Valens kvaler

Hadde ikke kroppen til Kristian Valen (34) kollapset innimellom, ville han kanskje aldri sovet.

I forrige uke bar det rett inn på sykehus igjen. De samme symptomene som alltid.

Først blir Kristian Valen kald i beina, før han begynner å svette fra knærne og ned. Så mister han allmennbevisstheten. Hver eneste gang spekulerer legene i kreft eller leversykdom. En gang gikk det så langt at en psykolog satt på sengekanten for å fortelle ham at Valen nok ikke hadde lang tid igjen. Og hver eneste gang må han forklare: Jeg har ikke kreft. Jeg har bare ikke sovet på fire døgn.

- Det skjer alltid like før jul. Da har jeg spilt forestillinger i mange uker med doble forestillinger i helgene. Så er det frokostsendinger, intervjuer, morgensendinger. Alt går live. Jeg får ikke spist. Jeg får ikke sove. Hjertepumpa slår uregelmessig. Og så, er det akkurat som om kroppen re-booter seg.

- Blir du ikke redd?

- Jeg blir det. Etterpå.

- Og en slik runde hadde du i forrige uke?

- Ja. Og nå er jeg her. The show must go on.

Valens uke så noenlunde slik ut: fullsatt premiere for hans nye show på Latter i Oslo på onsdag. Noen dager tidligere kunne du se ham i salen under Komiprisen på NRK. Egentlig skulle han stått på scenen og sunget sangen om kjendisen som luftet laksen på Torgalmenningen i Bergen, men ble sensurert i siste liten. Noen dager før gikk en generalprøve rakt til helvete, og Valen satt i garderoben og sa at hvis han hadde hatt en spade, så hadde han gravd seg ned nå. Alt dette i tillegg til søvnmangel og etterfølgende kollaps. Det er derfor de har en akupunktør på Latter. En som kan rykke inn og bruke Valen som nålepute når det røyner på.

NATTDYR: Mens du sover, står Valen foran speilet og øver inn nye parodier. Han er, i all nøkternhet, veldig flink til det. Foto: SIGURD FANDANGO
NATTDYR: Mens du sover, står Valen foran speilet og øver inn nye parodier. Han er, i all nøkternhet, veldig flink til det. Foto: SIGURD FANDANGO Vis mer

- Til å være på randen av sammenbrudd ser du godt ut?

- Jeg? Jeg er ikke på randen, langt der ifra, gliser han.

- Dessuten har jeg alltid hatt evne til å ta igjen søvn.

Det er sein ettermiddag. Valen spiser frokost. I natt var han kanskje den eneste i bygården som var våken. Først da bussene kom i gang, og kvinner med barnevogn okkuperte hvert ledige stolsete på St. Hanshaugens kafeer, tuslet han i seng.

- Hva gjør du alene i natten?

- Tvinger meg til å lese manus, noe jeg hater. Jeg jobber bra om natten. Derfor er det viktig å ha folk som kjenner meg, som forstår at jeg må ha prøver om ettermiddagen. Men det kan ikke bare være beinhard jobbing. Det må være glede i det. Kjenner jeg ikke lyst, gidder jeg ikke.

- Var det derfor du sluttet med «Valen TV»?

- Ja, jeg mistet gnisten. Det ble for mye penger. For mye jag etter en oppfølger. Jeg ble litt tatt på senga fordi det ble en suksess, selv om ingen hadde tro på det i utgangspunktet. Men når du har klatret Mount Everest, hvordan pokker kan du toppe det? Det ble en del gnisninger i gjengen under arbeidet med oppfølgeren, men det tror jeg bare var bra.

Valens kvaler

- Når du sier gnisninger, betyr det at dere klorte øynene ut på hverandre?

- Til tider. Men vi var glade i hverandre hele veien. Jeg husker jeg tenkte: er det dette som er å være proff? At jeg kan skjelle ut personen foran meg, og ti minutter seinere går vi ut og tar et glass sammen?

«Valen TV» har solgt utrolige 134 000 dvd-er i Norge. Hans første show «Fartøy Valen» gikk for fulle hus i fire år og ble sett av nesten 200 000. Til og med soloalbumet hans, som anmelderne slaktet, solgte mer enn hundre tusen totalt. Kristian Valen dukket bare opp fra ingensteds. Ungdommer hermet ham. Bestemødre elsket ham. Helt til den natten da han skjøt i stykker sitt eget dusjkabinett. Bevæpnede styrker tok seg inn til en vettskremt Valen. Han fortalte om en inntrenger de ikke fant. Men viktigst av alt - hva i huleste skal han som privatperson med halv- og helautomatiske våpen?

- Jeg gleder meg bare til å kunne se folk inn i øynene. De siste månedene har det stått så mye om meg i media jeg vet ikke stemmer. Jeg har fått erfare at det finnes aviser som trykker tunge, seriøse anklager mot folk uten bevis.

- Hvilken enkeltstående feil var verst?

- Det var summen av det hele. Se og Hør navnga meg, og så kastet de andre mediene seg på. Alle tok fatt i utgangspunktet, uansett om det var fakta eller ei. Farmora mi ringte og gråt. Da tok jeg en ringerunde til mine nærmeste. Jeg ga dem nummeret til politiet og advokaten min og sa: ring og sjekk hva som faktisk skjedde. Det var noen som ringte. De innrømmet i etterkant at de ikke trodde på meg.

- Hva var det de ikke trodde?

- At det var folk i leiligheten min. At døra sto ulåst.

- Trodde de du var gal?

- Noen trodde sikkert det. Men det henger ikke på greip. Jeg har vært våpensamler i mange år. Jeg har også vært på fylla mange ganger. Så hvorfor skulle jeg plutselig bli triggerhappy og skyte rundt i min egen leilighet - hvis det ikke var en grunn? Dessuten var det jeg som ringte til politiet. Og de brøt seg heller ikke inn i leiligheten. De brøt seg inn til naboen i fjerde.

- Men at du på det tidspunktet bare var iført en leopard-sloggi, det er riktig?

- Nei. Litt kunstnerisk frihet må man ha.

Da støvet la seg viste det seg at han hadde tillatelse til de tjuefem våpnene. Han fikk dem tilbake, men hvor de er nå er hemmelig. Men vi kan melde at naboene, som holdt en følelsesladet generalforsamling, nå hilser i oppgangen igjen.

- En del folk jeg trodde sto meg nær, trakk seg unna. De trodde jeg var et synkende skip. Du kan si jeg har funnet ut hvem mine egentlige venner er. Jeg har valgt å se positivt på det. Og jeg føler meg tryggere nå enn jeg noen gang har gjort.

- Hva sier du til at vi avkrefter noen myter?

- Okey.

- Var du innlagt på psykiatrisk klinikk?

- Nei.

- Har du en forkjærlighet for unge jenter?

- Jeg elsker alle damer, he he.

- Er du litt tung på flaska?

- Nei.

- Er det sant at du ennå ikke er kommet over Elin Tvedt?

- Det stemmer ikke. Var det virkelig alt? Selv jeg har hørt verre rykter om meg selv.

Etter skyteepisoden ble det stille. Valen pakket tingene og dro til Los Angeles. Solgte noen hus i Spania og Stavanger og flyttet hele butikken til USA. Butikken, det er selskapet hans «Deepwater records», som har en solid egenkapital, går med overskudd så det griner og kan vise til en meget berømmelsesverdig driftsmargin på 41, 4 prosent.

- Hva har du holdt på med i disse månedene?

- Jeg har vært mye i USA, skrevet mye musikk. Jeg får alltid en nedtur når en forestilling eller et prosjekt er over. Det er så sinnsykt morsomt å stå på scenen og få folk til å le. Det kan være tøft i forkant, men det er drevet fram av en barnslig, boblende spilleglede. Etterpå blir det bare litt… stille.

- Så du har klimpret på gitaren i USA?

- Jeg går i møter, bygger nettverk, jobber med tv-konsept, skriver musikk. Det handler ikke om at Norge er blitt for lite, eller noe sånt. Jeg vil bare hele tida sprenge grenser. Det er noe av det som driver meg. Jeg trenger ikke å bli best. Jeg vil bare bli bedre.

Valen er blitt tynnere. Han kuttet ut øl fordi han ble for feit, og nipper nå bare til Jägermeister og billig hvitvin.

- Er du en perfeksjonist eller improvisatør?

- Kontrollert kaos. Der har du meg. Jeg trives best i krigen. Jeg gidder ikke rutine. Det gjelder i samliv også. Den dagen jeg kommer hjem og gjør misjonæren for tredje gang på rad, da gidder jeg ikke mer. Jeg kan være kjempeglad i ei jente, men blir det kjedelig går jeg lei. Fort, dessverre.

- Da blir jo alle hverdagene ulidelige?

- Jeg tror det har med fotballoppveksten min å gjøre. Jeg skulle inn på landslaget og overta etter faren min, Inge Valen. Hvis vi spilte en kamp, hørte jeg aldri skryt for de fem gangene jeg satte ballen i mål, men om de to gangene jeg misset. Men jeg tror det er positivt. Hvis jeg ikke hadde den driven, så hadde jeg ikke kommet meg framover.

- Du har sagt at du sårer dine nærmeste. For meg virker det som du setter dem høyt?

- I dag var det noen som disket opp med frokost til meg. Så fikk jeg en telefon og måtte springe. Jeg så skuffelsen. Sånn er det. Jeg går rundt med konstant dårlig samvittighet. Det er møter, jobb og tid i studio. Jeg har ikke ferie. Når jeg først er i Stavanger, rekker jeg ikke besøke familien. Og når julen kommer, jeg virkelig hater julen, så skal jeg være med alle. Jeg har hatt forhold, der jeg har vært et rasshøl. Mens hun sitter hjemme og venter, er jeg ute og jobber.

- Men du har ring på fingeren. Har du giftet deg?

- Nei.

- Det er ingen løfter knyttet til den?

- Jeg tror ikke noen holder ut med meg så lenge at giftermål kommer på tale.

- For du jobber fremdeles like mye?

- Mmm. Men jeg håper at jeg skal komme dit … Nå må jeg trekke pusten litte granne ...

Produsenten purrer. De venter på ham på scenen. Sirkus Valen går ikke rundt før han vrir ut et titall imitasjoner ut av kroppen. Akupunktøren er innen rekkevidde.

- Jeg føler jeg har forsaket såpass mye, at jeg vil sørge for, når alt skal gjøres opp, at jeg kan se mine nærmeste i øynene og si: jeg håper jeg har gjort en bra jobb. Jeg håper de vil si at det var verdt det, den gangen forholdet røyk eller jeg ikke var der på julaften. ■iwt@dagbladet.no

RYKTEBØRSEN: Valen avkrefter rykter om dop og damer. - Jeg har faktisk aldri prøvd dop. Jeg er redd jeg kunne komme til å like det.