Vi må ha stramt budsjett!

Sier økonomene hvert år. Men må vi egentlig det?

ALLEREDE NÅ er mye av innholdet i neste års statsbudsjett lekket til media.

Sykehusene får 1,7 milliarder kroner ekstra i investeringsmidler, og ifølge NRK tyder signalene på at helse- og omsorg blir en av de store budsjettvinnerne.

Kommunene får to milliarder ekstra i frie inntekter, pensjonister på 67 år skal kunne jobbe så mye de vil uten avkortning i pensjonen, og grunnskolen tilgodeses med minst 1,2 milliarder.

Det blir 3,6 milliarder kroner ekstra i øremerkede barnehagetilskudd, selv om det ikke blir den maksprisen som er lovet. Dessuten varsles det 200 millioner kroner ekstra til satsing på fornybar energi.

STATSBUDSJETTET ser ut til å øke de offentlige utgiftene, igjen. Som det gjør hvert år. Men det øker likevel ikke like mye som de offentlige inntektene.

Statens totale inntekter beløp seg til over 1 000 milliarder kroner i 2005, mer enn dobbelt så mye som i 1995 da de var på 474 milliarder kroner, ifølge SSB.

Utgiftene steg i det samme tidsrommet, fra 444 milliarder kroner i 1995 til 766 milliarder kroner i 2005.

SOM VANLIG advarer økonomene om at et for ekspansivt budsjett er kritisk for norsk økonomi.

- Det er mange grunner til at statsbudsjettet bør være stramt. Aktivitetsnivået er høyt, arbeidsmarkedet er stramt og økte offentlige bevilgninger vil bare tyte ut i økt lønn i offentlig sektor og dyrere priser på bygg og anlegg, sier sjefsøkonom i Terra Securities, Jan L. Andreassen, til NA24.

- Dette er standardfraser økonomene kommer med hvert år. De maner til «ansvarlighet» og er alltid bekymret, selv når det er stor arbeidsløshet, sier 1. amanuensis ved økonomisk institutt ved NTNU, Rune Skarstein, til Dagbladet.no.

Skarstein er SV-medlem.

Han mener både påstanden om at en høy offentlig andel av bruttonasjonalproduktet er skadelig, og påstanden om at offentlig sektor er ineffektiv, mangler dokumentasjon.

- Økonomene vil ofte fremme privat sektor, utfra at de selv har interesse av at den delen av økonomien blir styrket, sier Skarstein.

I 1991 PUBLISERTE Harvardprofessor Robert J. Barro en studie som viste at det er en statistisk gyldig negativ sammenheng mellom størrelsen på den offentlige sektor, målt med offentlig konsums andel av BNP, og den økonomiske veksten. Det vil si at jo større andel av BNP som er offentlig, jo lavere er veksten.

«Studien ble vidt kjent og akseptert innen den økonomiske profesjonen», skriver Skarstein og Anders Skonhoft i en artikkel for det radikale økonomitidsskriftet Røst.

Men senere studier har vist at metodene til Barro ikke holdt mål, og at man ikke kan finne en slik sammenheng, hevder de videre.

DERSOM MAN SER på offentlig sektors andel av BNP, har den vært synkende siden slutten av 80-tallet.

Rundt 1992 utgjorde offentlig sektor 54 prosent av BNP. I perioden 93-95 var andelen 53,6 prosent, i 96-98 var den sunket til 48,6 og fra 1999 til 2001 var andelen 45 prosent. Så steg den igjen mellom 2002 til 2004 til 47,7 prosent, i 2005 sank andelen til 42,3 prosent og i 2006 var den på 40,6.

Til sammenligning var andelen i euro-området 47,1 prosent i 2006.

- Dette er en vridning av inntekter. Det som først og fremst øker er det private forbruket, mye raskere enn offentlig forbruk. Samtidig blir stadig flere offentlige goder etterspurt. Helse, skole, eldreomsorg: Utgifter til slike formål  utgjør rundt halvparten av det offentliges budsjetter, sier Skarstein.

Han mener på generelt grunnlag at man ikke skal være så redd for at offentlig sektor øker, men sier seg likevel enig i at det kan være grunn til å være varsom nå i en sånn oppgangsperiode som Norge er inne i. Arbeidsløsheten er rekordlav og det er mangel på arbeidskraft i mange bransjer.

- Jeg er enig i at det er skummelt akkurat nå å bruke masse oljepenger, sier Skarstein.

PROFESSOR VED Handelshøyskolen i Bergen, Rögnvaldur Hannesson, er enig i akkurat det.

- Et ekspansivt statsbudsjett nå vil føre til økt inflasjon, hvor høy er ikke godt å si, og høye renter. Vi vil også kunne få mangel på arbeidskraft, men det hjelper med fri arbeidsinnvandring fra EU-landene, sier Hannesson til Dagbladet.no.

Han minner om at handlingsregelen sier at man skal ta hensyn til konjunkturene.

- Det er ingen grunn til å bruke alt man har anledning til nå som vi er inne i en høykonjunktur. Før har man vært for slepphendt, nå bør man bruke mindre, er hans konklusjon.

Men han er enig i at en stor offentlig sektor ikke nødvendigvis er et problem:

- Det viktige er hva offentlig sektor gjør. De skandinaviske landene og Nederland klarer seg bra selv om de har en stor offentlig sektor.

Det er likevel ett bekymringsfullt trekk professoren er spesielt opptatt av:

- Snart får mer enn halvparten av de norske velgerne sin inntekt fra det offentlige. Og siden de er så mange, kan de finne på å tildele seg all verdens fordeler gjennom det politiske systemet. Det ser jeg på som en fare. Det er tross alt den markedsorienterte sektoren som holder systemet oppe, sier Hannesson.


EN AV DE
sentrale offentlige sektorene, som alltid er del av politikernes diskusjoner, er helsevesenet.

De norske helseutgiftene har doblet seg på under 10 år. En av grunnene til at utgiftene nærmest er dømt til å øke, er at befolkningen blir eldre og dermed trenger mer pleie, og at den medisinske utviklingen sørger for at man kan behandle stadig flere lidelser.

Andelen av bruttonasjonalproduktet brukt på helse har variert mellom 8,4 og 10 prosent av BNP mellom 1997 og 2006. Den høyeste andelen på 10 prosent var i 2003, og siden da har helseutgiftenes andel av BNP avtatt og var i 2006 på 8,7 prosent. Norges andel av BNP ligger over OECD-gjennomsnittet gjennom hele perioden. De høyeste BNP-andelene i OECD hadde USA (15,3 prosent), Sveits (11, 6 prosent) og Tyskland (10,6 prosent).

Skarstein mener man må se helsesektorens utfordringer i øynene, og påpeker at helseforetakene har akkumulert gjeld på over 17 milliarder kroner.

- De går med underskudd år etter år. Det er skapt en absurd situasjon, og politikerne har ikke tenkt rasjonelt gjennom dette. Loven om helsetjenester gir rett til å få behandling umiddelbart uansett hvor gammel du er og uansett hva som feiler deg. Men helsevesenet er underfinansiert i forhold til ambisjonene. Det kan godt hende at man bør ha lavere ambisjoner, men da får man si det oppriktig, sier Skarstein.

Han understreker at det er veldig forskjell på offentlig tjenesteyting og privat produksjon. Offentlig sektor driver først og fremst med personlig tjenesteyting, og lønnsutgifter er stor del av kostnadene. Mens man i vareproduksjon kan effektivisere, automatisere og produsere langt mer, vil rasjonalisering gå ut over kvalitet i for eksempel helsevesenet og skolene.

- Det blir ofte sagt at offentlig sektor er ineffektiv, men det finnes lite solid empiri på dette.

OG OM EN GENERELL økning av offentlig sektor er Skarstein helt klar:

- Det vil ikke skade økonomien, jeg ser ikke noen grunn til å tro det. Økonomiske forskere har brukt enormt mye tid på å finne det motsatte, men de har ikke klart å dokumentere det til nå.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

KAN VÆRE BRA: - Det viktige er ikke hvor stor offentlig sektor er, men hva offentlig sektor gjør, sier Rögnvaldur Hannesson
TREKK FRA OLJE: Dersom man ser på offentlig sektors del av fastlandsøkonomien, blir andelen mye større enn det den er av den totale økonomien. Dette er mer sammenlignbart med våre naboland, mener Hannesson
ER EN STOR OFFENTLIG SEKTOR EN FARE?</B> - Ikke nødvendigvis, sier økonomene.
SJEFEN: Kristin Halvorsen legger fram statsbudsjettet fredag morgen.
VRIDNING: - Det private forbruket øker mye raskere enn det offentlige, sier Rune Skarstein.