Verden holder pusten

Bombene og terroren på Vestbredden rammer hele verden. Magasinet har møtt jøder i Oslo, arabere i New York og palestinske martyrer i Nabulus.

OSLO: TAUSHET. KRIGEN I MIDTØSTEN og fordømmingen av Israels krigføring takles av enkelte {ndash} som folk rundt familien Rødner fra Oslo {ndash} med taushet. Jan Benjamin Rødner er advokat, kona Bente er hans sekretær, og i påsken sto usyret brød framme på kontorets lunsjbord. De druknet i nyheter om selvmordsaksjonister og framstøt fra «den israelske krigsmaskin». Biskop Stålsett, tidligere statsminister Kåre Willoch og den norske opinionen protesterte mot Israels politikk. Men blant de elleve ansatte som ekteparet Rødner deler kontor med, var fraværet av debatt påfallende. {ndash}Folk diskuterer aldri Midtøsten med oss på jobb. Vi opplever en finfølelse. Vi «skånes». Vi er sinna på parkeringsvaktene i stedet, forteller Bente Rødner.SÅ KOM NYHETENE om synagoger i brann på Kontinentet. Det mosaiske samfund i Oslo sto fram med påstander om drapstrusler, telefonterror og mobbing rettet mot norske jøder. Noen gikk så langt som å trekke paralleller til Krystallnatten i 1938, og brukte begrepet antisemittisme. I Norge.{ndash}Jeg er stolt av å være jøde, akkurat som jeg er stolt av å være norsk, sier Aleksander Rødner, ekteparets 18 år gamle sønn. Men da han i fjor begynte i ny klasse på elektrolinja på Sogn videregående, gjorde han det klart for medelevene: Han er jøde. Men han er ikke interessert i å krangle om Midtøsten. Fire av hans nye klassekamerater er muslimer. {ndash}Jeg orker ikke å diskutere Midtøsten. Jeg føler ikke at jeg kan historien godt nok, og kan bli svar skyldig. Nå får jeg ikke lenger spørsmål om hva jeg føler i forhold til Israels krigføring. Jeg har fått dem til å forstå at jeg ikke representerer Israel, sier han. {ndash}Jeg kan ikke tenke meg en verden uten Israel. Israel er alltid i mine tanker, sier hans 23 år gamle søster Rebekka. Hun studerer judaistikk ved Universitetet i Oxford.{ndash}Men skal jeg og alle jøder verden over stilles til ansvar for hva Israel gjør? Israel er en stat, ikke en religion. {ndash}Også blant jøder er det delte oppfatninger om hva Israel bør gjøre. De fleste av oss er bekymret. Vi er livredde for hva slags mennesker det skal bli av israelerne {ndash} og av araberne, sier Jan Rødner, som i 1978 var med på å starte foreningen «Med Israel for fred»...JAN BENJAMIN RØDNER er like gammel som Israel, født i 1948. {ndash}Jeg er fortvilet over Israel. Men jeg er ikke bekymret for hva omverdenen mener om meg som jøde, sier han.Han og barna er ytterste skudd på treet til deres jødiske stamfar Razumny, født i 1760 i Klikoln i Polen. Jan Benjamins bestefar tok familien med til Norge, hvor han på gebrokkent norsk høytleste både Ibsen og Bjørnson. En skulle lære seg sitt hjemlands kultur. To av hans besteforeldre ble ført vekk fra Norge med skipet «Donau», og drept i konsentrasjonsleiren Auschwitz i 1942. Da den siste av besteforeldrene døde i 1947, skiftet hans kommende foreldre etternavn. Det jødiskklingende Rubinstein forsvant til fordel for det norskklingende Rødner.{ndash}Etter krigen var det nemlig ubehagelig å si at du var jøde. Familien min følte seg ikke så velkomne i landet lenger. Mor mistet nesten hele sin familie under krigen, men fikk ikke leve sorgen ut i offentlighet. I stedet ble jødiske formuer brukt til å finansiere krigserstatninger. På gatene kunne de støte på politimennene som hadde skipet dem på «Donau». Norge hadde nok med sin egen sorg, forteller Jan.PÅ 70-TALLET JOBBET BENTE i den jødiske barnehagen i Oslo, som hun var med på å stifte. {ndash}Jeg husker noen protesterte mot at vi i tillegg til norske flagg skulle gå med fanen hvor det sto «Den jødiske barnehage», forteller hun.{ndash}Man skal kanskje ikke si slikt: Men det er akkurat som det er blitt lettere å være jøde i Norge etter innvandringsbølgen. Folk konsentrerer seg om å kritisere muslimene, sier Bente. Historien gjør at folk fortsatt kan synes det er vanskelig å bruke begrepet «jøde». De sier «sånne som deg» eller «folk av din avstamning». {ndash}Men det er ingen motsetning mellom å være jøde og å være norsk. «Hvor norsk føler du deg?» blir jeg spurt. Hva slags spørsmål er det? Jeg er jo norsk? Jeg blir heller ikke noe mindre jødisk av å ta på meg oldemors bunad, sier Rebekka. FOR BENTE ER FØDT i et tradisjonelt, norsk hjem på Makrellbekken, Oslo vest. Det var sommeren 1971 hun som sommervikar i en bokhandel ble sjekket opp av en kunde som stadig kom innom for å kjøpe bøker og prate: Jan Benjamin Rødner.Da hun nyforelsket skulle besøke kjærestens foreldre, gikk det opp for henne at hun skulle til et jødisk hjem. Hun var 18 år, og alt hun visste om jødene var at seks millioner ble utryddet under andre verdenskrig. Bente forsøkte å vise at hun var interessert. Hun spurte og grov om fat og lysestaker og deres religiøse betydning. Jans foreldre svarte villig og hyggelig. Mens hun satt i sofaen og skrapte føtter, fikk hun øye på en skrå sak over peisen. Den virket veldig religiøs. «Hva er det symbol for?» spurte hun.Det ble stille i stua. De kommende svigerforeldrene svarte med forsiktige smil. «Det er spjelet.»{ndash}Folk kommer fortsatt inn i stua her med rare blikk. Tresleiver og sånt blir liksom innmari jødisk. Men det skjer ikke så mye annet i vårt hjem enn i andres, sier Rebekka.{ndash}Det er ikke bare det at vi går rundt og forsøker å være nordmenn. Vi er nordmenn. Vi har bare noen spesialiteter: Det jødiske: En forlengelse og styrking av det å være menneske, sier Jan. {ndash}Jeg har likevel alltid følt at jeg er litt annerledes, sier Aleksander.ETTER FLERE ÅRS KURSING i jødedom, og betenkningstid, valgte Bente å konvertere til jødedommen i 1977. Dermed ble både Rebekka og Aleksander født jøder. Han er omskåret, og begge har stått til henholdsvis Bar Mitsva og Bat Mitsva, jødenes svar på konfirmasjon. De har vokst opp med Det mosaiske trossamfund i Oslo {ndash} en menighet på 850 jøder {ndash} og dets religionsundervisning, ferieleirer og ungdomsorganisasjonen B\'nei Akiva. Mens synagogen i Oslo er ortodoks, er familien mer liberal. Deler av pesach tilbrakte de på påskefjellet. Og det er ingenting i veien for at Rebekka tar seg en fest på langfredag. De er ikke så opptatt av Gud. Men de overholder høytidene, de fleste jødiske reglene, og møtes hver fredag rundt middagsbordet til sabbat. Familiesamholdet er sterkt, jødisk tradisjon tro. Og selv om det finnes unntak, er flesteparten i familien Rødners vennekrets jøder.{ndash}Da jeg konverterte, følte jeg at dette var brikken som manglet i puslespillet. Det var som å bli innlemmet i en kultur jeg var hjemme i. Da vi fikk vårt første barn, sto gratulasjonene i kø {ndash} fra folk jeg nesten ikke kjente. Da mine svigerforeldre døde, kom 30 menn hjem til gudstjeneste hos oss hver morgen og kveld i én uke. Jeg befant meg plutselig i et miljø hvor alle brydde seg {ndash} på godt og vondt, forteller Bente.SELVMORDSBOMBER OG ISRAELSKE TANKS rokker ikke ved Aleksanders og Rebekkas stolthet av dette miljøet. Begge er fast bestemt på å oppdra sine kommende barn jødisk. Men de to neste åra skal Rebekka konsentrere seg om å studere judaistikk. {ndash}Å være jøde er en stor del av min identitet {ndash} og mitt liv. Og mine bånd til Israel er like sterke som de alltid har vært. Jeg har et håp om fred. Jeg har jo venner og slektninger der nede. Men noen identitetskrise har jeg ikke, sier hun. {ndash}Den der skyld-greia fungerer ikke for meg. thomas.ergo@dagbladet.no NEW YORK: - FRYKT! Det er dager da jeg føler virkelig frykt, sier hun.Vi treffer Debbie Almontaser på et muslimsk ungdomssenter på Bath avenue, langt ute i Brooklyn, der hun har ledet et dårlig besøkt møte om dem som sitter internert etter terrorangrepene 11. september.Hun er spesiallærer og lærerinstruktør. Er født i Jemen, men kom til USA som 3-åring og vokste opp i New York. Der hadde barna så store problemer med det arabiske navnet «Dhaba» at hun ble Debbie. {ndash}Hør, kan ikke jeg være en Debbie med hijab (sjalet som dekker håret på hodet), må jeg spørre, sier hun og blir alvorlig. Utsagnet rører ved det som er forandret etter 11. september. {ndash}Tilbakeslaget satte inn allerede første dag. Vi stengte skolen 11. september og foreldrene kom for å hente barna sine. De sto og drøftet hvem som kunne ha gjort noe så forferdelig da en av foreldrene med hijab kom for å hente sitt barn. «Det er folk av hennes type som har gjort det,» sa en i foreldregruppa. Den utpekte kvinnen ble både skremt og redd, forteller Debbie Almontaser.DEBBIE ARRANGERER ukentlige støttedemonstrasjoner for de internerte i fengselet på 29. gate og 3. aveny.{ndash}Der sitter det et sted mellom 40 og 50 mennesker, tror vi, sier hun.Advokat Abdeen Jabara som taler til forsamlingen på færre enn 30, representerer to av de fengslede.{ndash}De sitter fengslet 23 timer i døgnet og møter til samtaler med sin advokat iført hånd- og fotjern. Men ingen tiltale er blitt reist mot dem.{ndash}Like etter terrorangrepene følte folk en frykt for å bli utpekt og anklaget av samfunnet rundt oss. Frykten er der fortsatt, men nå bunner den mer i hva myndighetene gjør mot vår befolkningsgruppe. Like etter angrepene advarte president Bush mot etnisk profilering og besøkte en moské. Men det ble med det. Nå opplever vi at myndighetene raider kontorene til muslimske organisasjoner og hjemmene til folk som arbeider der. I Virginia ble kvinnene ført ut i håndjern og fikk ikke lov å ta på seg hodesjalene sine, sier Debbie Almontaser.{ndash}Slikt skaper frykt for hva de kan gjøre mot oss. Og vi føler oss hemmet både av samfunnet og myndighetene. I tillegg hemmer vi oss selv.DEBBIE HAR TRE BARN, to sønner på 20 og 18 år, og ei datter på 14. Den eldste gutten Yousif er med i Nasjonalgarden og ble utkalt etter terrorangrepene. Han tjenestegjorde i seks måneder i Ground Zero. Det er selvsagt godt kjent i nabolaget hennes, Winwood, som er en salig etnisk blanding av folk av arabisk, jødisk, pakistansk og indisk herkomst.{ndash}På en strekning på 20 kvartaler er mer enn 80 mennesker brakt inn til avhør, og noen er blitt internert, sier Debbie.Hun er en liten, spedbygd kvinne som tok av ti kilo på to måneder i fjor høst. Etter terrorangrepene og fram til desember i fjor gikk hun aldri ut uten følge.{ndash}For første gang var jeg redd for å reise alene. Når folk viser at de er redde for deg, blir du redd for dem. Og jeg tok ikke trikken alene før i januar, sier hun.RANDA JAMAL ER HOVEDFAGSSTUDENT med forestående eksamen i mai i internasjonal politikk. Men nå har hun vanskelig for å konsentrere seg.{ndash}Krigen mot Palestina stjeler all min arbeidskraft og oppmerksomhet, sier hun.Hun stilte på den store demonstrasjonen til støtte for palestinerne på Times Square torsdag 4. april.{ndash}Det var første gang siden 11. september at det arabisk-muslimske miljøet i New York sto fram og markerte sine standpunkter, sier hun der vi sitter på The Hungarian Pastry Shop, som er en lokal kaffebar like ved Columbia-universitet på grensa til Harlem.Etter at demonstrasjonen beveget seg til den israelske FN-delegasjonen på 42. gate og 2. avenue den torsdagen, ble hun intervjuet av et TV-team. Hun ga gnistrende klart uttrykk for hvor opprørt hun er over den israelske undertrykkingen av palestinerne, bruddene på menneskerettene, folkerett og internasjonal lov gjennom okkupasjon og mishandling av det palestinske folket. Randas mor og søster bor i en landsby mellom Jerusalem og Ramallah.{ndash}Vanligvis tar det min søster ti minutter å gå til skolen. Med veisperringene israelerne har satt opp, tar det henne nå to timer én vei, sier Randa.Hun tenker på å reise tilbake til Ramallah etter eksamen. Randa er født i California og er amerikansk statsborger, men vokste opp på Vestbredden.{ndash}3,5 millioner palestinere lider under den israelske okkupasjonen. Hvorfor skulle jeg ha det bedre? Jeg har det ikke godt så langt borte fra familie og venner, sier hun.UNDER DEMONSTRASJONEN gikk hun med palestinaskjerfet sitt i silke. Hun har det ikke på i kafeen.{ndash}Etter terrorangrepene gikk det lang tid før jeg tok det på. Før hadde jeg det på hele tida, sier hun.{ndash}Det er opprørende at Israel sammenlikner palestinere med dem som sto bak terrorangrepene 11. september. Selvmordsbomberne lever under desperate forhold. Det handler ikke om islam. En marxist, en ateist og en kristen er for eksempel blant selvmordsbomberne. Den 16 år gamle selvmordsbomberen var heller ikke troende. Jeg rettferdiggjør ikke drap på sivile, men disse menneskene føler åpenbart at de ikke har andre muligheter når Israel daglig begår overgrep mot dem.{ndash}Hvordan har terrorangrepene endret holdningene i samfunnet rundt deg?{ndash}Som hovedfagsstudent i internasjonal politikk arbeider jeg i et privilegert miljø der jeg ikke er blitt utsatt for mistenkeliggjøring. Men jeg har venner som har opplevd det.Randa er fortvilt over mangelen på informasjon i amerikanske medier om palestinernes situasjon.{ndash}Vi var ikke ansvarlige for terroren, men vi ble rammet av terroren og av mistenkeliggjøringen etterpå. Da Timothy McVeigh sprengte og drepte 168 personer i Oklahoma, trengte ikke alle med hvite, vestlige navn i dette landet å føle seg stemplet og mistenkeliggjort, slik Mohammed og Ali gjør i dag, sier hun. Og føyer til:{ndash}Nåtida er så fryktelig at jeg har vanskelig for å se hvordan framtida kan bli. halvor.elvik@dagbladet.no NABULUS: - SÅ LENGE VÅRE BARN ER REDDE, skal også deres barn være redde, sier han.På få minutters varsel møter jeg en mann som er berømt for sitt mot. Jeg får beskjed om hvor jeg skal gå. Inn ei dør, opp tre trapper, til høyre. En liten mann i tjueåra med bandasjert høyrearm halter etter meg.Jeg er journalist, alene. Ei jente fra Norge som snakker arabisk. Det er første dagen min i Nabulus {ndash} den største byen på Vestbredden {ndash} og jeg har tilfeldigvis, tror jeg i alle fall, blitt kjent med folk som andre tydeligvis stoler på. På kort tid får jeg et navnløst nettverk. «Hassan» er en av de 20000 som bor i flyktningleiren Balata i Nabulus. Sharons krig mot flyktningleirene, eller «terroristreirene» som han ofte kaller dem, begynte i Balata i slutten av februar. Ifølge Israels Radio var 4000 israelske soldater og 120 stridsvogner med på operasjonen. Jeg treffer Hassan i begynnelsen av mars, under den forrige israelske offensiven mot Balata.HAN ER EN BERØMT MANN på Vestbredden. Hans navn er jo egentlig ikke Hassan. I likhet med de fleste i denne reportasjen omtales han med fiktivt navn av sikkerhetshensyn. Han skal ha vært den siste krigeren som forlot Balata etter at israelerne okkuperte leiren. Hassan hevder at minst ti israelske soldater ble drept. Selv forteller den israelske hæren at bare en soldat måtte bøte med livet.{ndash}Fem av oss døde den første dagen israelerne kom inn.Selv ble han såret da splinter fra en rakett traff armene hans. Høyre hånd ble ødelagt. Han ble hjulpet ut og lå to dager på sykehus. Så snek han seg inn i leiren igjen og fortsatte å skyte med den venstre hånda.{ndash}Hvis jeg mister den også, sprenger jeg meg i lufta. Hassan sier han aller helst vil hjem til Jaffa, byen som er en del av metropolen Tel Aviv. Der er fedrene begravd. Fjerde generasjon av familien tar fortsatt vare på nøkkelen til huset med utsikt til havet. «MAZEN» FRA NABULUS BY er en av mange som sørger for våpenforsyninger til Kata\'ib Shuhada Al-Aqsa, eller Al-Aqsa Martyrbrigadene. Den løst sammenvevde organisasjonen ble født i Nabulus og Jenin få uker etter at intifadaen startet for 19 måneder siden. Når jeg treffer ham, er han i ferd med å dra i land en avtale over telefon om å kjøpe 22 amerikanske M16 automatgevær til 5000 US dollar per stykk og ukjente mengder dynamitt.Siden intifadaen startet har over 25 overbeviste menn og en kvinne fra Nabulus ofret livet sitt i selvmordsaksjoner mot israelske sivile, soldater og nybyggere.Han betegner seg som tilknyttet Al-Aqsa Martyrbrigadene. Ifølge ledende skikkelser i organisasjonen teller den rundt 5000 aktive og bevæpnede menn og kvinner, i de palestinske områdene. {ndash}Alle palestinere er «munadilin», et kjempende folk. Alle er fiender av okkupasjonen, men ikke alle kjemper med våpen. Mange hjelper de sårede, henter vann, lærer barna våre om tilgivelse, sier Mazen. KOLLABORATØRER KALLES DE som selger sjela til fienden. De som blir avslørt, blir som regel drept. Under den israelske gjenokkupasjonen av Ramallah i mars ble en utpekt spion fra flyktningleiren Am\'ari først skutt, så hengt opp ned midt i sentrum. De følgende ukene ble tre andre spioner raskt dømt til døden av den interne justisen. Og i løpet av forrige uke ble hele 11 kollaboratører henrettet av lokalbefolkningen på samme måte.Men stadig dukker det opp nye menn som verves til tjeneste for Israel. Ofte verves de med sex. Mange tror de bare har latt seg friste av en vakker, forførende kvinne, mens de i virkeligheten har blitt lurt av den israelske sikkerhetstjenesten, det forhatte Shabak. De blir deretter utsatt for utpressing. {ndash}Det fungerer ikke slik at vi skyter først og spør etterpå, forteller en militant aktivist. Hvis man fatter mistanke, blir det foretatt en etterforskning. Hvem er han, hvem har han kontakt med, når møter han dem? Er han skyldig, vil man forsøke å «reparere» ham. Hvis han ikke forlater gamle synder, mister han livet. {ndash}Det fins ingen rettferdighet, ikke noe rettsapparat vi kan stole på. Angiveri har ført til tap av mange liv, sier en tidligere aktivist.PLUTSELIG SITTER AL-BAZ-BAZ ved siden av meg, en av de offisielle talsmennene for Al-Aqsa-martyrene. Han er født og oppvokst i flyktningleiren Balata i Nabulus. Han lusker rundt i byen, dukker opp fra intet, kjenner alle, alle kjenner ham. Han vrir seg på stolen og skuler. Han har sett meg også, for lengst. Nå lister han opp hvor jeg har vært, hvem jeg har vært sammen med. Han har sine spioner. Jeg utsettes for et improvisert forhør. Fyren er blant de øverste på lista over Israels «most wanted». Han halter. For rundt seks måneder siden ble han utsatt for et attentatforsøk fra lufta. Rakettene fra amerikanernes sofistikerte Apache-helikopter dundret inn i bilen der han satt. Han holder alltid fast i døra. For å komme seg kjapt ut. Det greide han den gangen og overlevde. Men han regner med å dø når som helst.Helikoptrene surrer i lufta over oss. Kanskje har feil person sett ham.{ndash}Jeg har en spion i en leilighet like borte i gata her. Vil du treffe ham? spør han plutselig. Setter øynene i meg, vil skremme. {ndash}Ikke så veldig lyst, svarer jeg. PÅ ET AV DE HØYESTE FJELLENE i det lovende landet ligger militærleiren der de israelske spesialstyrkene har sin treningsbase. Derfra ser de til Amman, til Nahariyye, til Sinai. Rett over hodet på folk i Nabulus by har israelerne lenge hatt full kontroll. I mørket suser en lysbombe over takene. Den andre kvelden min i Nabulus fyrte de av granater mot hovedgata Faysal. Flere ble såret. Vi hører lyden av maskingevær som peprer ut salvene sine. Det er bare noen «shabab», unge gutter, som tirrer militærleirene med å plaffe ned lyskasterne deres.Det skal bli så mye, mye verre.{ndash}Hva tror du? smiler «Seif», en av lederne i en av Al-Aqsa. En ulastelig antrukket mann som sitter i et hus, omkranset av store gutter med maskingevær over skulderen. Han går aldri ut alene. {ndash}Hva står det her? spør Seif og peker på «Made in USA», som står inngravert på et M16 automatgevær. Hvem er det som sitter på denne typen våpen? Den israelske hæren, selvfølgelig. Som blant oss finnes det kollaboratører også blant israelerne. Vi kjøper av soldatene. De stjeler fra lagrene eller sier at noen andre har stjålet deres personlige våpen som de så selger til oss. Enkelt. Folk er grådige. Bosetterne har også folk som mer enn gjerne selger våpen til den palestinske motstandsbevegelsen.Seif har ingen skrupler. {ndash}Det er de som okkuperer oss. De som tvinger oss. Skulle vi ha fortsatt med å kaste stein? spør han.Andre kilder hevder at Seif og gjengen hans har fått mengder med penger av syrerne.STÅLMANNEN KOMMER HALSENDE ei natt med maskingeværet på skrått over brystet. Han har røde øyne, ser særdeles lite frisk ut. Denne krigeren har ikke vært hjemme på 13 måneder. Han kan ikke bevege seg ut av Nabulus, til landsbyen der familien bor like ved siden av en jødisk bosetting. Han er visstnok ikke helt god i hodet og har en ubrukt granat i hånda. {ndash}Det er en «shahid», martyr, her nede. Vil du ta bilde? spør han. En ubevæpnet ung gutt fra landsbyen er blitt skutt av soldater og har blødd i hjel ved siden av en israelsk stridsvogn. Jeg vil ikke ta bilde av en fersk shahid. Jeg går ut. Seinere treffer jeg ambulansesjåføren som prøvde å redde guttens liv. {ndash}Vi skulle ut til landsbyen og hente en gutt som var blitt skutt, forteller ambulansesjåføren Firas Bakri. {ndash}Gutten lå ved siden av en stridsvogn og blødde. Soldatene siktet på oss. Vi fikk ikke ta ham med oss. Noen timer seinere ringte de og sa at vi kunne komme og hente gutten. Da var han død. AL-BAZ-BAZ ER PÅ TRÅDEN. Jeg får akutt vondt i magen av å høre stemmen hans. Det er noen han vil at jeg skal treffe. Jeg må komme «dit jeg vet». En del av Kata\'ib-gutta fra flyktningleiren Tulkarem har rømt og akkurat kommet til byen.{ndash}Hva slags bil vil du bli hentet i, spør Al-Baz-Baz og brisker seg. {ndash}En Mercedes 2002-modell, sier jeg.Fem minutter seinere står en gullfarget Mercedes 2002-modell utenfor. Direkte importert fra Israel. Stjålet og solgt for 40000 shekel (ca. 80000 norske kroner). Bilen freser gjennom gatene og vi settes av utenfor et smug i en av leirene. Innover i de intrikate smugene, inn et hus, ut og inn i et annet. Innerst i labyrinten, et soverom fullt av trøtte, men særdeles høflige unge menn og våpen som pusses. Et flunkende nytt M16 på stativ troner midt på gulvet, en kasse med patroner ved siden av. Noen hjemmelagde raketter i en annen kasse. En liten gutt på 3{ndash}4 år smyger seg bak faren.{ndash}Vi var rundt 300 bevæpnede menn i leiren, forteller «Tahir» som er fra flyktningleiren Tulkarem.I to dager barrikaderte de seg inne i to hus i leiren sammen med 80 andre bevæpnede menn. {ndash}Vi trodde at vi skulle dø. Soldatene skjøt konstant mot huset, helikoptrene skjøt raketter. Vi hadde til slutt tre martyrer inne i huset. Utenfor lå det sårede. Hvis noen prøvde å hente dem, ble de selv skutt. Vi skjønte at vi var omringet, og en etter en begynte vi å bevege oss ut i mørket {ndash} i kvinneklær.{ndash}Vi har nådd et punkt i kampen der vi alle håper at vi skal bli martyrer. Hva har vi å tape? Hva mener du? Hva skal til for å få fred i Midtøsten?

<HLF>Folkehelter:</HLF> Folk stanser for å se på bildene av martyrene som har heltestatus blant store deler av folket. Foto: Yngvild Mortensen
<HLF>Et stolt, jødisk hjem:</HLF> Fokuset på «den israelske krigsmaskins ødeleggelser» rokker ikke ved familien Rødners jødiske identitet. Foto: Jørn H. Moen
<HLF>Flytter tilbake?</HLF> Randa vurderer å reise tilbake til Ramallah i stedet for å bli i USA. Foto: Ørjan Ellingsvåg
<HLF>Føler frykt:</HLF> - Når folk viser at de er redde for deg, blir du redd for dem, forteller Debbie Almontaser. Foto: Ørjan Ellingsvåg
<HLF>I bønn:</HLF> Den store demonstrasjonen til støtte for palestinerne på Times Square torsdag 4. april. var første gang siden 11. september at det arabisk-muslimske miljøet i New York sto fram og markerte sine standpunkter. Foto: Ørjan Ellingsvåg
<HLF>I Sikte:</HLF> En dagligdags opplevelse for en palestinsk buss ved israelsk sjekkpunkt. Foto: Yngvild Mortensen
<HLF>Lederne:</HLF> Martyrbilder henger rundt halsen på dem som er overbevist om at de også skal dø. Foto: Yngvild Mortensen
<HLF>Norsk, jøde, israelvenn:</HLF> Israel er en del av Rebekka, uten at hun vil ha skylda for alt Israel gjør. Foto: Jørn H. Moen
<HLF>Ikke nevn krigen!</HLF> Aleksander Rødner (18) er jøde. Klassekompisene Øzour Tufan (t.v.) og Abdi «The Prince» er muslimer. De snakker om alt - men aldri om Israel. Foto: Jørn H. Moen