HUN DØDE ugift, 41-år gammel. Den britiske forfatteren Jane Austen, verdenskjent for romaner som Fornuft og følelser, var kanskje ukysset også, selv om romantikken er det sentale i bøkene hennes.
Det er bildet av henne som den skikkelige, beskjedne, broderende tanten som er blitt stående igjen for ettertiden.
I dag har den semibiografiske filmen «Den unge Jane Austen» Norgespremiere. Filmen er basert på faktiske hendelser og fjerner seg fra stereotypien om Austen som svært tekkelig og jomfrunalsk. Og en av Norges få Jane Austen-forskere vil gjerne være med på de notene.
- Det lille vi vet om henne er at det virker som hun var lystig, en som likte moro og vitsing, teater og lek. Hun var nok et humoristisk menneske, ikke en prippen og tørr frøken, sier førstelektor og doktorgradskandidat Marie Nedregotten Sørbø ved Høgskulen i Volda til Dagbladet.no.
HUN VAR IKKE ET BARN av den snerpete viktoriatida. Austen levde tidligere, i en mer åpen periode i overgangen mellom klassisismen og romantikken. Forholdet til seksualitet var mye mer åpenhjertig.
Årsaken til at vi fortsatt, 200 år etter hennes død, er så opptatt av at hun levde et stille liv på landet, er at den første biografen ville fremstille henne slik. Biografien ble nemlig skrevet i viktoriatida, i 1870, av en nevø av Austen. Fremstillingen han gir av sin tante i boka har preget vårt syn på forfatteren for all ettertid. Han portretterer henne i tråd med datidens kvinneideal, en sømmelig, familieelskende kvinne som ikke gjorde stort ut av seg.
- Biografien ble enerådende lenge. Den presenterte Jane Austen som en dame som skrev akseptabel litteratur for viktoriatidas lesere. Det hevdes at hun levde et stille liv på landet og at det var få hendelser i livet hennes. Det er en kjerne av sannhet i dette, men det er også en bevisst fargelegging av hennes liv for å gjøre henne akseptabel. Det som skrives om henne er blitt svært farget av denne biografien, sier forskeren, som nylig har bidratt med et kapittel om Norge i boka «The Reception of Jane Austen in Europe.»
Jane Austen var nok ingen revolusjonær, men det kritiske blikket på ekteskapsinngåelser av egoistiske hensyn, fasadepussing og menneskers amputerte evne til å kommunisere og elske, var radikalt nok. I dag betrakter vi ironien og satiren hos henne som helt sentralt, mens det var Austens realisme det ble skrytt av på 1800-tallet.
VI VET IKKE mye om hennes liv. Søsteren Cassandra brente brevene fra henne da hun var død. Det er tydelig at hun ikke ikke ville at ettertida skulle bli kjent med Jane Austens følelsesliv.
Mange brev av mindre privat karakter ble bevart. De gir oss et lynblikk inn i romansen med Tom Lefroy, som også er tema i den nye filmen. Hun beskriver ham i et brev som en vakker, ung gentleman. 9. januar 1796 skriver hun til søsteren om et møte med ham:
Etter at jeg skrev det over fikk vi besøk av Mr. Tom Lefroy og hans fetter George. Den siste oppfører seg svært godt nå, og når det gjelder den andre, har han bare en feil, som med tiden vil forsvinne, er jeg sikker på. Feilen er at jakken han bruker om morgenen er alt for lys. Han er en stor beundrer av Tom Jones, og derfor går han med klær i samme farge, ser jeg for meg, som han gjorde da han ble såret.
16. januar 1976 skriver hun igjen:
Nå er dagen kommer hvor jeg skal flørte for siste gang med Tom Lefroy, og når du mottar dette vil det være over. Tårene flommer mens jeg skriver. (...) Det er en rapport om at han skal gifte seg (..)
Brevene var skrevet i humoristisk stil av en ung kvinne, og bør ikke tas for seriøst.
- Dette er en flørtete tyveåring som forteller søsteren om alle detaljer fra selskapene hun nylig har vært i. Hun lister opp mange menn som hun har danset og snakket med, sier Nedregotten Sørbø.
Tom Lefroy giftet seg for øvrig med en annen kvinne i 1799 og fikk sju barn med henne. Ifølge Jon Spence, historisk konsulent på den nye filmen, innrømmet han senere overfor En nevø å ha elsket Jane. Han kalte det en ungdomsromanse.
- Vi vet ikke hva slags erfaring hun hadde med kjærlighet. Det er sannsynlig at hun kjente menn personlig på et relativt nært hold. Hun hadde mye erfaring med menn generelt. Hun levde i en mannsverden uten like, omgitt av mange brødre og skolegutter. Hun, søsteren og moren var i høyeste grad en minoritet. Mannsportrettene hennes er troverdige og levende, sier Marie Nedregotten Sørbø.
AUSTENS LITTERÆRE KJÆRLIGHETSSCENER derimot, de er mer tilbakeholdne. Det er lite tårer, klemmer og kyss i bøkene. Leserne gis heller en ironisk oppsummering av frieriet som hver bok ender i, der vi får høre at han sa de riktige tingene og at hun reagerte som forventet. Manglende utbrodering kan henge sammen med Austens egne, begrensede erfaring med kjærlighet.
Men det kan også ha vært et bevisst valg. Allerede i tenårene skrev Austen parodier på samtidens tåredryppende romanser, som var svært vanlige og som det er tydelig at hun har lest mange av. Hun ønsket ikke det samme i sin egen tekst, men ville ha en ironisk distanse, heller enn romantiske eksesser.
Austen brukte kjærlighetsplottet, et helt naturlig valg på den tida. Det handler om to som møtes, oppdager hverandre og gifter seg. Men det var rammen - hun ville egentlig få fram en kritiske stemme til den romantiske livsoppfatningen.
- Hun ble anklaget for å skrive uten lidenskap av Charlotte Brontë. Austen anses gjerne som behersket. Men når man leser bøkene opplever man dype, dramatiske følelser. Men de ligger som dragninger under overflaten, i kommunikasjonen mellom personene, mer enn i store ord, sier forskeren.
BØKENE ER SOM VANLIG bedre enn filmen, dette gjelder også Austen, som er filmatisert en rekke ganger, av varierende kvalitet. Noen filmskapere overser ironien i teksten totalt. Det komplekse bildet av kjærlighet og ekteskap kommer sjelden fram i filmene. Et fellestrekk ved nesten alle er at de forsterker kjærlighetshistoriene og romantikken.
Det samme gjelder den nye filmen om hennes liv. Vi vet ikke så mye om Tom Leroys liv. At han ville fri til henne er fri diktning fra filmskapernes side.
JANE AUSTEN, som sa at pengemangel er et sterkt argument for at en singel kvinne skal gifte seg, ble fridd til en eneste gang. Seks år yngre Harris Bigg-Wither spurte om hånden hennes i 1802. Hun svarte ja, men ombestemte seg dagen etter, kanskje fordi hun ikke var forelsket, han beskrives i alle fall som diger og rar.
Også flere forelskelser og flørter er kjent for Austen-forskerne.
MEN NOE MER BLE DET ALDRI. Det kan hende det var derfor hun ble så opptatt av tema rundt det at mennesker ikke klarer å kommunisere med hverandre. Hun skrev om vår begrensede evne til å elske, til å forstå hverandre og oss selv.
Jane Austens kjærlighetshistorier ender lykkelig i alle hennes bøker. De får hverandre til slutt, skjemaet følges. Men det underliggende spørsmålet ligger der. Hvor lenge varer lykken? Hvilke problemer vil paret oppleve? Ingen av Austens bøker ender eventyrlig. Hun fortapte seg aldri i lykke.
Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.