Vasser til jobb

Ann Iren har sommerjobb i Kina. Her er ikke gatene helt som de norske. Les det forrige reisebrevet

BØLGER I GATA. På søndag begynte det å regne skikkelig kraftig, og mandag våknet vi opp til mer regn og den første flommen i Wuchang siden 1998. Ikke rart at det var her paraplyen ble oppfunnet. De hadde motivasjon nok. Rett utenfor døra var vannstanden 15 centimeter, men ute i gatene mye høyere. Vi måtte vasse til knærne i vann til jobben, og bussene som kjørte forbi laget bølger som slo opp til lårene. Dette er jo slikt man bare ser på TV, og jeg må innrømme at jeg syntes det var kjempemoro å vasse til jobb! Men etter gjentatte ganger er det nok ikke så moro lenger, for ingen andre var i samme ekstase som meg. Skal jeg flytte hit permanent, kjøper jeg nok ikke noen leilighet i første etasje nei! MED BILDE AV MATEN. Jeg har kommet opp med en ny teknikk for å bestille mat nå. Den er veldig nyttig på steder hvor de har mange «matboder» tilknyttet en kasse, og det bare finnes menyer på kinesisk uten bilde. Mobiltelefonen min har kamera, så jeg og Pauline finner det vi har lyst på, tar bilder, viser de til dama i kassen, betaler og tar med kupongen til boden. Miming og peking fungere også bra for meg som ser utenlandsk ut, men det er verre for Pauline. Alle tar henne for å være kineser. Jeg får lettere lov til å gjøre ting den gale veien: Mat først, så betale. INTIMSONEN. Betjeningen i alle senter her er upåklagelig, om enn litt vel hjelpsomme av og til. De holder seg veldig nærme deg hele tiden. Man føler nesten at de mistenker deg for å naske, men det er altså for å hjelpe, og i noen tilfeller jobber de nok på kommisjon. Intimsonen her er i alle fall en del kortere enn hjemme. Shopping er i ferd med å bli en hobby her, akkurat som i vestlige land. Velstanden øker, syklene erstattes med biler og shoppingsenter er under oppbygging uansett hvor du snur deg. Derfor er også avfallsmengden og forurensing et økende problem her. Jeg håpet på en måte at Kina kunne lære av alle problemene vårt overforbruk har påført verden, men det er nok en like naiv tankegang som å tro at de snart skal venne seg til at jeg er her og slutte å stirre. Jeg ser jo sjelden samme person mer enn en gang. HØFLIG.. Vel uansett, shoppingsenterene følger samme system i innredning, så man vet alltid hvor man finner ting, selv om sentrene er svære: Kosmetikk i første etasje, dameklær i andre etasje og elektriske artikler i femte. I dette flotte shoppingsenteret var prisene nesten som hjemme og hver heis betjent av en pen pike i uniform. Deres jobb var å trykte på knappene og annonsere om vi gikk opp eller ned hver gang vi stoppet i en etasje. Jeg tror ikke jeg ville ha klart å være så flink og holde maska etter åtte-ni timer i denne jobben. Ved utgangen stod det fem ansatte på hver side av døra. Når vi gikk ut bukket de helt synkront og sa «velkommen tilbake» eller noe i den dur. Både jeg og Pauline skvatt til, og noen litt mer luksus-shoppingsenter-vante mennesker fikk seg en god latter. Jeg er litt usikker om jeg burde føle meg beæret eller om jeg skulle gå tilbake å forsøke å forklare at jeg bare var en vanlig student og at jeg heller ikke hadde kjøpt noe som helst. ET LITE GNAGSÅR. På vei hjem til Wuchang dro vi via Hakou. Jeg oppdaget plutselig at jeg ikke hadde mynt til bussen og så etter en butikk hvor jeg kunne veksle. Forretningen på andre siden lignet et apotek, og jeg kom på at jeg trengte en ny rull plastertape. Vi strenet over og oppdaget at det kanskje var mer en klinikk enn et apotek, men der var en liten skranke så vi forsøkte. Pauline kunne ordet for plaster og jeg tegnet en rull med en løs ende og demonstrerte at jeg måtte ha noe som gikk rundt fingeren flere ganger. De hadde vanlig plaster, men det trengte jeg jo ikke. Det hele endte meg at mange ansatte ble engasjert og den ene helsesøstera sprang for å hente en lege. Denne spurte hvor vi skulle bruke det og jeg pekte på stortåa, hvor jeg hadde gnagsår. Han ba oss om å bli med opp. Vi trodde kanskje de hadde plasterrull oppe og at vi kunne peke på en når vi så den, men det endte altså opp med at en av legene ba meg sitte ned og ta av skoene, sa han kunne bandasjere tåa mi. Utrolig mye styr på grunn av mangel på mynt. Vi endte opp med å kjøpe de enkle plastrene som vi allerede hadde mange av, bare for å få en slutt på misforståelsen. WORMS. Etter den strabasiøse shoppingrundeen dro jeg og Pauline på en litt finere restaurant i gata vår, hvor det kanskje var dobbelt så mange servitører som gjester. Fem servitriser kom og fylte på vannglassene våre like kjapt som vannglasset fylles opp hos tannlegen hjemme. En av de andre servitørene kunne engelsk og fikk derfor ansvar for vårt bord. Han oversatte til de fem andre. Han hadde veldig bra uttalelse av hvert ord, og forklarte det med at han hadde hatt en utlending som engelsklærer på skolen. Vokabularet derimot var ikke like stort, så derfor fikk vi forklart at det vi pekte på i menyen var «worms», noe det trolig ikke var. Men innsatsen var det ingenting å si på. Når han ikke visste navnet på fisketypene på engelsk løp han inn på kjøkkenet og kom tilbake med en levende fisk i plastpose for å vise oss hvilken fisk det var. Innimellom er det litt deilig å vite hva man bestiller, selv om middagen kommer på hele 40 kroner. Denne artikkelen publiseres kun i nettutgaven til Magasinet. Har du velmente råd, tips, spørsmål eller er du i Wuhan? Send dine kommentarer til: anniren@glimsdal.com

SIST GANG:</B> Fra den forrige flommen i 1998 i Wuchang. En mann slapper av på sandsekker i regionen som er vant til flom.
SNARRÅDIG:</B> Liuzhou 21. juli i år. Innbyggerne kommer seg hjem på oppfinnsomme måter.
TAR BILDE AV MATEN:</B> Siden menyene er på kinesisk og få snakker engelsk har Ann Iren begynt å ta bilder av den maten hun vil bestille på restaurant. Dette er stekte rotter servert på en restaurant i Guangzhou. Det er sånn mat Ann Iren helst ikke vil ha.
SHOPPING TAR AV I KINA:</B> Denne Benetton-butikken ligger i Shanghai. Ann Iren handler ikke så mye på kjøpesentrene, som er omtrent like kostbare som Norge. <br>Foto: REUTERS/Claro Cortes
VÅTT:</B> Ann Iren har opplevd den største flommen i Wuhan siden 1998. Det synes hun egentlig er ganske gøy. Dette bildet er fra Xian i forrige uke. <br>Foto: AP
<B>VANN I GATENE:</B> Det flommer stadig over i Kina. Her fra Shanghai. <br>Foto: EPA/AFP