Vi dypfryser

Det er viktig å ha riktig tøy til vinteren.

SI ALDRI at du ikke har bruk for ei kokebok til. Ikke bare er en slik holdning en trussel mot forlagsbransjen, kokebokforfatterne og kapitalismen som system, det vil også kunne frarøve deg mye glede. Når jeg ser på mine mange hyllemeter med kokebøker som jeg aldri bruker, hender det stadig at jeg faller inn i et negativt tankesett. «Nå er det nok,» tenker jeg, «jeg har ikke bruk for flere bøker med oppskrifter på mat jeg aldri kommer til å lage».

Men så - når jeg minst aner det - kommer jeg over nye perler som jeg bare må ha. Min siste anskaffelse, funnet sterkt rabattert i billighylla på en usentralt beliggende Libris-filial, har vist seg å være et sant funn. Boka bærer den attraktive tittelen «Vi dypfryser» og er skrevet av «den kjente husstellæreren Bjørg Eliassen ved Dypfrysningskontoret, som mange vil huske fra en utstrakt foredragsvirksomhet landet rundt og fra dypfrysningsprogrammene i TV».

«Vi dypfryser» er en slik bok man kan fortape seg i. Noen ting er kanskje mest aktuelt for lesere med ekstra interesse og fascinasjon for dypfrysningens vidunderlige verden, og de vil finne en sympatisk alliert i Eliassen, som mener at det meste kan fryses: Egg kan fryses på våren «når de er billigst», for å spare penger, nypoteter kan fryses - halvkokt, så vidt jeg kan forstå - for å ha dem på julaften, melk kan fryses i tilfelle du går tom på en søndag, smørbrød og snitter kan fryses så du har noe å by på hvis noen plutselig skulle dø eller konfirmeres. Selv bløtkaker kan fryses - om ikke av noen annen grunn, så av ren entusiasme for frysefagets muligheter.

BOKAS MANGE fargeillustrasjoner er en fest i seg selv, en nærmest utømmelig kilde til forlystelse, og i løpet av ukene den har ligget på en prominent plass i leilighetens minste rom har besøkende brukt unødvendig lang tid på å gjøre nødvendige ærend, og de har kommet ut med smil rundt munnen og spennende beretninger fra en verden mange ikke hadde visst at eksisterte. Her er hardkokt egg med tomat og majones, servert på en slik måte at det likner på fluesopp, en kylling som er tredd inn på en fiskestang, og andre retter hvis estetiske utforming utforsker skillet mellom det spiselige og uspiselige - mellom det underlige og uappetittlige - på måter jeg aldri før har sett.

Men så begynner det å komme et kaldt drag i lufta, og den småironiske bekymringsløsheten min blir visket bort. Jeg skjønner med hele kroppen at sommeren er på vei hjem til Syden og vinteren er i vente. Like sikkert som at gjessene skriker og gauker mens de flyr sørover, begynner det å rykke i husmorfoten til hjemmekjære nordboere. Alle bærene og fruktene som nå ligger og bugner i grønnsakbutikken kommer ikke til å ligge der særlig mye lengre. Snart kommer selv ferskenene og nektarinene til å ha noe blast og misfornøyd smaksfattig over seg. Hvis jeg ikke gjør som alle husmødre til uminnelige tider har gjort, så er det nesten ett år til jeg får smake stikkelsbær, solbær og blåbær igjen. For ikke å nevne plommer, som - med unntak av en kort måned - er den kjedeligste frukten jeg vet om. Nå er den så god at jeg ikke klarer stå i kø hos Gutta på haugen uten å stjele meg en liten bit.

MEN JEG ER INGEN husmor. Jeg har ingen tålmodighet til å sylte og safte og alt det der. Den eneste gangen jeg virkelig prøvde, hadde jeg gjort noe galt - hadde jeg slurvet med steriliseringen av glasset mon tro? - og resultatet ble at solbærsaften liknet en spesielt stram og søtladen solbærvin med et uvanlig utiltalende mugglokk, og plommekompotten minnet mest om et komplott.

Og det er her fru Eliassen ved Dypfrysningskontoret kommer inn med sin universalløsning. «Nå er det slutt på koking av syltetøy,» skriver hun. Husstellæreren vet at moderne husmødre ikke liker alt arbeidet rundt sylting og safting, og har gitt kapitlet om temaet den populistiske og appellerende tittelen «Syltetøy, nei - frysetøy». Denne moderne pragmatikken har én viktig fordel, i tillegg til den åpenbare gleden ved å ha god frukt og bær hele året: Når jeg ikke er livredd for å ha gjort noe galt med syltingen, kan jeg fokusere på en annen, ikke uviktig ting: Smaken. Og derfor er mitt syltetøy - nei, frysetøy - små, friske eksplosjoner av smak.

PLOMME- OG NEKTARINSYLTETØY MED VANILJE

Jeg synes plomme og nektarin går veldig godt sammen, og at de blir enda bedre med vanilje. Jeg vet ikke om det kanskje er forbudt i henhold til noen strenge ekthetsnormer, men jeg er ekstra enkel og pragmatisk av meg, og i stedet for å lage min egen sukkerlake, bruker jeg fersken på boks. Og når den litt i overkant søtladne ferskenen blir kombinert med frisksøte og syrlige frukter, blir begge deler bedre.

Det kan være en idé å avstemme forholdet mellom plommer og nektariner etter hvor søte eller syrlige plommene er, og hvor søtt eller syrlig du vil at syltetøyet skal være.

Dette syltetøyet er temmelig bløtt som pålegg, uten at jeg synes det gjør noe, og helt perfekt til frokostblandinger eller på kaker. Du kan ha en teskje gelatinpulver oppi, men det kan få litt rare resultater når det fryses.

1 kilo plommer

1 kilo nektariner

1 stor bok fersken

1 vaniljestang

Del vaniljestanga på langs. Kok laken fra ferskenboksen sammen med vaniljestanga i 15 minutter eller der omkring. Del plommene, nektarinene og ferskenene i små biter. Skallet til plommene inneholder temmelig mye syre, og hvis du ikke synes det er noe særlig godt, kan du med fordel skrelle dem ved å dyppe dem i vann i et par sekunder og fjerne skallet - jeg bryr meg ikke om det. Plommefruktkjøttet bør ikke være eksponert for luft særlig lenge, da blir det brunt. Dette kan du forhindre ved å drysse over litt askorbinsyre (C-vitamin) eller sitronsaft (mindre effektivt).

Ha fruktbitene oppi sukkerlaken og la småkoke i 10 minutter, lengre hvis du vil ha en jevn, nesten grøtete konsistens. Bland godt. La stå og kjølne i noen timer før du har syltetøyet i plastbokser eller poser og fryser dem. Pass på å ha en liten bit vaniljestang i hver porsjon syltetøy.

SOLBÆR- OG BLÅBÆRSYLTETØY MED KANEL

Kombinasjonen av solbær, blåbær og kanel er en av mine favoritter. Jeg synes det er deilig at solbærene er helt bløte, men at blåbærene er friske og ukokte. Eller omvendt - effekten er ganske slående når du snur det på hodet.

Jeg ser med skrekk at temmelig mange syltetøytyper inneholder nesten 50 prosent sukker, og at de som liksom skal være sunne, sukkerreduserte varianter ofte inneholder oppimot 40.

Selv synes jeg det er best når bærene smaker mer bær en drops. Blåbær og solbær holder seg veldig godt, og tåler frysing godt. Derfor er dette et syltetøy du også kan lage hele året med frosne bær.

1 kilo blåbær

1 kilo solbær

1 kanelstang

300 gram sukker

Del solbærene i to, hvis du gidder.

Kok opp 4 dl vann og sukker og kanelstang og la koke i 5 minutter. La stå, slik at kanelstanga får svelle i en halvtimes tid. Rør inn solbær eller blåbær og la småkoke i 15-25 minutter, solbær trenger mer tid enn blåbær. Rør inn de andre bærene og la småkoke i 5 minutter til. Bland godt. La blandingen stå til kjøling før du har den i plastbokser eller i poser. Hvis du har syltetøyet i flere beholdere kan det være lurt å dele kanelstanga i flere biter, slik at hver porsjon syltetøy har litt kanelstang i seg. Den fortsetter å gi fra seg smak.