Ved reisens slutt?

Forfatter Erik Fosnes Hansen (40) angrer skikkelig på at han lovet å utgi en oppfølger et år etter sin siste roman. Sju år seinere er det fremdeles stille.

ERIK FOSNES HANSEN kunne ha gjort det så mye enklere for seg selv. Hvis han bare ikke hadde skrevet på omslaget til «Beretninger om beskyttelse» at oppfølgeren kom om et år. Hvis han bare ikke hadde sagt at det skulle bli to bind. Da hadde han kanskje sluppet det som likner sju års forfølgelse. Forleggeren for hans siste bok, Håkon Harket, mener Hansen er blitt utsatt for et «aggressivt press». Det er nok ikke langt fra sannheten. Hver høst i sju år har anmeldere i 30 land gledet seg. Fremmede folk har stoppet ham på gata. Alle har lurt på det samme: Vil han gjenta suksessen? Vender geniet tilbake? Hansen selv er taus. Enkelte hevder at boka aldri kommer.

-  Det må de gjerne si. Jeg håper faktisk at de sier det. Da blir det bare morsommere.

-  Kommer den?

-  Da sier jeg til deg som jeg sier til alle: Det er hyggelig at du spør. Du får vente og se. Og den som venter på noe godt, venter ikke forgjeves.

Den setningen er standardsvaret hans. Vi har hørt det før, mange ganger. Tomrommet er merkbart. Han lovet.

-  Jeg angrer på det omslaget. Det var dumt at jeg lovet at boka skulle komme om et år.

-  Hva skjedde?

-  Den som ikke har skrevet en så tykk bok, med så mye research og detaljer, vet ikke hvor slitsomt det er. Et år etter «Beretninger om beskyttelse» kom ut, var jeg sliten. Jeg spurte meg selv: «Hva har jeg gjort det siste året? Jeg har bodd på hotell og spist middag med forleggere». Jeg hadde ikke behov for å sette meg ned umiddelbart.

-  Har presset gitt deg skrivesperre?

-  Press? Jeg har levd med press siden jeg ga ut «Falketårnet» som 20-åring. Jeg konstaterer at det er mange forventninger. Men press? Det er sånn som skøyteløpere blir utsatt for. Distansen mellom dem og publikum er kort.

-  Jeg ser ikke forskjellen på deg og dem.

-  Vel, jeg opplever det ikke slik i det daglige.

DET ER IKKE SANT at det har vært helt stille. I år ga Hansen ut ei kokebok. «Kokebok for Otto» er hjelp-til-selvhjelp for den nyskilte kameraten Otto, som ikke kan lage mat, overhodet. Hansen derimot, kokkelerer gjerne. Han er av typen som rasker sammen en ratatouille i all hast, og trekker pølser i buljong med nellikspiker og pepperkorn. Den første oppskriften i boka er en fransk omelett som skal flippes i lufta og tilberedes i egen omelettpanne.

-  Var formålet å lære Otto å lage mat eller vise hvor flink du er?

-  Formålet var å lage en morsom bok. Jeg ville vise at jeg ikke bare er en seriøs mann som skriver tykke romaner med masse kunnskap.

-  Hvorfor starter du med en rett som krever spesialpanne?

-  Nei, nei, nei. Det står at man med tida bør kjøpe en omelettpanne.

Anmelderkorpset, som vanligvis går av skaftet når Hansen utgir noe, var merkelig stille. De vil ha en roman, ikke omelettoppskrifter.

-  Vet du hvorfor de ikke skrev om boka i Dagbladet? spør han.

-  Nei, det vet jeg ikke.

-  Jeg synes det er litt rart at boka bare fikk en notis. At NRK ikke dekket det, var greit. Fredrik Skavlan som illustrerte boka, jobber jo der. Journalister er visst mer opptatt av integritet nå. Nei, det var litt rart, for det er en morsom bok.

LA OSS STARTE MED begynnelsen. Erik Fosnes Hansen kommer seint. Han møtte Åsne Seierstad, skjønner du. Nå står han litt oppkavet i toppetasjen på Grand, blek og med en eim av innestengthet rundt seg. Han er en ganske liten mann, med v-genser og skinnjakke. Mens han surrer seg ut av skjerfet, hilser han så mye til Graff fra Seierstad, og vurderer om han skal ha på brillene eller ikke.

-  Jeg synes ikke briller er noe pent. Hva sier du, Finn?

Brillene blir tatt av. Han legger sine hvite, myke fingre på bestikket og spiser pent smørbrødet sitt. De brukes vanligvis til å skrive og spille kantater av Bach. Fysisk arbeid er ikke hans force. Han har aldri hatt en vanlig jobb. Når man blir oppdaget som 20-åring, må man ikke det.

-  Og nå er jeg 40. Tenk, det er 20 år siden debuten. Forlaget vil vente med selve jubileet til det har gått fem år til. Da kan vi møtes igjen.

HISTORIEN OM Erik Fosnes Hansen står nesten uten sidestykke i Norge. Debuten «Falketårnet» vakte oppsikt. Med «Salme ved reisens slutt» kom det internasjonale gjennombruddet. Han er oversatt til 30 språk. Solgte en million bøker bare i Tyskland. Så kom «Beretninger om beskyttelse». «Den nye Hamsun,» skrev den danske litteraturredaktøren Jens Andersen. Det var så mye håp knyttet til Hansen. Selv om entusiasmen har stilnet i det siste, er det fremdeles mange som håper. Hjemme hos ham, på Frogner, går dagene som de alltid har gjort. Rundt klokka ti er han klar til å innta dagen. Han tar på seg yttertøyet, stikker sin svarte notisbok i lomma og går ut. Om sommeren finner han en park eller strand. Vinterstid går han på kafé, han bestiller kaffe og så skriver han i noen timer. Fikler med setninger. Når han har fiklet nok, går han hjem og fører det inn.

-  Etter sju år må du har ført inn tusenvis av sider?

-  En del går i søpla.

-  Hender det du ligger i senga og ikke orker å stå opp?

-  Ja, det hender vel med deg også det.

-  Nei, jeg må være på jobb klokka ni.

-  Jeg strukturerer arbeidsdagen. Og når jeg er ferdig, da er jeg ferdig.

-  Hva med inntekt? Skrumper den inn med åra?

-  Ja, det har gått nedover. Men jeg har en sjenerøs forlegger.

STORESØSTEREN HANS sier Hansen var 80 år allerede da han ble født. Han leste som fireåring. Ga seg tidlig i kast med Bjørneboe og Strindberg. Var ferdig med Grimbergs samlede verdenshistorie som 13-åring. I tillegg var han med i Sølvguttene, spilte Bach og hadde elendig ballfølelse. For de store guttene på Furuset skole på Oslos østkant var han et uimotståelig mobbeoffer.

-  Jeg liker ikke bildet av meg selv som en liten Mozart med nesa i ei bok. Det er sånn journalister liker å lage. Men det stemmer at jeg likte å lese tidlig.

-  Hvor tidlig?

-  Så tidlig at jeg ikke husker at jeg lærte det. Det er ikke så vanskelig da. Selv et barn kan lese. Kinesisk er vanskelig. Vi har bare 29 bokstaver. Det er ingen sensasjon. Dessuten leste jeg Donald og Sølvpilen også.

I andre klasse flyttet han over til Steinerskolen. Mora husker fremdeles at sønnen kom hjem fra skolen og fortalte at han hadde fått en venn.

-  Egentlig var mobbinga mer enn jeg tålte. Det har preget meg. Jeg var alltid sikker på at det ikke var meg det var noe i veien med, men jeg var bekymret for om jeg skulle klare meg. Det som forhindret meg i å gå under, miste selvrespekten og grepet på meg selv, var at jeg holdt fast i det som var mitt. Alt jeg var og alt jeg kunne.

Det er godt å ha en far når det stormer som verst og man er sju år og alene mot guttegjengen på skolen. Etter foreldrenes skilsmisse bodde far i Vestfold og ledet et reisebyrå.

-  Egentlig vokste jeg opp uten en far. Jeg savnet ham veldig. Det savnet vil jeg ikke at sønnen min skal oppleve noen gang. Jeg har reflektert mye over det å være til stede. Det er viktig for meg å være en god farsfigur for Daniel.

-  Du ble forsont med faren din før han døde?

-  Forsoning og forsoning. Vi gjenopptok kontakten. Om han hadde fått leve, kunne det kanskje ha utviklet seg til noe mer. Kanskje ikke. Han var en mann som hadde vanskelig for å snakke om følelser. Jeg vil ikke si vi fikk snakket ut. Men jeg kjente ham bedre på slutten enn jeg kjente ham da jeg var liten.

I SLUTTEN AV TENÅRA var likevel selvfølelsen intakt. Han hoppet av gymnaset til morens innstendige protester.

-  Jeg har lurt på hvorfor jeg gjorde det. Jeg var nokså egen, og skråsikker på hva jeg ville bli.

-  Hva ville du bli?

-  Mange ulike ting. Jeg ville skrive, jobbe i radio, komponere, spille i band.

-  Er det riktig at du skrev en rockeopera?

-  Rockeoperaer eller suiter, alt ettersom.

-  Suiter i band?

-  Er det ikke suite det kalles da? Når man komponerer en samling låter bygget over samme tema?

Familie og venner trakk et lettelsens sukk da han fikk antatt sin første roman. Og hva som skjedde derfra, er kjent. Plutselig var 20-åringen på TV med Brikt Jensen og Tor Åge Bringsværd. Alle lo av vitsene hans, og studiner på Blindern begynte å smile til ham.

-  Artig, er vel ordet. Jeg lærte meg tidlig å skille mellom det private og offentlige mennesket. Det bildet som skapes av deg, er ikke ekte.

-  De sier du hadde et lite hoff i 20-åra?

-  Ja, det stemmer det. Men jeg passet veldig på å opprettholde skillet. Det handler ikke om berømmelsen i seg selv. Det er bare en sideeffekt av det jeg har gjort. Berømmelsen er ikke et mål. Det å være kjendis har ingen mening.

HELT UTEN MENING er det ikke. Berømmelsen ga Hansen en del festinvitasjoner han nok ikke hadde fått ellers. Han er en del av kretsen rundt Märtha og Ari, og forteller i løpet av intervjuet om flere andre berømtheter han omgås. Han nevner lunsjen med Søren Kragh-Jacobsen (filmregissøren, du vet?), mentoren Tor Åge Bringsværd (en uvurderlig støtte i unge år), Seierstad er allerede nevnt og snart vil han nevne sin venn, Günter Grass.

-  Jeg håper vi ikke er venner på grunn av mitt navn, men fordi de synes jeg er hyggelig.

-  Er det ikke for enkelt å si at kjendisstatus ikke betyr noe?

-  Jeg er den jeg er, og har de vennene jeg har. Dessuten er det evigheter siden jeg så Märtha og Ari. Det er folk jeg kjenner og liker, men de er ikke nære venner.

-  Har det hjulpet deg?

-  Nå prøver du å antyde at jeg bevisst tenker over den slags årsak og virkninger.

-  Er du fullstendig uberørt av det?

-  Mitt liv ble veldig annerledes enn jeg hadde trodd. Jeg er nok blitt påvirket av det, men hvordan, det er vanskelig å si.

Faktisk er Hansen helt i den andre leiren. Han sier han ikke vil bevege seg i kjendiskretser. Og om han gjør det, vil han ikke eksponere det.

-  Mange kjendiser liker det. Jeg fatter det ikke! I dette knøttlille, ubetydelige samfunnet har folk egen stylist. Det verste jeg vet er sånne mennesker som forteller at de gikk på en knekk. Stakkars deg, liksom. Jeg driter i det! Jeg vil ikke vite det. Vil ikke!

Hansen har knyttet de små nevene, og gynger fram og tilbake i stolen for å gi mer kraft til bevegelsen. Servitrisen som kommer for å levere regningen, snur på hælen.

-  Selv om jeg har mine øyeblikk av tvil og skrivesperre, så er det ikke verre for meg enn for andre. Jeg vil ikke snakke om det. Dette må du gjerne få fram. Dette har jeg hatt lyst til å si lenge: det er noe klebrig over den norske eksponeringslysten.

-  Et portrettintervju er vel ikke rette medium for det budskapet?

-  Nei, kanskje ikke. Men så var det også dere som ringte til meg.

FOR IKKE Å DVELE i den klebrige intimsfæren, skal vi bare nevne det helt kort. Kona tok bilen og flyttet ut. Hansen har fylt 40, er separert og har mange blanke ark til disposisjon.

-  Står du ved et veiskille?

-  Ikke mer enn ellers.

-  Blir du noen ganger redd for at de gode tingene skal ta slutt?

-  Nei. En dag tar alt slutt uansett. Jeg kan ikke gå rundt og være redd. Livet er et risikoforetagende.

Han har lukket seg som en østers nå. Etter den opphetede monologen om kjendiseriet er det slutt på vennligheten. Nå sitter han høflig, men molefonken, og tenker. Da dytter han overleppa litt opp, sånn at den stussete barten kiler ham under nesa.

HANSEN BLIR MOTTATT som et geni i utlandet. I Norge er han feiret, men også baktalt og tidvis mobbet. Strålende anmeldelser står ved siden av slakt. Er det bare lille Norge? Er det Jante som spøker?

-  Hvem var det som kom på kallenavnet «Kvalme ved reisens slutt»?

-  Det var en litteraturviter. Teoretikerne vil ikke at det skal gå for bra, det har jeg merket.

Folk med en eller annen amanuensisgrad blir provosert over mine bøker. De liker ikke språkformen, de liker ikke at de er fortellende. Bøkene er liksom ikke trauste nok til å være norske. Blant kollegaer har jeg aldri opplevd annet enn støtte og oppmuntring.

-  Finner de det provoserende at du kommer fra Groruddalen, men skriver riksmål som en prest?

-  Det gjør jeg virkelig ikke. Prester har da en mye dårligere språkføring enn jeg har. Dessuten ville det vært trist om man ikke provoserte.

Han glimter til igjen.

-  Det viktigste, sier han innstendig. -  Det viktigste er å aldri tro på det bildet avisene skaper. Hvis jeg skulle ha trodd på det folk sa, eller det de skrev, hadde det gått galt. At jeg er den nye Hamsun, enten det er sant eller ikke, så forveksler jeg aldri mitt eget selvbilde med andres bilde av meg. Det er farlig.

Det er den viktigste overlevelsesmekanismen han har. Hansen tviholder på sin egenart. Han går ikke i takt. Lar seg ikke dirigere av litteraturviterne som spekulerer i om han er ferdig som forfatter. De sier at Nobelprisvinnere ofte får dødsstøtet etter å ha mottatt prisen. At de ikke klarer å skrive igjen, med så mye press.

-  Det tror jeg er tull, selv om det selvsagt blir et mye større sirkus rundt prisvinnerens person. Det kan nok være en belastning. Men den eneste nobelprisvinneren jeg kjenner godt personlig, Günter Grass, sier at den vesentligste forandringen består i at han får mye større hotellrom enn før.

-  Er det Nobelprisen du drømmer om?

-  Ha! Nei.

-  Men du sa det til danske Weekendavisen? At bortsett fra deg selv, kunne kanskje Amos Oz få den.

-  Jo, men det var bare fordi de gjetter på navnet til nobelprisvinneren hvert eneste år. Og da sa jeg det bare.

-  Så det var ironi?

-  Ja. Selvfølgelig var det ironisk ment.

BRUDD: Fosnes Hansen er separert fra Kerosha Gonaseelan. Her i Cappelens 175-årsjubileum i 2004.
KONGEVENN:</B> Forfatteren tar en tøyk med Kåre Conradi på Ari og Märthas vennefest før bryllupet i Trondheim.