Vallas verden

Snart kommer Gerd-Liv Valla (59) med en avsløring om Jens Stoltenberg. Hun gleder seg.

DET ER OVERRASKENDE varmt på terrassen foran tidligere LO-leder Gerd-Liv Vallas middelhavsblå hytte. Sola leker seg mellom hvite sprosser i vindusrutene og får høstfargene til å gnistre i frukttrærne i Solvang Kolonihager. Vi har fått smake de siste plommene fra et tre som har gitt 40 kilo i år, og beundret utsikten over hovedstaden som er så nær, men samtidig så befriende langt unna. Når vertinnen har skjenket kaffe og installert seg på en hvitmalt benk til det beste for sin nyopererte akilleshæl, er det lett å tenke at det eneste som skal til for å gjøre idyllen komplett, er en pusekatt.

Men rundt bordet sitter foreløpig bare en fotograf og en journalist fra Magasinet og Gerd-Liv Valla, som førstkommende tirsdag gir ut bok med arbeidstittelen «Min historie». Valla har insistert på at også informasjonssjef Ingunn Lindborg i Cappelen er til stede, men hun har gått seg bort i kolonihagen og er inntil videre bare til stede gjennom Vallas lakkrøde mobiltelefon. Mens vi venter, tar Gerd-Liv Valla på seg et par store svarte, solbriller og foreslår at vi diskuterer premissene for intervjuet.

– Dette har vært så heavy at jeg sagt til alle som har bedt om intervju at jeg bestemmer meg for om jeg vil være med eller ikke først når jeg ser det endelige resultatet.

Artikkelen fortsetter under annonsen

– Du kan få lese gjennom intervjuet på forhånd og rette faktafeil. Hvis det er noe du ikke vil se på trykk, så foreslår jeg at du la være å si det. Er ikke det mest ryddig?

– Jeg har fortsatt ingen kontroll på hva du skriver eller sammenhengen det settes i.

Det var mange forlag som syntes det passet å ringe Valla da det kokte som mest i vinter. Flere hadde samme forslag: Først dagbok om perioden 10. januar til 10. mars, deretter selvbiografi. Ifølge den tidligere LO-lederen har hun også blitt bedt om å la være å skrive bok om perioden mellom 10. januar og 10. mars i år. Det synes hun ikke er spesielt merkelig.

– Ikke alle kommer ut som solstråler.

15. DESEMBER 2006 kåret VG LO-leder Gerd-Liv Valla til landets mektigste person. Mindre enn en måned seinere trykket den samme avisa oppsigelsen til LOs internasjonale sekretær, Ingunn Yssen, på forsida. 10. januar 2007 kunne hele Norge lese at Vallas tidligere venninne og kollega sa opp jobben i organisasjonen som står på for at 830 000 nordmenn skal ha det bra på jobben. Yssen følte seg mobbet og trakassert av LO-lederen. Dagen etter møtte Gerd-Liv Valla pressen. Hun hadde rød jakke og rødt perlekjede og framsto like sterk og urokkelig som vi var vant til å se henne, for eksempel i debatt om sykelønn: «Påstandene har ikke rot i virkeligheten» gjentok Valla til hæren av journalister, og som vanlig var det umulig å lese hva hun følte.

Vallas verden

– Hva tenkte du om morgenen, før den første pressekonferansen?

– Da tenkte jeg at jeg hadde en veldig krevende dag framfor meg med masse møter og andre ting som jeg måtte håndtere. Samtidig visste jeg at det kom til å bli mange spørsmål til det som hadde stått på forsida av VG. Jeg tenkte på om dette var et forsøk på å få meg til å ligge under stuebordet. Det var jeg derfor veldig opptatt av at jeg ikke skulle gjøre.

– Rådførte du deg med noen før pressekonferansen?

– Ja, det er klart.

Hun legger armene i kors over brystet.

– Ga de dårlige råd, eller var det du som ikke hørte?

– Det var ingen uenighet om rådene, men som toppleder har du mange folk rundt deg. Forhåpentligvis har du folk som mener forskjellige ting.

I tillegg til redegjørelsen på pressekonferansen la LO-lederen fram et notat om sin tidligere arbeidstaker. Notatet slo fast at den internasjonale sekretæren var udugelig i jobben sin.

– Er det flere enn Ingunn Yssen som har grunn til å grue seg til denne boka?

– Jeg aner ikke hva folk gruer seg til. Jeg håper at folk har god samvittighet.

FREDAGEN ETTER DEN første pressekonferansen, var Gerd-Liv Valla gjest i fredagsshowet til Fredrik Skavlan. Hun hadde på seg en dyplilla jakke og sa at hun var en type som lett kunne si unnskyld, hvis hun følte at hun hadde gjort noe galt. Ei uke seinere var det ny pressekonferanse.

– Hva tenkte du da du sto opp om morgenen til den andre pressekonferansen?

– Det samme som forrige gang det var pressekonferanse: «Dette blir en krevende dag».

I Folkets Hus, fredag 19. januar klokka halv fire, var Valla kledd i turkisgrønn jakke. Før hun viste seg for 200 frammøtte journalister gikk det rykter om at hun hadde grått på bakrommet i en time. Journalistene ventet på den uforbeholdne utgaven av unnskyldningen som hadde stått i Dagsavisen samme morgen. «…det er leit hvis Ingunn Yssen har oppfattet noe jeg har sagt eller gjort som sårende. Det har aldri vært min hensikt, så det beklager jeg», gjentok Valla.

For den som har tvilt: Gerd-Liv Valla er en lettrørt person.

– Ja, jeg gråter mye i begravelser. Jeg kan gråte bare jeg ser en dødsannonse. Da jeg var ved Statsministerens kontor, så var vi noen skikkelige sipper. Gro var faktisk verst. – Gråt du mye mellom 10. januar og 9. mars?

– Sånn passe.

Gerd-Liv snur seg mot informasjonssjefen i Cappelen:

– Blir dette for ille, trekker jeg meg. Det har jeg sagt fra om. 

ETTER EN LITEN pause, hvor vi alle er stille, tar hovedpersonen ordet igjen:

– Boka mi er bygd opp som en sånn dag til dag sak. Der beskriver jeg hvordan jeg hadde det de ulike dagene.

– Hvilke personlige egenskaper hadde du best bruk for i denne perioden?

– Tryggheten.

– Har du noen overlevelsesknep når det stormer som verst?

– Ja, det gjelder ikke å grave seg for mye ned i elendigheten.

– Hvordan unngår du å gjøre det?

– Det er ikke en livsnødvendighet å kjøpe VG og Dagbladet hver dag. Media gir bare ett bilde. Men jeg traff og treffer mye folk – kjente og ukjente –- på gata, i butikken og andre steder. Jeg fikk masse kort og mailer. Det var helt avgjørende, og er det den dag i dag. Fortsatt kommer folk bort på ICA og Rema og Rimi og klapper meg på skuldra og sier «stå på». Det gjør de ennå.

BEMERKELSESVERDIG, EKSEPSJONELL, en formidabel personlighet og en nasjonal ressurs. Mange mener det Gerd-Liv Valla var utsatt for i vinter var et karakterdrap og en tragedie – for Norge. I 1974 ble hun Norsk Studentunions første kvinnelige leder. I 2001 ble hun den første kvinnen på toppen i LO, og den første med akademisk bakgrunn. Hun er beskrevet som ekstremt saksorientert, men også som en som står på for de svake. «Få har gjort mer for kvinner i lavlønnsjobber», sier en.

– Hvilken egenskap hadde du mest bruk for som leder av LO?

– Mykheten min. Silkemykheten, legger hun til med en liten latter.

Valla spøker ikke. Å vite hva det vil si å ha omsorgsoppgaver ved siden av jobben er en fordel når du leder en organisasjon hvor over halvparten er kvinner i nettopp en slik situasjon. Alle tidligere ledere hadde hatt bakkemannskap som strøk skjortene, smurte matpakka og pakket kofferten for dem. Gerd-Liv var ikke bare uten bakkemannskap. Hun var alenemor til et barn med «spesielle omsorgsbehov». Hva hun mener med dette uttrykket, vil hun ikke utdype. Hun vil heller ikke svare på hvordan datteren har opplevd og taklet det moren har vært gjennom. Vi må nøye oss med å høre hvordan den litt harde stemmen mykner når Karen ringer mamma under intervjuet.

– Er det noe du tenker at du kunne ha gjort annerledes i året som har gått?

– Det er vel ingen saker hvor man ikke kunne ha gjort ting annerledes? Parerer hun raskt.

– Hva tenker du når det gjelder saken mellom deg og Yssen?

– Det skal jeg holde for meg sjøl. Alt vi gjorde…

Gerd-Liv Valla avbryter seg selv:

– Altså, jeg sier «vi» fordi vi sier «vi» i LO, men i denne saken tar jeg selvfølgelig ansvaret sjøl. Jeg sier «vi» fordi jeg er vant til det fra LO – fra fellesskapet i LO.– Føler du fortsatt at LO er et fellesskap for deg?

– Ja.

DET STÅR ET kontor og venter på Gerd-Liv Valla i tredje etasje i blokka på Youngstorget. Hun har ennå ikke vært der, men trolig er det ikke lenge til hun dukker opp – for å sortere papir. Som avgått leder er den viktigste jobben nå å forsyne Arbeiderbevegelsens arkiv med dokumenter fra årene i politikken og LO. Det passer høstens forfatterdebutant bra, for før bok nummer en har kommet fra trykkeriet, er hun imponerende nok i gang med research til bok nummer to. Toer’n skal starte med oppveksten som yngst av fem søsken på gården i Nordland, gå via Blindern og venstreradikal studentpolitikk, til tida som rådgiver for Gro Harlem Brundtland, justisministerposten – og årets begivenheter.

Valla gleder seg til å skrive om 70-tallet.

– Det er drøssevis av folk som har opplevd studentpolitikken på 70-tallet, men relativt få som endte opp med jobb hos Gro. Det var spennende å komme til Gro med en så radikal bakgrunn som jeg hadde og se hvordan det kunne bli et fruktbart samarbeid. Gerd-Liv Vallas 70-tall har allerede fått en del oppmerksomhet. Valla mener at oppmerksomheten har vært dårlig proporsjonert.

– Av alle mine aktiviteter på 70-tallet så var KUL (Kommunistisk Universitetslag. red.anm.) den minste, men likevel den som har fått størst oppmerksomhet. Jørgen Sandemose, Harald Berntsen – de var folk med stor teoretisk innsikt, sier Valla.

Den lille dirringen i stemmen forteller at dette er et tema som betyr noe for Valla. Historikeren Harald Berntsen var dessuten Vallas ektemann i sju år. Han er også far til datteren, Karen.

– Det var mye rart på 70-tallet, men det var først og fremst engasjement, for eksempel i Vietnam-saken, likestilling og i fagkritikken. Men så har du sånne folk som Kristin Clemet som vil ha meg til å løpe nedover Karl Johan – helst naken – og rope «Jeg angrer, jeg angrer!» Det kommer Kristin Clemet aldri til å få se, så hun må bare slutte å mase.

– Det er også sagt at du hadde sympatier med Stalin?

– Jeg er ikke opptatt av det. Jeg har aldri vært stalinist.

Valla satt i arbeidsutvalget på studenttinget i -73 -74. Så ledet hun studentunionen fra 74-75. I -77 leverte hun hovedoppgave om likelønn, basert på Marx arbeidsverditeorier. Den oppgaven ble nyttig for henne da hun ti år seinere jobbet i Statstjenestemannskartellet og slåss for likelønnsprinsippet.

«I SIN ROLLE som LO-leder handlet (…) slik at Yssen (…) ble så alvorlig krenket at det medførte helseskade og funksjonssvekkelse».

Psykoanalytiker Lars Weisæth og spesialist i psykiatri, Odd H. Hellesøy, var sakkyndige i forbindelse med Fougner-utvalgets gjennomgang av Yssen/Valla-saken.– Granskingen var ikke du så interessert i?

Den største forandringen «Det nye livet» har ført med seg, er ifølge Valla selv at hun er blitt et roligere menneske. Men hvis noen ut fra det lar seg forlede til å tro at den nette dama i svarte joggesko, med striper i håret og et gøyalt kjede over den moderne blusen, ikke lenger har temperament, så prøv å lufte «granskingen»:

– Er dette virkelig et portrettintervju? Eller er det Fougner på nytt? Om jeg ikke var så interessert i granskingen, hva mener du med det? Det var ikke noe vedtak på at det skulle være en gransking. Det skulle være en gjennomgang.

– Men hva tenker du om den?

– Jeg tror ikke Dagbladet har tatt det inn over seg, men framtredende professorer som står milevis unna meg politisk har sagt at den ikke holder mål. Det kan ikke være sånn i Norge i 2007 at psykiatere kan fri seg fra etikken gjennom å opptre som konsulenter. Vi har sett bruk av psykiatri i Norge tidligere også. Hamsun er et åpenbart eksempel i dette tilfellet. Jeg håper ingen flere skal bli nødt til å oppleve det samme som meg.

– Hva mener du?

– Jeg mener at Fougner-utvalget i det hele tatt, en sånn type institusjon… Man kaller det inkvisisjon. I det ordet ligger at etterforsker, anklager og dommer er en og samme person. Du har ingen ankemuligheter. Rettssikkerhet skal ikke være pynt på kaka, men i denne sammenhengen er alt vi forbinder med rettssamfunnet borte. Når de i tillegg trekker inn psykiatere som karakteriserer og nesten diagnostiserer uten en eneste metodisk tilnærming, da er vi ganske ute å kjøre.

– Sier du at dette er noe du vil gå videre med?

– Jeg sier i hvert fall at når boka kommer på tirsdag, så putter ikke jeg alt i en skuff og er ferdig.

– Hva synes du om pressens håndtering av saken?

– Det er vel ingen tvil om at den ga et veldig ensidig bilde. Jeg har snakket med svært mange som har vært positive til meg også overfor Dagbladet, men ikke fått ei linje på trykk.

Og når vi er inne på Dagbladet og støttende venner, vil Valla gjerne «stikke litt» i oss, som hun sier:

– Dere hang ut Marielle som jeg skrev om i Morgenbladet. Marielle er ingen oppdikta venn, men ei veldig ålreit jente som jeg ofte har kontakt med. Er det noe jeg setter pris på «i det nye livet», så er det gode venner som er der enten du er student, slakteriarbeider, justisminister eller LO-leder. De er der. Blant mine nye venner er det forresten også ei veldig ålreit eldre dame, som har noen planer for hva jeg bør gjøre framover. Noen høytflygende planer.

– Høytflygende?

– Nei, ikke høytflygende, men uventa – som jeg ikke vil si noe mer om foreløpig.

– Hva er det viktigste du har lært i løpet av det siste året?

– Det viktigste? Jeg vil ikke bruke det ordet. Det verste jeg har lært, er at det er veldig mange som faktisk …

Valla avbryter seg selv. Hun tenker høyt mens hun leter etter ordet som best kan beskrive hva hun mener;

«…å lyve er så sterkt ord, det kommer til å bli brukt i overskriften...»

Så blir det helt stille, før den gjennomtenkte formuleringen kommer:

– Det verste er at jeg har opplevd flere som ikke er sannferdige. Det gjør deg skeptisk til folk. Jeg har oppdaget at man har vært litt naiv.

– At du har vært naiv?

Valla ler.

– Jeg har faktisk vært naiv. Jeg hadde hørt at folk gjerne samler seg rundt dem som har makt, og at disse folka forsvinner i samme øyeblikk som makta er borte. Det trodde jeg var en overdrivelse, men nå har jeg erfart det.

– Er statsministeren en av de du snakker om nå?

– Ingen nevnt.

– Har Norge en veik statsminister?

– Nei du, jeg har ikke tenkt å svare på ett eneste spørsmål angående Norges statsminister.

– Ikke engang om når dere gikk tur rundt Sognsvann sist?

– Der skal jeg snart komme med en avsløring – om disse turene rundt Sognsvann. Jeg gleder meg til å slippe ut den saken.

HØSTSOLA VARMER ikke lenger like godt. En kald vind har begynt å ruske i frukttrærne rundt oss. Enhver pusekatt ville ha forflyttet seg til et lunere sted enn denne terrassen nå.

– Har du snakket med Ingunn Yssen etter det som skjedde?

Gerd-Liv Valla sitter ikke lenger med beina utstrakt foran seg på benken. Hun har flyttet seg og skiftet stilling. Nå lener hun seg fram over bordet mellom oss.

– Altså: Da Fritt Ord hadde sitt viktige seminar 24. mai, så var jeg der en tur. Da jeg skulle ut, var det en journalist som dro meg i armen: «Kom her, så kan du få hilse på Ingunn Yssen.» Jeg tror at det er svaret på det du nå spør om. – Kommer du noen gang til å kunne ha en hyggelig samtale med henne igjen?

– Jeg sier at når man spør meg om å gå bort og hilse på Ingunn Yssen, da skjønner man ikke hva ting dreier seg om.

PAPPAJENTE: Faren Lars var 50 år da Gerd-Liv ble født. Her er de i fotoboks da pappajenta var 12 år.
TANKEFULL: Ung og pen 19-åring.
VERTINNE: Gerd-Liv serverer plommer og kaffe i sin middelhavsblå kolonihage-hytte i Oslo.
YNGST: Gerd-Liv er yngst av fem søsken. Her mellom søstera Bjørg og broren Stein.
VIKTIGST AV ALT: Datteren Karen (27) har alltid vært viktigst for Gerd-Liv Valla. Her i 1990.
TØFF OG SMART: Men det er mykheten hun har hatt mest bruk for som leder av LO, mener Gerd-Liv Valla. - Silkemykheten, sier hun med en liten latter.