Veien tilbake

Da Anbjørg Sætre Håtun (33) endelig var symptomfri for brystkreft, ble hun alvorlig syk.

SEPTEMBERSOLA GIR EN siste smak av sommer. Det er fredag, og Grünerløkka i Oslo yrer av helgestart.

I en leilighet i bydelen sitter Anbjørg Sætre Håtun. Her inne har hun stort sett tilbrakt det siste året. «Oberstløytnant Håtun m/hustru», står det på ringeklokka.

-  Vi må jo prøve å skape noe gøy her inne, sier Anbjørg og smiler.

«Oberstløytnanten» er Jono El Grande. Det er hustruen som inviterer inn. Anledningen er hennes bidrag til Rosa sløyfe-aksjonen som neste lørdag fokuserer på brystkreftsaken.

ET BORD ER dekket med strikkekolleksjonen hun har kalt «Strength & Growth». 16 fargerike, håndlaga vesker og krager av tovet ull som skal auksjoneres bort på www.kreftforeningen.no

-  Det er ikke noe sånn «uff,da, jeg fikk kreft, ble sykemeldt, men er fremdeles like blid og lager en strikkekolleksjon til et godt formål». For sånn er det ikke å ha hatt kreft. Det handler om å skape seg en mening i det som oppleves som meningsløst, å mestre livet når det blir snudd på hodet.

ANBJØRG SÆTRE HÅTUN har jobba sju år som helsejournalist og programleder i Puls på NRK1. Siden 22. november i fjor har hun hatt permisjon etter hun ble rammet av brystkreft.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Marerittet begynte lille julaften 2003, med en telefon fra Ullevål sykehus. Anbjørg får beskjed at hun har hissige celleforandringer i det ene brystet, men mest sannsynlig er det forstadieforandringer.

Det var kreft.

-  I løpet av sekunder var livet mitt snudd på hodet. Når du er ung, tror du gjerne at det er en menneskerett å være frisk og ha god helse. Alvorlig sykdom hører liksom ikke til i denne livsfasen. Da handler det om neste steg i karrieren, prøve å få barn, kjøpe større leilighet og sånne ting. Plutselig tenkte jeg: Hva om jeg dør fra mannen min, familie og venner?

PROGRAMLEDEREN GIKK GJENNOM tre operasjoner, seks uker med daglig strålebehandling, og en ventetid på ni måneder før sykdomsforholdet rundt brystene hennes var avklart. Lenge var det også mistanke om kreft i begge brystene. Men kirurgi og undersøkelser viste til slutt at bare den ene siden var angrepet. Hele tida var hun programleder, trente, og levde så normalt som mulig. Hun kunne våkne fra en narkose på en torsdag, og snakke om kreft på tv mandagen etter.

-  Jeg gråt på jobb, og snakket om kreft på tv. Det var helt absurd. Da jeg 1. oktober i fjor ble erklært symptomfri tenkte jeg; Hurra! Nå begynner livet igjen, sier hun.

Sånn gikk det ikke. Hun var totalt utmatta, og måtte ta permisjon.

«Kreativ pause», skrev avisene. Bare de nærmeste visste sannheten.

-  Jeg fikk det som kalles et «Fatigue-syndrom» som følge av året med operasjoner, kreftbehandlingen og mye indre stress. Det er et utmattelsessyndrom, og ikke uvanlig at kreftopererte får det. Jeg ble satt ut av livet jeg elsket.

DE FØRSTE FIRE månedene av permisjonen var Anbjørg sengeliggende, lå hjemme og kaldsvetta under dyna. Hun klarte ikke se på tv, lese, eller delta på sosiale aktiviteter. For mange inntrykk gjorde hennes rett og slett syk.

-  Det føles som å løpe en mil med kraftig influensa. Dette siste året har kanskje vært tøffere, selv om jeg nå er symptomfri fra kreften.

-  Hvordan har du det nå?

-  Det går sakte framover, og ingen leger kan si når jeg er i fin form igjen. Det finnes ingen medikamentell behandling, men rådene fra legene jeg får er hvile og gradvis fysisk opptrapping. Dagene fylles med hvile, musikk og så skriver jeg mye, designer vesker og krager. Jeg kan ennå ikke delta mye i det sosiale livet, men er heldig som har min elskede Jon.

-  Burde du tatt det mer med ro da du fikk kreft?

-  Jo, men jeg hadde så mye energi. Det var verre å hvile og vente enn å jobbe og være aktiv. Usikkerheten er det verste. Jeg gikk rundt med et konstant indre stress. Alarmberedskapen gikk rett til værs, og jeg greide ikke å demobilisere. Det er en enorm påkjenning for kroppen. Og nå kommer det jeg gjerne vil formidle, sier Anbjørg og skjenker Farris fra en mønstrete vannmugge:

-  Å få brystkreft er en stor fysisk og psykisk påkjenning. Frykt, uro og fortvilelse er følelser de fleste kvinner vil kjenne på. Jeg vil derfor råde andre i samme situasjon til å senke alarmberedskapen, slik at det indre, negative stresset blir mindre. Lær om stressmestring, meditasjons- og pusteøvelser, og lytt til beroligende musikk for å få indre ro. Og husk å hvile.

STADIG FLERE YNGRE kvinner rammes av brystkreft, viser tall fra Kreftforeningen. Årlig rammes 2700 kvinner i Norge av sykdommen, og brystkreft er den hyppigste kreftformen. Cirka 25 000 norske kvinner lever i dag med brystkreft, og årlig dør rundt 800 av sykdommen. Takket være forskning og bedre behandlingsmetoder overlever i dag cirka 80 prosent av dem som rammes. Anbjørg vet hvor mye det betyr å akseptere - ikke resignere.

-  Når livet blir snudd på hodet på grunn av sykdom, er det viktig å ta tak i det som er friskt med egen kropp. Jeg var først sint på kroppen min, men tenker nå at den er på min side, og at den jobber på spreng for at jeg skal bli frisk. Jeg har lest at fanger som overlevde konsentrasjonsleirene, ikke var de som ventet på at krigen skulle være over, men de som klarte å skape mening i tilværelsen der og da. Det er utrolig viktig å forsone seg med sin egen situasjon. I begynnelsen var jeg sint og fortvila, men det skaper et ekstremt indre stress. Det har også betydd mye å skape denne strikkekolleksjonen som bærer symboler på vekst og styrke.

-  Legger du planer for framtida?

-  Jeg skal tilbake til NRK og Puls når jeg blir helt frisk, men tar nå en dag om gangen. De to siste åra har gitt meg en unik innsikt både i pasientrollen og hvordan norsk helsevesen fungerer. Det blir for mye å gå inn på her, men jeg har fått ganske mange ideer til saker jeg vil fokusere på som helsejournalist. En klok venn kaller meg for sin «krigerinnevenninne», det er et fint bilde. Istedenfor å være offer for sykdom tar jeg styringa, og kjemper tilbake. Men også krigerinner må hvile. Så nå er strategien å trekke seg tilbake og akseptere situasjonen. Det er ti tusen ting jeg har lyst å gjøre, men kroppen følger ikke hodet. Ikke ennå.

INN DØRA KOMMER kjæresten, kledd i hatt, rutete bukser, vest og lilla skjorte. Han blir møtt med fine ord, og et stort kyss fra kona i den lilla sofaen. Jono El Grande heter i det virkelige liv Jon Andreas Håtun. Anbjørg vil at Jon skal leve mest mulig som før, og sender gjerne ektemannen ut på fest aleine. Betingelsen er at han kommer hjem og forteller i detalj fra livet der ute.

Hun vet ikke hva hun skulle gjort uten ektemannen som har «båret henne gjennom sykdommen». De to har vært gift i fem år, og er fortsatt rørende raus med rosen av hverandre.

-  Jeg er utrolig stolt av hvordan Anbjørg har taklet situasjonen. Men det har vært, og er fortsatt beintøft. Derfor er det fantastisk å oppleve hvor klok, kjærlighetsfull og kreativ hun mestrer å være. Jeg kaller henne ofte for en «guddommelig urkvinne» og «paradisisk overflod av feminin herlighet». Det er tilnavn hun lever mer og mer opp til, sier Jon.

-  Jeg føler meg ekstremt godt tatt vare på, sier Anbjørg og ser på ektemannen.

-  Jeg har mye å være glad for.

Alt ble kaos: - Når du er ung, tror du gjerne at det er en menneskerett å være frisk og ha god helse. Alvorlig sykdom hører liksom ikke til i denne livsfasen, sier Anbjørg Sætre Håtun i leiligheten på Grünerløkka i Oslo.
Sammen for livet: - Jeg er utrolig stolt av hvordan Anbjørg har taklet situasjonen, sier ektemannen Jon Andreas Håtun om kona.
Strikk med mening: Anbjørgs kolleksjon stilles ut i designbutikken BOA på Grünerløkka 1.-7. oktober, og auksjoneres bort på www.kreftforeningen.no.