenal-spillerne på avstand. Sånn tenkte Levi. For det å ta imot en pris Sigurd Hoel en gang hadde fått, fylte ham med en utrolig stolthet. Han kremtet, fortsatte talen, snakket om Jesus og Kongsvinger. Han takket det lesende Norge for at den gode historien fortsatt ble satt pris på, «ikke bare sidetunge bøker fulle av tekst om tekst». Levi Henriksen fortalte om refusjonene han hadde fått, han kunne le av det nå. Og ute blant publikum så han kona, og tenkte «Vi har klart det, vi fikk det til». Elisabeth var penere enn noen gang denne kvelden, syntes han. Så strakk han bronsestatuetten i været, bøyde seg mot mikrofonen, og sa «Takk».

Den kvelden følte Levi Henriksen seg uovervinnelig.

-  LIKER DU SPEILEGG?Mandag denne uka, omtrent ett år etter prisutdelingen. I Elvis Presley Boulevard, sju kilometer utenfor Kongsvinger, står Levi Henriksen på kjøkkenet og steker egg. Cowboyskjorta er på. Han har nettopp blitt intervjuet av lokalradioen om sin nye bok «Bare mjuke pakker under treet», og er i godt slag. Sønnen Hermann (9) er på skolen, datteren Leah (5) levert i barnehagen og kona er på jobb. Det knitrer i peisen, og ute har det så smått begynt å snø. Etter at han vant prisen den novemberdagen i fjor, har mye forandret seg. Først og fremst har han solgt en drøss med bøker. Sisteboka har allerede passert 5500, et godt tall for ei novellesamling, og 60 000 nordmenn har kjøpt «Snø skal falle over snø som har falt». Boka er oversatt til fem språk, og for et par uker siden sa en dame i Sveriges Radio at Levi Henriksen minnet henne om Ernest Hemingway.

-  Jeg kan leve med det, sier han og snur på egget.

Men ikke alle har vært like overstrømmende. Noen synes Levi Henriksen har fått for mye oppmerksomhet. Dagbladets anmelder Cathrine Krøger kalte den forrige novellesamlinga hans «slappe historier fra Harryland», noe som førte til en opphetet harrydebatt i avisene. Dagens Næringslivs Ane Farsethås slaktet ham som en julegris, og det litterære tidsskriftet Vinduet spanderte tolv sider på anmeldelsen. På forsiden av tidsskriftet sto det: «Ane Farsethås dissikerer Levi Henriksens metaforer». Det kunne virke som om noen koste seg litt ekstra med å se cowboyen fra Kongsvinger bli slaktet.

-  Hvordan var det å bli slaktet over tolv sider i Vinduet?

-  Det er jo fett nok det. Noe av det jeg ble kritisert sterkest for, var setninger som jeg sjøl likte veldig godt. Men det som irriterte meg, var hvordan hun framstilte meg som en forfatter som først og fremst var omtalt, ikke anmeldt. Det blir litt rart, når jeg var en av de forfatterne på Gyldendal som var mest anmeldt det året.

-  Har du følt at det litterære establishmentet har vært litt ute etter deg?

-  Jeg føler vel at de ikke vet helt hva de skal bruke meg til. Noen synes nok at det er befriende med en som tenker litt annerledes, mens andre tenker at jeg bryter de retningslinjer som gjelder for forfattere.

Han tenker seg om et sekund.

-  Jeg synes jo det er en del snobberi. Det er ikke nødvendigvis sånn at ei bok som selger godt er dårlig, mens en som selger dårlig er bra.

LEVI HENRIKSEN ble ikke bedt på Aschehougs hagefest i fjor. Ikke i år heller. Den store festen der det litterære Norge er samlet, der kolleger roser og fornærmer hverandre, ble holdt uten bestselgeren fra bygda.

-  Jeg har aldri skrevet bøker for å bli bedt på fest.

-  Kanskje du burde gå litt mindre med cowboyskjorter?

-  Kanskje det. Men jeg må jo være den jeg er. Jeg har aldri tenkt «Jeg kan ikke ha sånne Ari Behn-dresser, så jeg får vel finne på noe annet, kanskje noe cowboyaktig»? Dette er min stil, det er sånn jeg liker å gå kledd. Jeg har aldri satt meg ned med en stylist fra forlaget og planlagt hvordan jeg skal kle meg. Samtidig ser jeg at det ikke er noen ulempe å skille seg litt ut. Det er ikke alltid nok å skrive gode bøker.

-  Tror du andre forfattere er misunnelige på all oppmerksomheten du får?

-  Jeg vet ikke. Men det ville vært rart om ikke noen var møkk lei av å lese om meg i avisa. Men det er sånn man blir sett, og sånn man selger bøker. Man kan selvfølgelig velge å være en hemmelig forfatter. Men jeg vil at flest mulig skal lese bøkene mine.

-  Har du alltid vært opptatt av å skille deg ut?

-  Jeg har nok det. Og jeg har alltid hatt en følelse av å være annerledes, at jeg ikke passer inn blant folk. At jeg er «for forfatter» for vanlige folk, og «for vanlig» for forfatterne.

FØLELSEN AV å være annerledes har vært der bestandig. Da Levi Henriksen var ung, lurte han av og til på hvem som egentlig var familien hans. Han kunne ikke skjønne at storebroren Thorbjørn var 13 år eldre, og søstrene Turid og Gerd hele 20 og 23 år eldre.

-  Jeg vokste opp som enebarn, selv om jeg hadde tre søsken. I og med at de var såpass mye eldre, tenkte jeg av og til at de umulig kan være mine søsken. Og så begynte jeg å fabulere om den gang det var et omreisende sirkus i byen. Satte de kanskje igjen et guttebarn på trappa til Røde Kors?

Han tenker seg om, tar en av smultringene han selv har satt fram.

-  Men så har jeg også tenkt at det er søsknene mine som er adoptert, at det er jeg som stammer fra mor og far. Dette er først og fremst ting jeg liker å fantasere litt om.

-  Syntes du det har vært rart å ha så gamle foreldre?

-  Jeg var aldri flau over at foreldrene mine var gamle. Men jeg var alltid redd for at de skulle dø. Jeg har alltid fryktet at mine nærmeste skal dø fra meg, sier han.

SUKSESSEN MED «Snø skal falle over snø som har falt», har gjort at Levi Henriksen i høst kunne si opp jobben som journalist i lokalavisa Glåmdalen. Da hadde han allerede trappet ned til halv stilling i avisa. Han følte ikke lenger at han hadde noe å gi som journalist, han var i ferd med å gå tom for ideer. Og etter å ha solgt 60 000 bøker, hadde han råd til å bli forfatter på heltid.

-  «Snø ...» har vel innbrakt halvannen million brutto. Men så går halvparten bort i skatt, så den luksusen vi etter hvert måtte unne oss ... det blir kanskje et eget hus? Vi leier fortsatt. Det har vi gjort i ti år. Men den største luksusen jeg unner meg nå er at jeg kan jobbe med dette på heltid.

-  Du sa en gang at Gud har gitt deg et talent for å skrive?

-  Gjorde jeg? Jo, det høres ut som noe jeg kunne ha sagt. Jeg klarer ikke å forklare det godt intellektuelt, men jeg tror, selv om det høres naivt ut, at han utstyrer folk med forskjellige talenter. Mitt talent er å skrive. Jeg har blitt refusert utallige ganger, men jeg har fått en tro på at jeg ikke skal gi meg, og den troa har hjulpet meg.

Levi Henriksen anslår at han har blitt refusert 70 ganger.

-  Jeg tipper det ligger rundt der. Jeg hadde tre-fire diktsamlinger, tre novellesamlinger, og en roman som jeg sendte rundt til forlagene.

-  Hvorfor ville du så sterkt bli forfatter?

-  Jeg er vokst opp blant folk som likte å fortelle historier. Og jeg likte å skrive stil på skolen. Det var en av få ting jeg var flink til.

EGENTLIG SKULLE Levi Henriksen bli rockestjerne, i likhet med forfattere flest. Men Levi hadde faktisk et slags talent. Og ikke minst, han hadde de riktige klesplaggene. Med bandet «Heart of Mary» nådde han en topp på slutten av 80-takket, før alt raknet.

-  Det var veldig kjipt. Jeg fikk en slags 40-årskrise som 26-åring. Da jeg ikke lyktes med musikk-karrieren følte jeg at livet var over. I tillegg gikk et samboerskap dukken, så på den tida sto jeg på veldig bar bakke. Da var jeg glad jeg hadde Jesus.

Levi Henriksen har alltid hatt et nært forhold til Jesus. Faren Herman var aktiv i den lokale pinsemenigheten og mora var søndagsskolelærer. I flere av bøkene til Levi aner man en religiøs overtone, og han har lenge vært en markant støttespiller for Frelsesarmeen.

-  Hva synes du om at Frelsesarmeen sier opp en ansatt fordi han er homofil?

-  Har de sagt ham opp, eller degradert ham? spør Levi, før han går ut på kjøkkenet.

Han må hente seg litt kaffe.

-  Det der er et veldig vanskelig spørsmål, sier han når han er tilbake.

-  Jeg skal til Halden nå og spille konsert til inntekt for Frelsesarmeen. Og jeg synes de har gjort - og gjør - så mye flott for de utstøtte at jeg velger å fokusere på det.

-  Synes du det er greit at han ikke får bære uniform bare fordi han er homofil?

-  Som sagt, jeg synes det er et veldig vanskelig spørsmål å svare på. Hadde jeg vært ham det gjelder, hadde jeg sikkert vært bitter. Samtidig har jeg veldig tiltro til Frelsesarmeen.

-  Hva synes du om at artister nå vurderer om de skal stille opp for dem i jula?

-  Det er bra at folk vurderer sitt standpunkt. Men det blir litt smålig å bruke dette mot Frelsesarmeen, når du tenker på hva de betyr for folk.

DEN GANGEN Levi Henriksen måtte slutte i bandet, var han glad han hadde Jesus. Men det var en ting Jesus ikke kunne hjelpe til med. For samtidig som Levi sluttet å spille bass, begynte han å få problemer med leddene. Han fikk stive fingre, ømme ledd, og det gjorde ekstra vondt når det var kaldt. Snart fikk han vite at han hadde fått en bindevevssykdom, en sykdom som også faren hans hadde.

-  Det har vært sånn i 10-15 år nå, men dette er ikke noe jeg bruker mye tid på.

-  Du er ikke så glad i å snakke om det?

-  Nei, det er ikke så mye å gjøre med det. Hvis jeg snakker om det blir det bare mer av det. Det er der, ferdig med det. Men det er noe som er litt pussig. En av mine favorittforfatterinner, Flanary O\'Connor, døde av en alvorligere type bindevevssjukdom, tre måneder før jeg ble født. Jeg har tenkt litt på det. Om det kan være hennes sjel som har tatt bolig i meg.

DE SISTE ÅRA har Levi Henriksens helter dødd, en etter en. Først døde Johnny Cash. Så forsvant Johnny Ramone. En måned seinere døde Erik Bye og i år var turen kommet til Liverpools midtstopper Emlyn Hughes. Hvis Levi setter på ei plate, pleier sønnen Herman å spørre: «Er han også død, pappa?». Ofte er de det. Men den aller største helten mistet Levi Henriksen for ti år siden. Da døde faren hans, Herman.

-  Kreft, sier Levi.

Herman Henriksen rakk å se sønnen gifte seg i kirka, men var for sjuk til å være med på festen den samme kvelden.

-  Det var en rar tid. Elisabeth var høygravid og far dødssjuk. Jeg husker jeg var på sykehuset og holdt faren min i hånda, og jeg kjente at han var i ferd med å gli bort. Så dro jeg hjem og holdt på magen til kona mi, og kjente at livet snart skulle begynne. Det var et sammensurium av følelser. På et vis fikk jeg ikke vært nok lei meg for faren min, men jeg fikk heller ikke vært nok glad for at sønnen min ble født.

-  Skulle du ønske faren din hadde fått oppleve suksessen din?

-  Nei. Han fikk se meg bli gift, og han så at jeg skulle bli far. Jeg tror han følte han hadde gitt meg stafettpinnen.

Levi strekker seg i sofaen.

-  Jeg husker en kniv jeg hadde fått av ham, en lommekniv han hadde hatt veldig lenge. Han hadde slipt den så mye at det knapt var noe igjen av knivbladet. Han var sånn, skulle ikke kaste noe. Jeg hadde fått kniven og begynt å gå med den. En dag jeg skulle til sykehuset, hadde jeg glemt den hjemme. Jeg dro hjem for å hente den, og fortet meg tilbake til sjukehuset. Jeg rakk det så vidt. To hjerteslag, og så døde han.

I KONGSVINGER SENTRUM er det helt stille. På de lokale bokhandlene er det lagt fram stabler med «Bare mjuke pakker under treet», og når det nærmer seg jul, må de nok stable opp enda flere. På Coop-butikken sitter gamle damer og skraper skrapelodd på harde livet og sju kilometer utenfor sentrum, i Elvis Presley Boulevard, sitter en mann i cowboyskjorte og skriver på sin neste bok. For første gang skal den ikke handle om skogene rundt Kongsvinger, og «Skogli», som Levi kaller stedet som går igjen.

-  Handlingen vil kanskje foregå lenger vest?

-  Mm.

-  Amerika?

-  Det er meget sannsynlig.

-  Du forlater endelig Skogli, da?

-  Ja. Men noen av folka derfra blir med. Som jeg pleier å si: Du kan ta folka ut av Skogli, men du kan ikke ta Skogli ut av folka.

thomas.holst-hansen@dagbladet.no