Vekket slumrende homo-paragraf

«Den brune ring»-saken i Bergen er blant de siste straffesakene mot homofile i Norge. Myndighetene straffet sjelden homofile, ifølge forsker.

HOMOFILE FORHOLD MELLOM MENN var forbudt i Norge fram til 1972. Men det var få som ble dømt for homoseksuell omgang.

Doktorgradsstipendiat Runar Jordåen ved Universitetet i Bergen, jobber med en avhandling om hvordan homoseksualitet ble kontruert i medisinske diskurser i Norge fra 1880 -1950. Han mener Norge var det av de nordiske landene som var mest tilbakeholden med å straffe homoseksuell praksis de siste hundre år.

Et av de få unntakene er den glemte sedelighetssaken «Den brune ring» i Bergen på 1930-tallet, som Jordåen har gravd fram igjen. Saken er helt særegen:

- Saken i Bergen er uten sammenligning den største enkeltsaken der forbudet mot homoseksualitet ble brukt. Den gir dessuten innblikk i en homofil subkultur på 1930-tallet. De sakene vi kjenner til av denne typen tyder på at verken påtalemyndigheter eller politi var pådrivere for å opprulle homoseksuelle nettverk for å å håndheve forbudet i straffeloven. De fleste sakene kom opp etter anmeldelse fra den ene parten eller ved at det seksuelle forholdet har blitt observert av en tredjeperson, sier Runar Jordåen.

I «DEN BRUNE RING»-SAKEN var det forbudet mot homoseksuell omgang i paragraf 213 i straffeloven av 1902 som ble anvendt.

Saken ble opprullet i Bergen i 1937 og 1938. Heller ikke i dette tilfellet var bakgrunnen en offensiv fra myndighetene for å håndheve homoseksualitetsforbudet. Det var nabokona til en mann som meldte fra om mistenkelig stor trafikk av tenåringsgutter inn og ut av rommet hans. Avhør av denne mannen og tenåringene førte til stadig flere avsløringer og mistenkte.

Artikkelen fortsetter under annonsen

- Hovedsiktede i saken drev en frukthandel i Sandviken hvor det vanket en del gutter over og under den seksuelle lavalderen på 16 år. Det viste seg at han hadde hatt seksuelle forhold til flere av guttene, noen av dem helt ned i 12‑årsalderen. I tillegg hadde han drevet med en mer eller mindre organisert formidlingsvirksomhet, sier Jordåen. 

I avisene fikk den navnet «Den store sedelighetssaken,» mens på folkemunne var navnet «Den brune ring». I dag mener mange at betegnelsen refererer til den kretsen som ble siktet i sedelighetssaken. Andre mener at det var en klubb for homofile herrer, som ikke hadde noe med rettsaken å gjøre.

HOMO-SEX I ANTIKKEN: Denne sølvbollen fra første århundret e.Kr. viser to romerske menn til sengs. Foto: WIKIMEDIA COMMONS
HOMO-SEX I ANTIKKEN: Denne sølvbollen fra første århundret e.Kr. viser to romerske menn til sengs. Foto: WIKIMEDIA COMMONS Vis mer

Jordåen viser med kilder fra domstol og politi at det fantes møtesteder for seksuell kontakt mellom menn i Kristiania tilbake til 1880-tallet. Møtestedene var typisk offentlig steder som jernbanestasjoner, parker, kaiområder og offentlige toalett. Lignende møtesteder kan dokumenteres i Bergen tilbake til 1920-talet. Politirapportene i «Den brune ring»-saken i viser at det fantes et nett av slike møtesteder i byen på 1930-tallet.


34 MENN BLE DØMT
for homoseksuell omgang: 20 av disse kun for brudd på § 213, de andre 14 også for seksuelle forhold til mindreårige gutter. Straffeutmålingen var fra 30 dager betinget fengsel til 120 dager fengsel.

Selv om betegnelsen «pedofili» aldri ble brukt under saken, og knapt nok fantes i det norske språket på denne tiden, førte etterforskningen til opprullingen både av det vi i dag ville kalt et pedofilinettverk, og et homofilinettverk.

- Mange av disse mennene hadde verken hatt forhold til unge gutter eller hatt kjennskap til hovedmannen i det hele tatt. Disse fikk kun en advarsel, og påminning om at homoseksualitet i prinsippet var forbudt. Spesielt ble de advart mot å ha forhold til menn under 21 år.

PARAGRAF 213 I STRAFFELOVEN av 1902 som gjaldt den gangen lød som følger:

Finder der utugtig Omgjængelse Sted mellem Personer af Mandkjøn, straffes de, der heri gjør sig skyldige eller som medvirker dertil, med Fængsel indtil 1 Aar. Med samme Straf ansees den, som har utuktig Omgjængelse med Dyr. Paatale finder alene Sted, naar det paakræves af almene Hensyn.

- Siden paragrafen har med passasjen om allmenne hensyn, var den i praksis en avskaffelse av det generelle forbudet mot homoseksualitet mellom menn. Norge var således på en måte det første landet i Norden som avskaffet forbudet mot mannlig homoseksualitet. Loven ble kun brukt i helt spesielle tilfeller, sier Runar Jordåen. 

Kriminalloven av 1842, som gjaldt fram til 1902, straffet seksuell omgang mellom menn uten at det var noen klausul om at paragrafen bare skulle håndheves når «allmenne hensyn» tilsa det. I tillegg var også straffen hardere, nemlig straffarbeid.

FIKK STOR PRESSEDEKNING: Den store sedelighetssaken ble dekket tett av pressen, som mente saken også sa noe om det dårlige bymiljøet i Bergen på 1930-tallet. Illustrasjon: Lars O. Haaheim/Universitet i Bergen
FIKK STOR PRESSEDEKNING: Den store sedelighetssaken ble dekket tett av pressen, som mente saken også sa noe om det dårlige bymiljøet i Bergen på 1930-tallet. Illustrasjon: Lars O. Haaheim/Universitet i Bergen Vis mer

I 1925 SENDTE Riksadvokaten ut en anbefaling om at paragraf 213 kun skulle anvendes i forhold mellom en mann over, og en mann under 21 år. Denne anbefalingen støttet seg på det rådende psykiatriske og medisinske synet på homoseksualitet på denne tiden.

- Homoseksualitet ble av psykiatrien fra slutten av 1800-tallet ansett som noe som var en del av personligheten og som preget dem det gjaldt. Det ble av de fleste psykiatere sett på som noe som i de fleste tilfeller skyldtes en medfødt disposisjon som kunne opptre sammen med andre psykiatriske symptomer, og som oftest fulgtes av et kjønns-utypisk følelsesregister og opptreden. Hos de fleste ble imidlertid denne oppfatningen kombinert med et syn om at mange hadde en biologisk disposisjon som var ubestemt, der den voksne seksualiteten avgjordes av ytre påvirkning i barndom og ungdom. Derfor anså man det som viktig å skåne ungdommen mot homoseksuell påvirkning.

DISKUSJONEN OM homoseksualitet innenfor psykiatrien og medisinen, og usikkerheten rundt dette, ga også grobunn for taktikk og strategier i rettssaken mot «Den brune ring».

Da politiet nøstet opp saken spurte de om siktede var homoseksuell eller ei. I noen tilfeller kunne det svare seg å innrømme at en var homofil, i andre tilfeller ikke.

- Ut fra forutsetningen om at påtalemyndighetene og medisinerne anså homoseksualitet som noe iboende og medfødt, kunne man tenke seg at handlingene på en måte ble unnskyldt, hvis man sa at man var homoseksuell.

Men selv om de tiltalte svarte slik de trodde påtalemyndighetene og medisinerne anså som det riktige svaret, kunne nøling også være uttrykk for at de tiltalte var ukomfortable med begrepene. Noen kunne for eksempel si at de ikke var homoseksuelle, men tilbøyelige til å ha sex med menn.

- Mye tyder på at det fantes andre diskurser om selvet den gang enn i dag. Forståelsen av homoseksualitet som iboende eller medfødt er mer utbredt i dag. En av grunnene til at mange nølte med å svare på om de var homoseksuelle eller ikke, var nok også fordi de ikke kjente til, eller kjente seg igjen i homoseksualitetsbegrepet som ble brukt av medisin og psykiatri på denne tiden. Det var trolig i større grad mulig å ha seksuelle forhold til personer av samme kjønn uten at man oppfattet dette som en del av ens identitet, eller at man ble omfattet av homoseksualitetsbegrepet. Begrepet ble første gang brukt i Norge på 1890-tallet innen psykiatrien, og det begynte ikke å få en viss folkelig utbredelse før i 1930-årene.

AVISENES BREDE DEKNING av rettssaken mot «Den brune ring» la vekt på Bergens forfall.

Media vinklet saken som samfunnskritikk, hvor man belyste årsaks- og virkningsforholdet mellom byens mørke sider og ungdommers sinn. Noen innbyggere var mer opptatt av byens rykte, enn de var av overgrepene som skjedde.

- Medias dekning av rettsaken, er samtidig en kritikk av bymiljøet i Bergen. Det foregikk en selvransakelse på 1930‑tallet, hvor man var opptatt av hvilke miljø byen kunne tilby ungdommen. Det fantes en allmenn oppfatning om at gatemiljøet i Bergen på 30-tallet hadde sine mørke sider, og som førte til at unge menn ble forkvaklet og skruppelløse.

Men det var ikke bare media som var opptatt av byens mørke sider og miljøskadde ungdommer. Dette var også en oppfatning som uttrykkes i det rettslige materialet fra den store rettssaken.

- Det som er veldig interessant er at det i det rettslige materialet også antydes at ofrene egentlig er rampete arbeiderklassegutter, som ikke har tatt noe særlig skade av det de har drevet med. Det foreligger en utbredt forestilling om utspekulerte rampunger som utnyttet svakhetene til disse mennene, med innslag av prostitusjon. Grunnene til at det likevel ble reist påtale var at forholdene foregikk i såpass organiserte former. Det fantes mer eller mindre et miljø, og plasser de kunne møtes, som kunne være til bry for allmennheten.

DA PARAGRAF 213 ble opphevet i 1972 hadde den neste ikke vært tatt i bruk etter saken mot «Den brune ring». Opphevelsen kom som en følge av homobevegelsens kampanjer, og nyere medisinsk forskning som konkluderte med at aldersgrensen på 21 år ikke hadde noe for seg.

I senere tid er det få som mener at homoseksualitet er et resultat av opplevelser i ungdomsårene.

- Norge var både det første og det siste nordiske landet som opphevet forbudet mot homoseksualitet. Helt fra begynnelsen var det en lite brukt paragraf, som i praksis opphevet det generelle forbudet mot homoseksualitet mellom menn. Men siden paragrafen ikke ble formelt avskaffet før i 1972, var Norge også det siste landet i Norden som opphevet forbudet, avslutter Jordåen.

Denne artikkelen er en omarbeidet utgave av en artikkel fra Universitetet i Bergens magasin Hubro, en kanal for allmenn formidling av forsking. Månedens tema er seksuell identitet.

GRAVER OPP HOMOHISTORIE: Stipendiat i historie Runar Jordåen forsker på hvordan homoseksualitet ble konstruert i medisinske diskurser i Norge fra 1880-1950.