Vestlandsnarren

Oddvar Torsheims burleske billedverden er samlet mellom to permer. I november feires 70-årsjubilanten også med utstilling på Galleri Tonne i Oslo.

ET SVART KORS i det ene brilleglasset. En naken, hvit kvinnekropp i det andre, med brystene struttende som to stirrende, sirkelrunde øyne. I Oddvar Torsheims bilde «V, for vestlending », med sin regionale vri på kong Olavs romertall, står den tvisynte vestlendingen og vakler mellom livet og døden, synden og frelsen. Bak ham ryker det fra kirkepipa mens sauene breker. Ei stor gul sol lyser opp den blå vestlandsfjorden.

Bildet er malt med lakk, og gjengitt tidlig i boka «I nynorskens skog», som Samlaget nå sender ut i forbindelse med vestlandsmultikunstnerens 70-årsdag. Tittelen peker tilbake på hans høyst egenartede nynorskgjendiktning av Beatles-klassikere, som i 1992 nådde det norske folk gjennom plata «Nynorskens skog». Nylig har den temmelig ukonvensjonelle kunstneren nådd nok et nytt publikum gjennom deltakelse i flere tv-programmer. Forlaget drister seg til kalle Torsheim både kultfigur og riksklovn.

SUNNFJORDINGEN var bare 32 år gammel da han skapte den martrede representanten for landsdelen sin. Fire år var gått siden han var blitt et navn å regne med. Som en av kunstnerne som stilte ut i Bergen under tittelen «Gruppe 66» samme år, ble det burleske vittighodet, som også lagde utstillingens kvikke plakat, en signatur folk festet seg ved. Som Einar Økland poengterer i bokas forord, var dette tida for gruppedannelser: Få år seinere startet GRAS i Oslo, og i Bergen fulgte LYN.

Torsheim-mannen med de utradisjonelle brillene var med på utstillingen «Konkret Analyse» i Bergen Kunstforening i 1970, som i mediene ble omtalt som en «rabalderutstilling», men som kunsthistoriker Jorunn Veiteberg i bokas etterord beskriver som «ei av dei mest radikale utstillingane som nokon gong er blitt arrangert i Norge. Formspråket var uvant og innhaldet krast. I støyen frå lydorgel og tromming på oljetønner blei emne som kongehus, kjernefamilie, seksualmoral, sosiale ritual og borgarleg kultur visualisert og kritisert i assemblasjar, skulpturar, måleri, grafikk og ’mixed media’». At arenaen var kunstforeningen i den konservative vestlandsbyen, var ikke tilfeldig: Kunstforeningene både i Bergen og Oslo skrev seg i denne brytningstida inn i kulturhistorien som dristige pionerer.

TORSHEIM, som foretrekker den mindre pretensiøse betegnelsen «biletmakar » framfor kunstner, bidro med flere arbeider til «Konkret Analyse» : Både «Susanna frå Sunnfjord», der den vakre, gammeltestamenteinspirerte Susanna strekker fram sine blussende røde lepper mot Satan sjøl, og serigrafiet «Norsk-mannen», der en forvirret nordmann er plassert midt mellom flaska og gudshuset, er gjengitt i boka.

Den sterkt nærværende synden kommenteres av Veiteberg: «Fest og lauslivnad har alltid ei mørk bakside i Torsheim sitt univers, men det ligg han fjernt å moralisere over ’syndarane’».

1970-tallsbildene forteller dessuten om en inspirasjonskilde som ble avgjørende for mange i Torsheims kunstnergenerasjon: På midten av 1960-tallet så han «American Pop Art - 106 former for kjærlighet og fortvilelse» på Louisiana utenfor København - byen han den gang studerte i - en utstilling som var viktig for en rekke norske kunstnere, deriblant Per Kleiva, Ørnulf Opdahl og Kjartan Slettemark, som så den på Stockholms Moderna Museet.

Men boka, som inneholder over 150 arbeider - olje- og lakkmalerier, trykk, akvareller og tegninger - viser at før den tid fantes en ganske annen Torsheim: Tenåringen som malte tradisjonelle landskapsmalerier fra hjemtraktene, perioden han siden har likt å poengtere at tantene hans mente var hans kunstneriske gullalder.

Vestlandsnarren

TEMATISERINGEN av tida og miljøet han har levd i har fulgt ham siden gjennombruddet: EEC-strid, New Age og innvandrerregnskap - Torsheim har kommentert det hele i bildene sine. Verkutvalget forteller også mye om kunstnerheltene hans: Med i boka er både «Magritte sin fetter», «Dalis stevnemøte» og «Van Gogh lyttar til sola».

Men først og fremst preges den av verk som tematiserer kjønnsroller og forholdet mellom mann og kvinne: Så mange yppige kvinneskikkelser har Torsheim avbildet at de får Veiteberg til å lure: «Ikkje minst dei mange freistarinnene i form av teikningar av frodige kvinner med breie hofter, runde bryst og raude, smilande lepper er eg usikker på om eg skal ta alvorleg eller ironisk. Uttrykkjer dei ein personleg fascinasjon, eller representerer dei ein ironisk harselas over ein kulturell stereotypi?»

SOM HUN påpeker, hviler det noe vitseaktig og i overkant tydelig over mange av Torsheims arbeider, som har gjort at han knapt har fått tilhold på kunsthierarkiets øverste trinn.

«Både som kunstner og humorist er han en amatør, en bygdeoriginal hvis bilder kanskje får folk til å skratte i lokalmiljøet, men i mer siviliserte strøk virker den slags bare ubegavet,» lød Paul Grøtvedts nådeløse Torsheim-dom i Morgenbladet i 1988.

At nettopp Økland, som har vist seg som en mester i å oppdage verdier i kulturlivets periferi, og Veiteberg, som på liknende vis har skrevet om det visuelle feltets mindre prestisjetunge fenomener (plakater, kunsthåndverk), har signert tekstene, antyder noe om Torsheims posisjon.

Så framhever da også Økland, som poengterer at kunstnerens avistegninger, først og fremst i nynorskavisa Dag og Tid, en periode gjorde ham til «ein kommentator på Hammarlunds nivå», hvilke mindre opphøyde steder Torsheim «ferdes fritt og spenstig: I aviser og blad, i og utanpå bøker og hefte, på spreke postkort - og sjølvsagt i liflege utstillingar der han heng litografert i rause opplag - nok til oss alle - og heile tida på papir».

kabu@dagbladet.no

MARTRET VESTLENDING: «...si eiga heilt personlege rørsle», skriver kunsthistoriker Jorunn Veiteberg om Oddvar Torsheim - her «V, for vestlending» (1970). Foto: Oddvar Torsheim/BONO - hentet fra boka
MARTRET VESTLENDING: «...si eiga heilt personlege rørsle», skriver kunsthistoriker Jorunn Veiteberg om Oddvar Torsheim - her «V, for vestlending» (1970). Foto: Oddvar Torsheim/BONO - hentet fra boka Vis mer