Våte drømmer

Norge får ti tusen flere millionærer i året. Er det derfor skjærgården er skvalpende full av luksusbåter?

ENDELIG HAR SOMMEREN kommet til Havna Hotel på Tjøme. Fra tennisbanen høres lette, små klask. Det drikkes chablis på uterestauranten. Et ungt par venter på at drosjen de nettopp har bestilt skal kjøre dem til golfbanen. Og ytterst på hotellets brygge, med utsikt mot ferieparadiset Hvasser, ligger et titalls cabincruisere og skvulper i havoverflaten. Blå vimpler merket «Princess Yacht Club» blafrer i vinden. På båtenes toppdekk, fire-fem meter over havet, står velfylte minikjøleskap lett tilgjengelig ved siden av skinnkledte sittegrupper. Rica-direktør Jan Erik Rivelruds 48 fots Fairline har ennå ikke lagt til på sin plass ytterst på brygga. Den kommer nok snart.

DET BLIR STADIG FLERE millionærer blant oss. Fra 2003 til 2004 ble ti tusen flere nordmenn millionærer. Det fantes 174 920 nordmenn med en million eller mer i formue i fjor, ifølge Creditinform. Så det er kanskje ikke så rart at cabincruisere på over 50 fot er blitt et vanlig syn i norske havner. Båter til 10-15 millioner selges raskt, så lenge merket er riktig. Britiske prestisjebåter av merket Fairline, Sunseeker og Princess finnes over hele landet, og norske Windy-båter selger også godt.

Erik Brauner i Norsk Båtbransjeforbund anslår at det selges rundt 100 båter årlig, i klassen fra 3 millioner og oppover.

-  De siste ti åra har vi hatt en sterk økning av store båter. Det virker som om de som har penger kjøper stor båt uavhengig av konjunkturer. Vi ser at motorstørrelsen på båtparken har doblet seg i denne perioden, og det betyr større båter, sier Brauner.

Hvert år selges 35-40 Princess-båter i Norge. Bare den engelske forhandleren selger flere. Den minste man får kjøpt er på 42 fot, den største på 82,5 fot (25 meter). De andre forhandlerne merker den samme trenden. De tar inn stadig større båter. Og selger dem uten problemer.

BRYGGA PÅ HAVNA HOTEL er myteomspunnet i båtkretser. En av de mest populære historiene handler om cabincruiserne som har ligget der i årevis uten motor. Kun til pynt. Det sies også at enkelte båteiere må leie hjelp for å føre båten hjem om høsten.

Vidar Grøstad må le. Bilmekanikeren fra Drammen er president i Princess Yacht Club. Han har hørt historiene. Kona Ragne, sekretær i Princessklubben, ler også. De er vant til fordommene. Nesten hver helg, fra mars til oktober, er de på sjøen. Likevel snakker folk om Princess-ene på Havna som ligger fortøyd året rundt. Grøstad forteller at av og til, når han skal legge til med sin 43 fots båt, er det vanskelig å få hjelp med tauene. Han forteller om en venn med en båt, som hadde eksem på hendene, og måtte bruke hansker når han stod til rors. Folk lo.

-  De trodde han var så fin på det, at han måtte bruke kjørehansker.

Grøstad rister på hodet.

-  Sånt bryr vi oss ikke så mye om. Vi er på sjøen for å kose oss.

PÅ EI BRYGGE i Frognerkilen kommer Eva Narverud trippende i hvitt og gull. Narverud selger Princess for Norsk Båtsenter og er en kjent figur blant båtselgerne. Den største båten hun har solgt er en «21 meter» (69,5 fot). Den gikk for «roughly 18 millioner». Men hun nekter å si hvem som kjøpte den.

-  I 1986, da den første 55 fots Princessen kom til Norge, syntes jeg den var «huge». I dag er det annerledes.

Litt lenger syd, på Vollen i Asker, ligger kontorene til Fairline Norge. Der selger sunnmøringen Trond Sundal og kona Christin noen av Norges mest eksklusive motorbåter. Fra 2003 til 2004 økte Fairline Norge omsetningen med over 200 prosent.

-  Det er de store båtene som går lettest. 45-50 fot og større, er lette båter å selge, sier Christin Sundal.

På brygga utenfor kontoret ligger en Fairline Targa 62\' til 15 millioner kroner. Trond og Christin har allerede solgt en slik båt for levering neste år. En Squadron 66 til over 20 millioner vil bli solgt i løpet av sommeren. En håndfull norske kunder har allerede meldt sin interesse. For en måned siden hentet Trond Sundal og en kollega den 62 fot store Targa-en fra fabrikken i Ipswich. Turen til Norge var på 800 nautiske mil (en nautisk mil er 1852 meter) og ble unnagjort på 26 timer effektiv kjøring. Det er raskt.

Sundal tar oss med ut for å se på båten. Han snakker om de vakre linjene, om lengden på skroget. Viser oss de justerbare Recaro-stolene, interiøret i amerikansk kirsebærtre. De fem flatskjermene.

-  I helga hadde vi en tur med en kunde til Færder. Vi lå i 26-27 knop, sjøen gikk over båten, vi satt her inne uten å kjenne antydning til smaken av sjøsalt.

-  Hvem var kunden?

-  Det vil jeg ikke si. Men vi har kunder i alle kretser. Alt fra folk som er veldig kjente, til folk som ikke er kjente i det hele tatt. Men det er klart, de fleste som handler båt i dette segmentet, er næringsdrivende.

I EN 34 FOTS SEILBÅT på vei mot Vrengsundet utenfor Tønsberg, ringer en mobiltelefon. Mannen som tar telefonen er gammel. Han har skrevet om gleden ved å ha båt, og om hvordan «hver sommerdag er som en skute, som seiler sin egen sjø». Men når vi spør hva han synes om de stadig større cabincruiserne, sier ikke Odd Børretzen stort.

-  Jeg er så ulysten på å være moralistisk, folk får gjøre som de vil. Men jo større båtene blir, jo mer havneplass trenger de, og jo mer støy lager de. Jeg har inntrykk av at nordmenn er veldig lite populære på Bohuslän-kysten. De synes vi bråker, kjører for fort, og drikker for mye, sier Børretzen.

-  Det har hendt at jeg har ligget i en havn på svenskekysten, og så kommer det en brølape som lager store bølger. Da håper jeg at båten ikke har norsk flagg, men ofte har den det. Det synes jeg er litt alvorlig. Man skal ha respekt for havner, for sjøen og for medmennesker. Det kan nok hende det er litt for mange som ikke har den moralen i blodet. Sånn sett tror jeg vi var flinkere før. Men det er fortsatt mye hjelpsomhet på sjøen.

-  DET Å BRETTE UT rikdommen slik at alle kan se den, er typisk nyrikt, om ikke typisk norsk, sier forbrukssosiolog Trond Blindheim, som er oppvokst i Bergen. Han husker de gamle Bergens-kapitalistene, Friele, Moen og Mowinckel, som nøt sin rikdom tilbaketrukket og diskret.

-  Man kunne knapt se hvor de bodde i byen. Mens nyrike folk, som Reksten og nå Røkke, bygger seg eventyrslott og kjører store båter. De vil vise hvem de er gjennom tingene de kjøper, sier Blindheim.

-  Mener du at folk var mer flaue over rikdommen før?

-  Det var en gang noen mente at eiendom var tyveri, og mistenkte at de som hadde privilegier, ikke alltid hadde tilegnet seg disse på lovlig vis. I dag har statustingene en iøyenfallende kulturell funksjon, det er tingene som bestemmer omgivelsenes bedømmelse av folk. Da gjelder det å treffe rett. En megler må for eksempel nødvendigvis ha en Rolex. Vi lever jo i et forbrukersamfunn, sier vi. Det betyr at vi realiserer oss selv gjennom forbruk og kjøper oss den identiteten vi ønsker, sier Blindheim.

STATSVITER ERLING DOKK HOLM nyter sommeren på sjøen fra et lavt nivå, stående på et seilbrett eller sittende i en kajakk. Ofte med hjertet i halsen.

-  Jeg blir ikke misunnelig når en 100 fots båt fyker forbi så potetgullet drysser fra flybridgen. Men jeg er bekymret og redd for ikke å bli sett, sier Dokk Holm på vegne av sjøens små og myke trafikanter.

-  Jeg skjønner at folk synes båt er gøy, kanskje også farten, forutsatt at de kan håndtere fartøyet. Jo flere millionærer til sjøs i store båter, desto mer komplisert blir tilværelsen for hvermansen. Større fart, økt støy og mer forurensning er ingen bærekraftig eller hensynsfull utvikling. Og så trangt som det blir på kysten, fire uker i juli.

Dokk Holm tror likevel det kulturelle klasseskillet til sjøs er større mellom motorbåtfolk og seilere, enn mellom de store og de små. Fordi seiling krever et større ferdighetsnivå.

-  Er båter en god investering, med tanke på den korte norske sommeren?

-  Båter kan være konjunkturutsatte varer, men mange kjøper vel en båt i luksusklassen som et alternativ til hytte. Per døgn kan du si det blir kostbart, men blir det også for ei hytte i Blindleia. Vi har mye fritid i Norge sammenliknet med mange andre land. Engelskmenn, for eksempel, skjønner ikke hva vi skal med så mye ferie. Men ferie har en sterk verdi for nordmenn, og ved å kjøpe dyre båter viser vi vår status gjennom fritid, sier Erling Dokk Holm. LARS HALTBREKKEN - leder i Naturvernforbundet - mener det største miljøproblemet med store cabincruisere er bruken av regnskogstømmer. Teak, mahogni, og andre utsatte tresorter.

-  Båtbransjen er en av verstingene til å bruke sånt tømmer. Og jo større båtene er, jo mer tømmer bruker de. Ellers er det viktig at båtene bruker minst mulig drivstoff.

Informasjonssjef i Redningsselskapet Ingvar Johnsen, er mer opptatt av fart og kjøreferdigheter. Han mener førere av store båter må bli flinkere til å avpasse farten.

-  Det rådet vi prøver å gi folk, er å forsøke å snu og se hvilke bølger du legger igjen. De bølgene som oppstår når en tung cabincruiser kommer i høy fart, er ikke bare høye, de har også en voldsom energi. Hvis en seilbåt ligger midtfjords med seil oppe, og en sånn sværing kommer forbi, blir det fort bommer som flyr frem og tilbake. Det kan være farlig.

-  Hvilket inntrykk har du av kjøreferdighetene til eierne av de største båtene?

-  Det er varierende. Du har de som sakte men sikkert klatrer fra de små til de større båtene. De har sjømannsskap som en yrkesskipper kan misunne dem. Så har du de med bunnsolid økonomi, som nå velger båtlivet som fritidsform, og kjøper båt på øverste hylle. Hvis dette er den første båten deres, kan det bli mye rar kjøring.

FIATS STYREFORMANN, den italienske playboyen Gianni Agnelli, eide flere store yachter. Agnelli pleide å si følgende: «Du kan si hvordan en mann er ved å se på hans båt og hans kvinne». Hva kunne man i så fall ha sagt om Kjell Inge Røkke sommeren 2001? På denne tida var han sammen med Celina Midelfart, og hadde kjøpt den mye omtalte superyachten «Reverie». Så gikk båten hans «Celina Bella» - en 62 fots Fairline - på et skjær utenfor svenskekysten. «Reverie», derimot, grunnstøtte ikke. Den ble bare litt dyr. Rundt 500 millioner kroner kostet den 230 fot lange og syv etasjer høye superyachten. Et par år senere ble den solgt til en amerikaner. Men Reverie, som i dag kan leies for 3 millioner kroner uka, er bare verdens 42. største superyacht.

Den mest spektakulære superyachten er antakelig Microsoft-gründer Paul Allens «Octopus». Den 414 fot lange båten er i likhet med en rekke av verdens største yachter tegnet av den norske designeren Espen Øino. «Octopus» har to helikopter-plattformer, basketball-bane og konsertsal med plass til 260. Den skal ha kostet over 250 millioner dollar. Men forrige uke mistet Octopus plassen som verdens største privateide yacht. Larry Ellison, gründer i data-selskapet Oracle, har nå førsteplassen, ihvertfall når det gjelder lengde , med sin nye «Rising Sun» på 461 fot. Ellisons fjerde og nåværende kone, forfatteren Melanie Craft, skal ha foreslått å kalle båten «Princess Melanie», etter seg selv. Slik ble det ikke. Spørsmålet er hvor lenge «Rising Sun» beholder førsteplassen. Designer Espen Øino er godt i gang med å tegne en større båt.

DE ALLER STØRSTE YACHTENE er fortsatt en sjeldenhet i Norge. Kanskje er det janteloven som holder de rikeste igjen. Den kanskje mest kjente, norskeide motoryachten er det skipsreder Petter CG Sundt som eier. Hans 111 fot lange «Saga» blir av mange betegnet som Norges fineste yacht. Sundt selv uttalte for et par år siden at båten er «ok til ikke å ha seil».

Den lengste er det derimot Kapital-redaktør Trygve Hegnar som har, med sin «Grace» på 120 fot (36,3 meter). En motoryacht fra 1927, tidligere eid av Mexicos president. Hegnar vil ikke si hva han ga for den.

-  Men i ettertid har den virket billig, sier han.

Grace ligger i dag ved Aker Brygge, og kan leies for rundt 4000 kroner timen. Men som Hegnar understreker, da kommer maten i tillegg. Kapital-redaktøren eier også Windy-fabrikken, som lager motorbåter opp til 58 fot. Siden i fjor har fabrikken solgt 12 slike, men bare én til en nordmann. Hegnar vil ikke si hvem. Han snakker heller om sin samling med trebåter, som han har liggende på sitt Holmen Fjordhotell.

-  Hvis jeg er i litt slett lune, drar jeg ut på hotellet og klapper mine gamle trebåter. Jeg kan ikke akkurat klappe på Grace, men det er lidenskap og kjærlighet der. Man blir forelsket i gamle båter. Treverket, lukten, linjene. Alt det skjønne man kan tenke seg.

-  Hva synes du er Norges vakreste yacht?

-  Nei, det finnes jo ikke andre yachter i Norge enn Grace. Petter Sundt har en praktisk, moderne yacht. Men den kan ikke sammenlignes med Grace.

-  Det kunne ikke ha vært aktuelt å døpe henne om, etter din nye venninne?

-  Overhodet ikke.

I RØSSESUNDET utenfor Tjøme sitter Vidar og Ragne Grøstad på toppdekket med stø kurs utover fjorden. Våre venner i Princess Yacht Club har en stor båt, javisst, men i dagens Norge er ikke 43 fot lenger unikt. Og de har ikke trukket stolene med elefantforhud-skinn, slik Onassis gjorde på superyachten «Athina».

Men Grøstad har noen spesialinnretninger på båten. Blant annet en helt spesiell fjernkontroll, som gjør ham i stand til å fjernstyre tauene han fortøyer med. Dermed kan han sitte på uterestauranten på Havna, ta seg et glass øl, og stramme fortøyningene på «Romantica» med fjernkontrollen.

Han og kona forteller om gledene ved å eie et «flytende landsted». Hvordan de kan reise til Skagen på fire timer. Eller ta syklene opp av båten og sykle en tur i skogen. Grøstad har flere myter han vil ta livet av. Det stemmer ikke at Princess-eierne først og fremst er direktører og finansfolk, sier han.

-  Du har mekanikere, lærere og en som jobber i kassa på butikken. Det er nesten ingen direktører.

-  Hotelldirektør Rivelsrud har en båt liggende ved brygga deres, har han ikke?

-  Jo, det stemmer. Han har en 48 fots Fairline. Men jeg tror han er den eneste direktøren her.

DEN YTRE DELEN av brygga på Havna kalles Drammensveien, fordi de fleste båtene er eid av drammensfolk. Like ved familien Grøstad ligger en 52 fots Fairline Squadron, båten til deres gode vennepar, Lennert og Lisbeth Kristoffersen. Lennert ville ikke ha solgt båten for under 5,5 millioner. Den har vaskemaskin og tørketrommel, oppvaskmaskin og isbitmaskin. Satelittantenna leverer perfekte bilder til tv-en, flatskjerm selvsagt. Lennert forklarer historien bak båtnavnet, «Heaven Can Wait».

-  Vi gruer oss ikke for å komme til himmelen. Men vi tenkte vi kunne vente litt. Vi har det jo bra nå.

Lennert Kristoffersen er fra Lofoten. Han har alltid hatt båt, og sakte men sikkert har de blitt større. Lennert er en entrepenør som har arbeidet hardt og lenge, og som en vakker dag for noen år siden fikk sin elskede yacht. Likevel opplever han at folk roper etter ham når han legger til ved kai.

-  Det hender at det kommer en slengbemerkning.

Lennert sukker.

-  Men 99 prosent av de vi møter, er veldig hyggelige.

Båtelskere: Bilmekaniker Vidar og kona Ragne Grøstad på toppen av sin 43 fots luksusbåt.
Ekte sjømann: Odd Børretzen i båten sin i Tønsberg. Musikeren har skrevet mang ei vise som hyller sjølivet, men han er ikke like begeistret for store båter som bråker. Uten at han vil fram stå som noen surpomp av den grunn.
Foretrekker trebåter: Trygve Hegnar klapper litt på trebåtene sine når humøret svikter. Det pleier å hjelpe.
Lennert og Lisbeth: Ekteparet Kristoffersen ombord i sin Fairline Squadron 52 fot. Skulle de solgt den, ville de hatt 5,5 millioner. Minst.
Ikke til tv-en: Med en fjernkontroll kan skipperen stramme fortøyningene fra et restaurantbord på brygga.
Dyr idyll: Kostbare, digre båter som Fairlinen forut er ikke lenger noe uvanlig syn langs kysten vår på fine sommerdager.
Yachtselgersken: Eva Narverud ombord i en Princess V58 i Frognerkilen i Oslo. Båten koster ni millioner ny. Narverud har også solgt en Princess på 69,5 fot.
Åpen bar: Eva Narverud i en båt til 9.5 millioner. Med velfylt barskap.