Velferds-Norge

Over 6000 nordmenn har ikke noe sted å bo. Denne morkne plankebua er det nærmeste ekteparet «Fredrik» og «Kaja» kommer et hjem.

DET STÅR ET SKUR langs ei nedlagt jernbanelinje. Det er måket gangvei fram til døra. To ulltepper jobber for å holde kulda ute. Et bosted i Oslo. For øyeblikket «Kaja» og «Fredrik» sitt.- Jeg hadde aldri drømt om å ende et sånt sted. Jeg skal ikke måtte leite i containere for å lage meg et hjem. «Kaja» snakker til veggen.- Jeg føler meg så mislykket. Egentlig bodde vi et annet sted i landet, men naboene jagde oss bort. - Vi er narkomane. Jeg har vært kriminell og sittet inne. Nå har jeg trålt folks søppel om natta for å prøve å gjøre det litt fint her, sier «Fredrik» og viser fram to ganger tre meter med plass til ei madrass, en benk og isopor langs den ene veggen. De har bare bodd her i noen uker, men rukket å rydde bort ufattelige mengder søppel.- Dette er ikke et hjem. Det er et sted å overleve, sier «Kaja». - Et hjem er et sted du kan ha tingene dine i fred. Der du kan lukke døra og ha varmt vann, og der man kan spise middag sammen. Du kan ikke la et barn bo sånn som dette, sier hun.BYGGFORSK ER NÅ I GANG med en ny telling av bostedsløse i Norge, og venter resultatene på vårparten. Da de sist gjorde det, i 1997, fant de ut at det var rundt 6200 mennesker som ikke disponerer egen eid eller leid leilighet og derfor er henvist til tilfeldige boalternativer. De fleste av dem - 91 prosent - har rusproblemer, psykiske problemer eller ei fortid i fengsel eller på institusjon. I Bergen sitter Monica (36) i egen leilighet. Hun kunne ha vært en del av Byggforsk-statistikken, men hadde flaks og kom inn i Prosjekt bostedsløse.- Folk flest vil ikke at vi skal bo. Hvem faen vil ha en narkoman nabo?Monica børster av duken på stuebordet. Tenner en røyk og tar katten Timmy på fanget.- Det er derfor de sender oss på hospits, men det er jo kjempedyrt, og det opprettholder rusmisbruk. Jeg bodde på hospits i et helt år, jeg. Det kostet kommunen 20000 i måneden. Men da jeg spurte om jeg ikke heller kunne få leie en leilighet til 4000, sa de nei. Ifølge regelverket gikk det ikke. Galskap! Og dette er skattepengene til folk. Dessuten, hver gang noen døde på hospitset, ble de stappet inn i dusjen, og så stengte de dusjen for oss andre.HOSPITSET ER NÅ BYTTET ut med leiligheten i et sjarmerende smau i Bergen sentrum.- Jeg har stort sett klart meg, jeg. Bodd litt her og litt der. Jeg har bare bodd på gata i fem år, sier hun.Prosjekt bostedsløse ble satt i gang for tre år siden av Kommunal- og regionaldepartementet, Sosial- og helsedepartementet og Husbanken. Sju av landets største bykommuner ble plukket ut til å være med. Målet er å utvikle metoder og tiltak for å bekjempe bostedsløshet. Særlig omfatter det vanskeligstilte bostedsløse som trenger mer enn et tak over hodet. - Vi trodde vi var julenissen som kunne gå ut og tilby de bostedsløse et hjem, sier Marit Sagen Grung, leder for prosjektet i en av Bergens bydeler.- Så enkelt var det ikke. Når folk har levd på kanten av samfunnet i år etter år, er mange av dem så slitne at de ikke orker tanken på å forholde seg til verken naboer eller trappevask.- HVA DET BETYDDE å få et hjem? Jo, jeg fikk begynne på Subutex. Uten fast bolig får man ikke Subutex, og uten Subutex klarte jeg ikke å bo, sier Monica, som begynte å ruse seg som elleveåring.Hun viser fram sine to og et halvt rom og kjøkken. Sine mengder med små ting som gjør en leilighet til et hjem. Og kattene, Timmy og Teddy.- De trenger meg. De gir meg noen å ha omsorg for. Som du ser er jeg en sann samler. Jeg har ikke råd til å kjøpe de tingene jeg har lyst på, derfor kjøper jeg det jeg har råd til. Monica ler. Et askebeger plasseres på gulvet.To kvartaler unna, i en bygård, har Marit Sagen Grung og Jorunn Myklebust arbeidssted. I etasjene over bor fire kvinner i hver sin leilighet. I underetasjen, som kalles baseleiligheten, er Marit Sagen Grung og kollegene tilgjengelig både for husets beboere og kvinnene de har bosatt andre steder. Her kan de komme hvis de ønsker hjelp, kaffe eller en prat.- Skulle noe skje, vet jeg at jeg ikke ville blitt liggende alene og dø, sier Monica.- Marit eller en av de andre kommer og ser til meg. De færreste narkomane er så heldige at de opplever at noen bryr seg om dem. BYGÅRDEN ER SVAKT ROSA og klemt mellom andre hus i Bergen. Det er kommunen som eier den. Det er kommunene i Norge som har ansvar for å skaffe bostedsløse tak over hodet. Sosialtjenesteloven sier at alle har rett til et sted å bo og hjelp til å skaffe seg det.I femte etasje går Linda (38) rundt og flytter på ting. Egentlig skulle hun ha reist i morges på utredning i tre måneder. Uten amfetamin. Hun skulle dratt i går også. I morgen skal hun reise.- Jeg må samle på ting, men vurderingsevnen min er så variabel. Denne lampa må jeg ha med meg i morgen, jeg tåler ikke sånne lysstoffrør. Drømmen er å drive med interiør. Kanskje denne vasen hadde passet bedre der borte?Hun bretter sammen en duk.- Oppi hodet mitt driver jeg hele tida og møblerer. Det er alfa og omega å ha et hjem. Jeg er kreps og dør om jeg ikke kan være hjemme et sted. Det står i stjernene. Linda henter ei bok om astrologi og leser noen linjer om hvordan krepsen er.- Den hylla der oppe er litt skeiv, men det gjør ikke noe. Det er eget håndverk, og jeg var vel litt skeiv da jeg hengte den opp, da.- RUSFRIHET ER IKKE et krav eller et mål i dette prosjektet, sier Marit Sagen Grung. - Også narkomane har rett til et sted å bo uten at vi krever rehabilitering. Vi skal bosette mennesker som faller utenfor alle tiltak.Hun sitter i baseleiligheten. Døra ut i oppgangen er låst. Etter en episode tidligere i år, da en mannlig gjest forskanset seg der inne etter å ha banket opp en av kvinnene, begynte de å låse. Det høres skritt i trappa og en av kvinnene banker på. Hun vil prate med Jorunn. Føler seg dårlig. Kanskje hjelper det med en hodepinetablett. Det hjelper i hvert fall ikke å snakke med en journalist. To minutter seinere forsvinner hun ut igjen.- Vi er ingen kontrollinstans. Vi vet at kvinnene ruser seg. Vi vet at de må tjene penger for å få tak i stoff. Hvordan de gjør det, har vi ikke noe med. Men hvis de skal bo, må de forholde seg til vanlige husregler, og konflikter må løses uten bruk av trusler eller vold.«Tror du jeg kan bo et sted der jeg ikke kan ta imot kunder?» var spørsmålet fra en av kvinnene som flyttet inn.- Ikke bare kunne hun det, hun ville det også. Da hun flyttet inn, ønsket hun å skjerme leiligheten sin. Dette er hjemmet hennes, og vi har ikke behøvd regler mot prostitusjon. Vi har også snakket om å deale stoff fra leilighetene. Gjør de det, vil kjøperne gjerne sette skuddet i leiligheten, og da bor man raskt i et rottereir. Dessuten vil denne trafikken også være noe naboer fort kan reagere på. Heller ikke dette er blitt et problem, sier Marit Sagen Grung og forteller at de sliter med NIMBY-problemet. «Not In My Back Yard».- ALLE ER ENIGE om at bostedsløse må få et sted å bo, bare ikke i min bakgård. Ingen vil ha narkomane i nærheten av seg, sier Ivar Brevik ved Norsk institutt for by- og regionforskning (NIBR).- Middelklassens holdninger og motiver er skamløse. De ønsker de bostedsløse «ut på landet», i nedlagte militærleirer med vaktordninger. De uttrykker null toleranse for rus og psykiske problemer. De er livredde for at boligområdet skal forringes i verdi og opptrer som om de har førsterett til stedet. Hovedgrunnen er sannsynligvis frykten for det ukjente og det en ikke har kunnskap om.En del av tiltakene i Prosjekt bostedsløse er stanset fordi man ikke klarer å skaffe boliger nok.- Mange er redde for hva som kan skje hvis de får en narkoman som nabo, sier prosjektleder Gunnar Sveri i Husbanken.- Vår erfaring er at de tiltakene som er satt i gang med oppfølging, er til liten sjenanse for naboene. Ofte kommer reaksjonene i forkant. Å være uten bolig i et land som Norge, er forferdelig stigmatiserende.- VARIG BOLIG ER GRUNNLEGGENDE for at man skal føle trygghet i hverdagen, mener Marit Nybø. Hun utvikler boligtiltak i Kirkens Bymisjon i Oslo.- Vi vet hvor mye det å bo betyr. Skal alle ha de samme rettighetene, utfordrer det holdningene våre. Vi blir utfordret på behandlingsiveren. Det er fort å tenke at hvis en narkoman skal fortjene en bolig, må hun slutte å ruse seg først. Jeg tror en bolig er forutsetningen for å forandre livet sitt, men ikke alle skal forandre seg, sier hun.- Naboer trenger også trygghet, og av og til er det en reell interessekonflikt i det å få en ruset person vegg i vegg. Jeg skjønner at folk er redde for at barna skal tråkke på sprøytespisser eller at leiligheten skal synke i verdi, men stort sett går det bra. Og det er et utrolig dårlig utgangspunkt for en bostedsløs å komme i et nabolag der man er uønsket. Mange er direkte skamløse, og summen av det de sier, er at narkomane bør sendes til Svalbard, sier Nybø.- Når narkomane har et sted å bo, setter de selvfølgelig sprøytene sine innendørs. Og de går ikke ut og kaster kanylen etterpå, sier Marit Sagen Grung. - Mange av naboene vil nok at vi skal flytte og har sin versjon av hvordan det er å ha narkomane som naboer. I konflikter kan noen oppføre seg verbalt utagerende, noe som virker skremmende. Det er lett å glemme at kvinnene som bor i dette huset, er enkelt-individer, ikke bare narkomane. Vanligvis slentrer folk rundt i nabolaget, det gjør ikke disse kvinnene. De beveger seg i fiendeland og vet det.KLOKKA NÆRMER SEG midnatt en torsdag i januar. Blant klikkende hæler og festsminke står Helge Klemp. Han jobber i Frelsesarmeen og skal ut på sin ukentlige nattpatrulje og være en som bryr seg om dem som ikke har noe hjem.- Jeg prøver å holde en slags oversikt over hvem de er og hvor mange de er, og hvis noen ønsker et sted å sove for natta, kan jeg hjelpe dem inn på et av hospitsene i byen.Første stoppested er under ei bru like ved Aker Brygge. - Hei, det er Frelsesarmeen. Er det noen hjemme? roper Helge og lyser opp med lommelykta. Det eneste vi finner er en sovepose, gamle aviser og udefinerbare gjenstander.- Han er nok ute og «jobber», er konklusjonen.Helge syns det er vanskelig å anslå hvor mange som til enhver tid bor ute i Oslo. Han registrerer rundt femti personer i løpet av et år.- DET ER VONDT å sove ute. Det er vondt å titte inn vinduene til folk, se dem sitte der og vite at du er helt utenfor ethvert fellesskap, sier Helge. Han vet hva han snakker om. I tjue år var han selv på kjøret, men det er lenge siden nå.«Kaja» og «Fredrik» var nyktre i flere år. De jobbet litt. De prøvde å leve et normalt liv. Så sprakk de.- Det eneste vi kan er å ruse oss. Livet ble for tøft som nykter, og vi brukte rusen for å flykte. Men vi griseruser oss ikke, og vi prøver å holde oss unna Plata. Det er tøft å svelge at vi er her nå, sier «Kaja» første gang vi treffer dem.- Han som bodde her før, døde nettopp av en overdose. Vi har ikke noe annet sted å gjøre av oss, men er hele tida på leit etter et hjem. Det er altfor kaldt og fuktig for «Kaja» å bo her. Jeg er utdannet tømrer, kanskje jeg kunne hatt noen vaktmesteroppgaver. «Fredrik» holder kona si i hånda og henter fram en sneip han har plukket opp fra gata. - Jeg vil ikke at dere skal ta bilder slik at noen kjenner oss igjen. Vi har stilt opp før, men vi har barn. Noen av klassekameratene deres så oss i avisa og begynte å mobbe dem, sier hun og skjuler tårene.DET KOMMER EN MANN gående i Gamlebyen, med antydning til knekk i knærne og eiendelene sine i to plastposer og en liten ryggsekk. Det er Jarle. Jarle har ikke hatt et sted å kalle hjemme de siste fem- seks åra.- Det er så jævlig nedverdigende. Det koster faktisk mye å si at jeg ikke har noe sted å bo. Jeg er 51 år. Jeg har ikke noen nøkkel jeg kan låse ei dør med. Akkurat nå prøver jeg beinhardt å finne noen hjemme som jeg føler at jeg kan overnatte hos. Særlig nå når det er så kaldt.- Vil du jeg skal prøve å finne et sted å sove til deg i natt? spør Helge. Det vil Jarle. To telefoner seinere venter ei seng på et hospits i Dalsbergstien, og Helge kjører.- Det jeg savner mest, er å ta av meg buksa og skjorta og vite at tingene mine er der når jeg våkner neste morgen. Ellers så kunne jeg tenkt meg å flytte til Portugal, sier Jarle.- 6000 BOSTEDSLØSE er en skandale for et velferdssamfunn som Norge. Du er avhengig av et sted å bo for å kunne fungere sosialt og helsemessig. SV har lagt inn et forslag om at kommunene skal ha plikt til å gi folk en varig bolig, sier Inga Marte Thorkildsen. Hun mener vi må få flere utleieboliger og styrke kommuneøkonomien. Hospitsene bør bort, de er et springbrett for å bli dratt ned i søla. - Hvis man kommer ut fra institusjon eller fengsel og havner på hospits, vet vi at det er sannsynlig at man går på trynet nok en gang. Bostedsløse har lenge vært ei lavt prioritert gruppe i Norge. Nå har regjeringen som overordnet målsetting i sin tiltaksplan mot fattigdom at alle skal kunne disponere en god bolig uavhengig av økonomiske, fysiske, helsemessige eller sosiale utfordringer.- Det er ikke mulig å stenge alle hospits og dermed kutte ut døgnovernattingstilbud ved akutte kriser, sier kommunalminister Erna Solberg.- Men vi må kvalitetssikre tilbudene, og målet er at færrest mulig skal bo på hospits. Prosjekt bostedsløse handler mye om tilgjengelig ettervernstilbud, og når prosjektet er over, skal de bostedsløse fortsatt være ei prioritert gruppe. Særlig i kommunene.DET ER STILLE I BYGÅRDEN i Bergen i dag. En av kvinnene ble akuttinnlagt på sykehuset i helga. Oftest er det rolig her, men for noen kvelder siden rådet kaoset som endte med et besøk av politiet.- Alt er ikke bare idyllisk, men alle kvinnene har bodd her i over ett år, og de har etablert seg, sier Marit Sagen Grung. Målet er å gi den enkelte erfaringer slik at de kan beholde boligen også etter at prosjektet er avsluttet.I trappa er det hull i veggen.- Et uttrykk for bastante meninger, forklarer Marit Sagen Grung og sier at den største årsaken til konflikter i huset, er dårlig lydisolasjon.- Å være vitne til alles liv er ikke rekreasjon når man er paranoid eller nevrotisk. Dette er en viktig erfaring. Bedre isolasjon ville bedret tilværelsen for kvinnene.Linda i femte etasje mener det sjelden er et problem å bo så tett på de andre kvinnene. Hun velger selv i hvilken grad hun vil ha kontakt.- Jeg kan gå barbeint på gulvet mitt. Jeg har det koselig rundt meg, det betyr utrolig mye, sier Linda og tar oss med på visning. Leiligheten er overfylt. Hun smiler oppgitt over rotet og forklarer at det er fordi hun skal reise bort. Hun pakker.- Vi som bruker amfetamin seriøst, og da mener jeg at vi er opphengt i det, vi har god hygiene. Og vi kan rutiner. Jeg bruker ikke heroin, altså. Få med deg det.- DET FØRSTE JEG TENKER PÅ når jeg våkner, er hvor jeg skal sove i natt. Jeg blir så sliten, sier Liz (37). Det er januar og snøslaps. Liz varmer seg på suppebussen til Frelsesarmeen og venter på kjæresten. I natt sov de i en kjeller som sto åpen på Carl Berner i Oslo.- Men der kan vi bli arrestert. Jeg ble kastet ut fra et akuttmottak lille julaften. Hvem kaster folk på gata lille julaften? Siden har jeg gått og gått. Du må gå hele natta for ikke å fryse i hjel. Nå har Helge i Frelsesarmeen sagt at han skal prøve å finne et sted vi kan sove i natt.Fem timer seinere er Liz tilbake på bussen. Denne gangen med kjæresten. De småsover. Det er langt på natt, og Helge har tatt telefoner til alle byens hospits.Det er fullt overalt. Liz og kjæresten må gå ute ei natt til.Utenfor et skur langs ei nedlagt jernbanelinje står «Fredrik» og «Kaja» med utsikt til Oslo Plaza. «Fredrik» har skrudd inn to kraftige skruer i døra, og håper det holder uvedkommende ute.- Men hva skjer når dere tar bilde her? Blir vi kastet ut, da?

    rannveig.korneliussen@dagbladet.no

<HLF>Trives:</HLF> Linda (38) er amfetaminmisbruker og bor i en koselig rosa bygård i Bergen. Det er alfa og omega å ha et hjem, sier hun.
<HLF>Et hjem:</HLF> «Fredrik» rydder utenfor bua der han bor sammen med kona «Kaja». De flyttet inn da mannen som bodde der døde av overdose. I bakgrunnen skimtes Oslo Plaza.
<HLF>Kaldt:</HLF> «Kaja» og «Fredrik» holder kulda ute med isopor på veggen og ulltepper.
<HLF>Egen leilighet:</HLF> Monica bodde på gata i fem år. Nå har hun fått egen leilighet i Bergen gjennom Prosjekt bostedsløse. Der trives både hun og kattene godt.
<HLF>Fikk et hjem:</HLF> I denne gården i Bergen bor fire tidligere hjemløse kvinner. Det er ikke noe krav om rusfrihet for å komme med i prosjektet.
<HLF>Passer på:</HLF> Marit Sagen Grung (t.v.) og Jorunn Myklebust jobber ut fra en såkalt baseleilighet som ligger i tilknytning til beboerne i prosjektet. Hit kommer folk for å få hjelp, kaffe eller en prat.