Venstrehåndsarbeid

Det gjør veldig vondt å slutte å røyke, men jeg kan ikke skrive under på det lenger.

KJÆRE RØYKESLUTT-DAGBOK. Jeg har ikke tenkt på røyk på et helt døgn, og det er helt sant. Jeg har sånn sett oppnådd det jeg ville. Det gjør bare litt vondt. Det begynte med at jeg leste at «Statens råd for ernæring og svært få kalorier» mente at jeg måtte være aktiv. Ellers kom jeg til å bli Tjukkebolla Dritten - og altså ikke Ivana Humpalot - før måneden var omme. Ikke bare legger man på seg 2-4 kilo automatisk når man slutter å røyke. Man spiser som om krigen skulle være rett rundt hjørnet. Røykesluttere har nok peiling på verdenspolitikk. Og jeg må innrømme at Dobbel-D-dagen begynte i forrige uke. Jeg forberedte meg på krig hver eneste time, hvert minutt. Jeg holdt konstant utkikk i kjøkkenskapet, og bombaderte magesekken med nåja-mat. Det var derfor jeg havnet på Trysil, hvor jeg er nå. SAMMEN MED MINE nye, røykfri venner, som altså er sånn helt på det jevnt kule, dro jeg avgårde med alle de skitypene som finnes. Jeg skulle begynne å tenke på trim og trivsel, slutte å være rastløs, og slutte å spise så mye. Ei hel uke på hytta som ligger rett ved bakkene. Nå sitter jeg på hytta og gafler i meg nei-mat, kjeder meg og skriver med venstrehånda i tung paralgin forte-rus. «Break a leg», var det sikkert noen som sa. Det fine er at jeg har brukket hånda jeg røykte med og altså slipper å tenke særlig mye på nikotin. Stridshoder med andre saligbringende og vanedannende medikamenter tas også med som fordeler. Jeg kan antakeligvis voksbehandle hele kroppen uten smerter. Og kanskje kan jeg bli mer interessert i munn- og fotmaling enn jeg tidligere har vært. MEN SÅ ER DET ET PAR småting som ikke er så bra. Venstrehånda er verdens mest ubrukelige hånd. De spiller Bjørn Eidsvåg på radio, mens skolefjernsyn er det visst helt slutt på. Kjære sjef, jeg må nok sykmeldes. Send yrkesskadeerstatning ASAP! Dessuten har ikke det faktum at det var en forbanna trestubbe midt i den vanvittig smale slalåmløypa særlig relevans for andre røykekuttere. Overarmsbrudd er nok ikke på lista over anerkjente kuttmetoder. Eh, når det gjelder røyk altså. JEPP, LIVET passerte revvy... Røyk blir mindre viktig når man ydmykes på båre i bakken, og i kø på det lokale sykehuset sammen med dansker rett fra bakken. Det kommer visstnok inn 10 om dagen av dem akkurat nå, men nesten ingen nordmenn. Og de røyker sikkert i tillegg til at de står på ski for første gang i sitt liv. På lista føyer jeg til lite bølgeskvulp og dårlig kroppslukt. Dusjing er ulovlig. Kjæresten min, som enn så lenge er røykesluttende, har fått en del nye oppgaver, og ingen er et snev mer interessante enn norsk film. Jeg er heller ikke Dina, men jeg skriker like høyt. Det er kanskje grunnen til at han har begynt å sysle med tanker om «kontrollerte sprekker»? Så snart jeg begynner å gro og er rusfri, kommer jeg også til å være der. Omgitt av all Selvmedlidenheten I Verden. MINE RØYKFRIE støttespillere, som heltmodig tilbrakte hele gårsdagen på gangen utenfor «Bruddrom 7» (søt turnuslege, forresten) i stedet for i bakken, trøster med at det er de nye carvingskia som har skylda for at jeg havna i skogen. Jeg heller fortsatt til min egen hypotese: Abstinensrelatert røykesluttproblematikk som nedsetter motorikken. Det tok tid å skrive dette. Poenget er at jeg trenger hjelp. Hvordan skal jeg klare å fortsette å slutte å røyke når det går ut over beinbygninga og jeg er en strandet hval i en sofa bygget av sjokolade? Send inn dine tips i røykekuttforumet!

<HLF>Ikke bare bare...</HLF> For Astrid endte det på «Bruddrom 7». Illustrasjonsfoto: Scanpix