Venezia

Tre dager i uka har vi presentert en by fra reiseguiden «Verdens viktigste byer» av reiseguruene Jens A. Riisnæs og Ragnar Hatlem. Den siste er:

På 1200-tallet kontrollerte Venezia handelen i mesteparten av det østre Middelhavet. Enorme rikdommer strømmet til byen. Byborgerne kaptes om å bygge de fineste palassene og kirkene. Transporten foregikk med båter på kanalene, som har en samlet lengde på 40 kilometer, og 400 buede broer knyttet øyene sammen. Dagens Venezia er en museumsby. En sjarmerende perle fri for biltrafikk, som skapt for romantiske drømmer med en syngende gondolier gjennom trange kanaler. Men vannet er skittent, og ved høyvann stiger det opp over husveggene, oversvømmer Markusplassen og truer byens eksistens. Likevel er det optimismen og livsgleden som rår i Venezia. En stor inn-sats legges ned for å vedlikeholde byens gamle broer, kirker og palasser.

    Historie
Venezias historie går tilbake til folkevandringstiden. Da Padova og andre byer og landsbyer på fastlandet ble utsatt for angrep, søkte befolkningen ut til øyene i lagunen. Men også her ble de angrepet. For å beskytte seg dannet de et forbund. Den første lederen av dette statsforbundet ble ifølge tradisjonen valgt i 697. Denne lederen, eller dogen, som han kalles i Venezia, sto for oppbyggingen av en sterk flåte som skulle beskytte den nye bystaten mot sjørøvere og invaderende hærstyrker. Den strategiske beliggenheten innerst i Adriaterhavet viste seg å være gunstig for de venetianske handelsmenn. På den ene siden lå sjøveien åpen til Konstantinopel og det bysantinske riket. På den andre siden lå Europa og det frankiske riket, som vokste i størrelse og makt på denne tiden. Rikdommene fra handelen med krydder og andre varer fra Østen brakte også andre på banen, ikke minst Genova, som var i ferd med å bygge seg opp til en stormakt på havet på den andre siden av det italienske støvelskaftet. Gjennom det meste av 1300-tallet kjempet de to statene en bitter kamp om handelsrettighetene, inntil Genova måtte gi tapt, og Venezia sto igjen som Middelhavets mektigste handelsby. Fra nå av utviklet Venezia seg til et midtpunkt for kunst, kultur og fornøyelser. I en hektisk periode pekte alle piler mot himmelen. Så begynte nedturen. Da Konstantinopel falt for muslimene i 1453, fikk Venezia en farlig fiende i det osmanske rike. Neste slag kom i 1498, da portugisiske sjømenn oppdaget sjøveien rundt Afrika til kryddermarkedene i Østen. Inntektene svant langsomt inn, og siden har lite forandret seg i sjøfartsbyen innerst i Adriaterhavet.
    Markuskirken
Byens sentrum er Markusplassen med Dogepalasset, Markuskirken og kampanilen, tårnet som stiger som et landemerke opp over byen. Plassen er alltid full av duer og turister, unntatt når flomvannet stiger opp over plassen, og om natten, når en trolsk stillhet senker seg over plassen med de berømte bygningene. Markuskirken har navn etter evangelisten Markus og ble bygd for å huse hans levninger, som i 828 ble stjålet fra Alexandria. Apostelens legeme gikk tapt i en brann i 976, men dukket på mirakuløst vis opp igjen i 1094. Kirken var opprinnelig dogens private kapell. At dogen ikke bare var opptatt av å høre gudsord i kirken, viser en forordning fra 1075. Den bestemte at alle skip som kom til byen, måtte ha med en verdifull gave til kirkens utsmykking. Fem store kupler hever seg over kirken. Innsiden av den største, den såkalte Himmelfartskuppelen, er dekorert med en mosaikk fra 1200-tallet som viser Jesus omgitt av engler, de tolv apostlene og jomfru Maria. Gullalteret i kirken, Pala d’Oro, består av 250 gullplater. Hver gullplate er prydet med motiver fra bibelhistorien og pyntet med emalje og edelsteiner. Alteret, som ble laget på 900-tallet, er omsluttet av en forgylt, gotisk sølvramme. Over inngangen til Markuskirken står fire bronsehester. Disse er kopier. Originalene, som i 1204 ble stjålet fra Hippodromen i Konstantinopel, står inne i kirkens museum. Man vet ikke med sikkerhet hvor gamle hestene er. De ble støpt i gresk eller romersk tid.
    Kampanilen og klokketårnet
Kampanilen på Markusplassen, Markuskirkens frittstående kirketårn, ble opprinnelig oppført i 1173. Dagens tårn er en rekonstruksjon av et tårn oppført på 1500-tallet, som raste sammen i 1902. Klokketårnets spir rager 98,5 meter i været. En heis fører opp til plattformen under klokkene, et av de beste stedene å nyte utsikten over Venezia fra. Ved siden av Markuskirken ligger klokketårnet Torre dell’Orologio. Tårnet ble oppført mot slutten av 1400-tallet og har i de senere år vært gjenstand for omfattende restaurering. Selve klokken er i forgylt og blå emalje. Den viser tiden, månefasene og himmelens dyrekretstegn. På toppen av tårnet står to store bronsefigurer, kalt maurere på grunn av sin mørke patina. Hver time slår de timeslagene på en stor klokke.
    Dogepalasset
Den offisielle residensen til Venezias hersker, Dogepalasset, ble påbegynt på 800-tallet. Ytterveggene med de arabiskinspirerte søylearkadene ble oppført omkring år 1400. Innvendig rommer Dogepalasset rikt dekorerte saler med store kunstskatter. En av de mest interessante salene er Sala dello Scudo, Kartrommet, hvor veggene er dekket med land- og sjøkart som herskeren (dogen) og hans rådgivere benyttet ved planlegging av krigs- og handelsekspedisjoner. Til Dogepalasset hører også et torturkammer og et fengsel. En av de mange som satt i dogens forvaring, var den venetianske eventyreren, diplomaten og forfatteren Casanova, for ettertiden kjent som en av Europas største elskere. Hans erotiske eventyr førte ham opp i mange vanskelige situasjoner. Da han ble fengslet i 1755, anklaget for magi, ble han plassert i en av de fluktsikre piombicellene (blycellene). Men allerede året etter klarte han å rømme gjennom taket. Utsiden av Dogepalasset har noen interessante detaljer. På hjørnet ved broen Ponte della Paglia finner man skulpturen Den drukne Noa. Det fortelles i Første Mosebok at Noa ble jordbruker etter den store syndfloden, og at han var den første som plantet en vingård. På hjørnet av Dogepalasset er Noa avbildet etter å ha inntatt litt vel mye av druenes rusgivende drikk. Fra samme sted er det også utsikt til Sukkenes bro, broen som fører fra baksiden av Dogepalasset til fengselet på den andre siden av kanalen Rio del Palazzo. Det sies at broen har sitt navn fra fangenes sukk på vei over broen, fra fengselet til Dogepalassets inkvisisjons- og torturrom.
    Florian og Harry
Markusplassens kafeer er beryktet for sitt prisnivå. Men så får man også mer enn en kopp kaffe når man sitter med utsikt til noen av verdens mest kjente byggverk. Det mest eksklusive stedet av alle er Caffé Florian, som i sin tid var favorittstedet til Dickens, Byron, Proust og flere andre av tidens kjente forfattere. Ernest Hemingway foretrakk Harry’s Bar ved Canal Grande. Baren ble finansiert av en Harry fra Boston som mente at Venezia manglet skikkelige barer.
    Gondoler
Gondolierer er det mange av, og gondolene ligger tett ved Molo san Marco og ellers hvor turistene ferdes langs kanalene. Gondolene i Venezia er elleve meter lange og svarte. Allerede i 1562 ble det bestemt at gondolene skulle være svarte for at ikke båtene skulle demonstrere hvor velstående eieren var. På 1600-tallet var antallet gondoler oppe i 10 000. Nå er det ca. 400 igjen.
    Langs Canal Grande
Canal Grande, byens hovedferdselsåre, slynger seg gjennom byen i store, slakke svinger. Langs kanalens bredder ligger mer enn 200 palasser og flere kirker fra byens storhetstid. Den første kirken man ser når man starter kanalturen fra Markusplassen, er den enorme barokkirken Santa Maria della Salute. Kirken ble bygd for å feire slutten på pesten som herjet i 1630. På samme side av kanalen, i en lav hvit bygning, ligger Peggy Guggenheim-samlingen, skapt av den amerikanske millionæren og kunstelskeren Peggy Guggenheim. Samlingen omfatter 200 malerier og skulpturer som representerer de viktigste retninger innenfor moderne kunst fra 1900-tallet. Like ved, fremdeles på den andre siden av Canal Grande i forhold til Markusplassen, ligger Accademia. Malerisamlingene i Accademia spenner over fem hundre år og viser et komplett utsnitt av den venetianske skolen, fra middelalderens bysantinske periode til renessansen, barokken og senere perioder. Noen hundre meter videre passerer båtene under den mest kjente broen over Canal Grande, den hvite Rialto-broen, som ble fullført i 1591. Fra toppen av denne broen er det glimrende utsikt til båttrafikken på kanalen. Langs denne delen av Canal Grande er det spesielt mange vakre palasser. Et av disse er Ca’d’Oro, «Huset av gull». Husets gotiske fasade har slanke søyler og buer i hvit marmor. Innvendig huser Ca’d’Oro en praktfull kunstsamling.
    Arsenale
Noen hundre meter øst for Markusplassen ligger Arsenale. Dette området var av den aller største betydning for Venezias dominans på sjøen. På 1500-tallet var Arsenale verdens største marineskipsverft. Ved hjelp av et uhyre effektivt samlebåndsprinsipp var man i stand til å produsere en komplett galei i løpet av bare 24 timer. Arsenale er stengt for turister. Men det er fullt mulig å se inn gjennom den imponerende porten fra 1400-tallet. De to løvene som vokter porten, er krigsbytte fra Athens havneby Pireus.
    En tilfeldig vandring
I en by som Venezia bør man unne seg å traske omkring noen timer på måfå. Det er en egen sjarm med gater hvor klesvasken henger mellom husene, og selv langt borte fra der hvor turistene tråkker hverandre på tærne, vil man snuble over hyggelige plasser og kirker med store kunstskatter. Et eksempel er kirken San Francesco della Vigna, bare noen hundre meter nordøst for Markusplassen. Her finnes en praktfull variant av Nattverden, malt av Francesco Rizzo ca. 1545. Noe man legger merke til når man går slik mellom kanalene, er at mange av kirketårnene i Venezia er skjeve. På vei fra San Francesco tilbake til Markusplassen vil man med stor sannsynlighet komme til å få et glimt av kampanilen til San Giorgio dei Greci. Tårnet ser ut til å være i ferd med å styrte i nærmeste kanal. Årsaken til at tårnene er skjeve, er at det meste av byen er bygd på sviktende grunn.
    Venetiansk glass
Overalt i Venezia selges glass og gjenstander laget i farget glass. Det meste av glasset tilvirkes på Murano, en av øyene i lagunen nord for selve Venezia. Murano har vært et senter for italiensk glassindustri siden 1291, da glassproduksjonen, grunnet brannfaren, ble flyttet ut av selve Venezia. På 1400- og 1500-tallet var Murano hovedsete for glassproduksjonen i Europa, med store privilegier for dem som arbeidet med fremstilling av glass, og dødsstraff for dem som dro ut for å etablere seg et annet sted.
    Annet av interesse Søylene på Markusplassen ble ­ liksom hestene i Markuskirken ­ stjålet fra Konstantinopel. Plassen mellom søylene ble på 1700-allet brukt til henrettelser. Overtroiske venetianere går ikke mellom søylene. Santi Giovanni e Paolo, noen hundre meter nord for Markusplassen, er også kalt Venezias Pantheon. Kirken er gravsted for 25 av byens doger. San Pantalon-kirken, én kilometer vest for Markusplassen, er kjent for sine takmalerier, som hevdes å være verdens største maleri malt på lerret. Maleren Gian Antonio Fumiani brukte 24 år på de førti scenene før han falt ned og ble drept. Rialto-området, med sine livlige markeder for frukt, grønnsaker og fisk, er et av de første områdene av Venezia som ble bebodd. San Giorgio Maggiore, på den minste av øyene utenfor Markusplassen, har et klokketårn lignende det på Markusplassen. Fra toppen er det glimrende utsikt over byen. Museo Vetrario, Glassmuseet på Murano, har en praktfull utstilling av antikke stettglass, vaser og prydgjenstander laget i glass.
    (Utdrag fra «Verdens viktigste byer - 52 magiske reisemål» av Jens A. Riisnæs og Ragnar Hatlem)
Her finner du samlesida for alle byene.

<HLF>Palladio-villane:</HLF> Slottene og herregårdene «Ville Venete» utenfor Venezia regnes som noen av Nord-Italias ukjente kunstskatter.
<HLF>Duer og turtelduer:</HLF> Markusplassen, med Markuskirken og Dogepalasset i bakgrunnen.
<HLF>Gondolenes by:</HLF> Gondolene ligger tett langs kanalene. Alle foto: Scanpix