Vietnamesisk melakoli

Nguyen Minh Tuan skriver om hvordan han opplever å bo i Norge som vietnamesisk flyktning.

NORGE HAR TATT I MOT vietnamesiske flyktninger siden 1975. Etter 30 år teller norsk-vietnameserne rundt 18 500 personer. Dersom vi ser tilbake til de først ankomne, den gang ungdommer, er de nå enten i aktiv arbeidsalder; rundt 50 år eller nærmere 60 år gamle. I løpet av denne korte tiden i det andre hjemlandet har tre generasjoner kommet til.

Vietnamesere flest er sterkt påvirket av konfusianismen og betrakter familielivet som det viktigste. Familien er bygget på arven som forfedrene har lagt for etterkommende generasjoner. «Mennesker og fulgene har sitt opphav, nemlig redet eller hjemmet», og hjemlandet er stedet hvor det hele startet.

Samtidig har vi ordtak som «Å tenke på elven når man drikker dens vann». Derfor skal man ikke kimse over å kalle Norge «det andre hjemlandet». Tvert i mot vil det fremheve vår vilje i å integrere oss i det norske samfunnet, og samtidig å minne oss om våre forpliktelser ovenfor dette landet, som har gitt oss tilflukt. Med rettigheter følger også plikter.

Vi lever i Norge, tilpasser oss skikk og bruk etter norske normative verdier. Men, til syvende og sist er dette kun et ytterlag. Kjernen er fortsatt vietnamesisk, og det ytre laget kommer av så fort man er kommet inn døra hjemme. Dette kultursjokket har vietnamesere måttet utsette seg for gjennom tre generasjoner.

LENGSLER. De unge nyankomne i 1975 tok med mange minner i bagasjen. Bilder av bygda, gamle skoler med taket dekket av grønn mose, fønikshalens blomst. De tok med seg ao dài (tradisjonelle klær) og konisk hatt.

De tok med seg minner om bøfler i rismarkene, og de små hyttene hvor hele familien samlet seg. Disse minnene er hellige. I land med liten vietnamesisk befolkning, slik som Norge, gjør det godt å mimre over slike bilder, gjennom dem kan man gjennkjenne slektskap, og dele både sorg og glede i eksilet.

SAMHOLD BLANT VIETNAMESERE I NORGE. Få flyktninger har forespeilet seg en gjenforening med sine kjære etter å ha flyktet fra det kommunistisk regimet i Vietnam, å flykte fra Vietnam betydde det samme som å si adjø til familien. Det samme skjedde også for internflyktninger under borgerkrigen. Å treffe hverandre var vanskelig nok selv om man befant seg i samme land.

Gleden av å være i frihet kan noen gang synes mindre enn savnet etter familien og hjemlandet. Mange vietnamesere er vant til å leve i en stor kjernefamilie, og den er som sagt det viktigste i livet. Man savner morsmålet sitt, og blir fort knyttet til de som snakker det samme språket i det nye landet. Gjennom aktiviteter og samlinger har vietnamesere funnet igjen noe av hjemlandet. Det har for mange virket stabiliserende.

Mange vietnamesiske organisasjoner ble dannet og blomstret opp. I første omgang lokale initiativer, som etterhvert ble koblet sammen. Etterhvert har vi til og med fått en paraplyorganisasjon for vietnamesiske flyktninger i Norge, godt hjulpet av Flyktningeorganisasjonen.

Å FØLE SEG FREMMED. På tross av samhold innad i vietnamesiske miljøer, har den enkeltes tilpasninger vært komplisert. Dette skyldes først og fremst språkbarrierer. Vietnamesere flest er ikke helt fremmede for andre språk, i Vietnam har mange lært seg fransk eller engelsk. Men, de færreste vietnamesere hadde kunnskaper om Norge før de kom til landet. I den grad man visste noe, begrenset det seg ofte til at det var kaldt og mye snø, og at nordmenn stammer fra vikinger.

Det norske språk blir brukt av noen få millioner mennesker, det snakkes kun innenfor det geografiske området Norge, og innehar så mange forskjellige dialekter! Det er begrenset hvor mye man klarer å lære seg på 240 timer med norsk språkundervisning.

Forøvrig blir det vanskeligere å lære et nytt språk jo eldre en er. For å mestre et språk, må man snakke og bruke språket. Det er ikke så lett når det mangler situasjoner der en naturlig kommer i snakk med nordmenn. Dessuten, skulle det oppstår uenighet, vil som oftest vietnameseren smile og resignere.

Det å være i eksil, i et fremmed land, kan gjøre deg feig, selvtilliten forsvinner. For best å ivareta det felles rykte, og ikke minst uttrykke takknmelighet ovenfor nordmenn, prøver vietnamesere flest å innrette seg som best de kan, selv om det skulle bety at de går på akkord med egen kultur. Nykommerne er innesluttede, og bedre er det ikke med nordmennene. Resultatet er en lite vellykket integreringsprosess.

ISOLASJON. Vietnamesiske båtflyktninger var lykkelige over å bli tatt opp i en norsk båt. Riktignok ønsket de seg kanskje til varmere land med flere slektninger og landsmenn, men lettelsen over å slippe unna pirater på havet var enorm. Etterhvert har flyktningene etablert seg i Norge.

Mange har fått seg jobb, men mange lever et ensformig liv der alle dager er like. Legger man til de store samfunnsmessige forskjellene, klimaet og dårlige kår, er det forståelig at de skyves ut i en ensom isolasjon. Man blir mismodig.

De som er så heldige og har familier virker som magneter på de enslige. Jo kaldere det er ute, dess sterkere er familievarmen. Helgene er korte men meningsfylte. Verdier blir skapt inni hjemmene, for utenfor er det mørkt og kaldt, og i høytidene har mange nordmenn dratt på hytta uansett.

ARBEID OG UTDANNELSE. Som så mange andre innvandrere og flyktninger, ble og blir vietnamesere ofte hyret til ufaglært arbeid. Noen ganger fordi man ikke får utdannelsen sin godkjent i Norge, men også ofte på grunn av språkbarrieren og at det er vanskelig å orientere seg i det norske jobbmarkedet.

Men, man må også stille spørsmål ved norske mediers fremstilling av de vietnamesiske flyktningene. Enkelte venstreradikale krefter mente at vietnamesere sviktet hjemlandet sitt, da det trengte dem som verst. De var kanskje ikke oppmerksomme på at flyktningene ellers ville blitt forfulgt og lividert av nord-vietnamesiske myndigheter.

FREMTIDEN. De siste årene har unge med vietnamesisk bakgrunn utviklet seg til de flittigste blandt studentene med innvandrerbakgrunn. En stor andel vietnamesere mellom 30 og 40 år har høyere utdanning. Likevel er det norske jobbmarkedet vanskelig å ta seg inn i.

Akkurat nå hersker det stor splittelse innad i miljøet. Noen vietnamesere har levd hele sitt voksne liv i Norge og ønsker å fortsette med det. De føler kanskje at de ikke har noe de skulle ha sagt likevel i Vietnam.

Andre reiser til hjemlandet med verdifull utdannelse og masser av pågangsmot i bagasjen. Enkelte kommer skuffet hjem.

Vietnamesere i Norge faller mellom to stoler: Man er ikke fullt ut nordmann for nordmennene, og man blir ikke nødvendigvis motatt med åpne armer blant vietnameserne heller, stridens kjerne er hva som er genuint vietnamesisk, hva er best for landet, og hva er best for en selv og familien.

Fremtiden ligger hos de unge, men nå må vi søke å samle kreftene.Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål og kommentarer, send epost til:

SAVNER HJEMLANDET:</B> Mange av båtflyktningene som kom til Norge savner hjemlandet. Men de vil ikke dra tilbake så lenge Vietnams regime blir sittende.