Vil møte faren igjen

Men Adelheid Gulbrandsen vet ikke om han lever. Les svarene fra nettmøtet!

FRÄMLING. - Jeg var vel den aller første brune her i Norge.

Det var ingen innvandring på denne tida. Ingen adopterte fra Afrika, da forfatteren Adelheid Eshitok Seyfarth Gulbrandsen (42) vokste opp. Moren opplevde galopperende reaksjoner da hun ble gravid, med en svart mann.

- Det var på den tiden de gikk med hansker når de skulle ut i byen. Mor ble hele tiden spurt «Er hun din?» Da hun svarte at jeg var datteren hennes, spurte de en gang til «Men er hun virkelig din?»

Moren ble enslig med et mørkt barn. Adelheid ble døpt. Så dro faren tilbake til Kenya. Siden hadde verken hun eller moren kontakt med ham.

I høst har debuten til Gulbrandsen, romanen «Fars hus», skapt henrykte reaksjoner blant lesere og anmeldere.

Faren vet hun i dag ingenting om.

- Jeg gikk fra ham og har ikke hatt kontakt med ham siden. Etter det vet jeg ingenting. Håper han lever.

Også legger hun til:

- Jeg vil ikke at du lager noen tåredryppende historie ut av dette!

VI SITTER LUTRYGGET, henslengt, avslappet i sofaen på Bristol, det er to journalister som møtes. Den ene er blitt forfatter. Stjernedebutant. Handlingen i boka er lik Adelheids Seyfarths liv. Vi må snakke om det.

Adelheid smiler, drikker kaffe og tar av seg brillene som hun nettopp satte på. Hun er litt ukomfortabel med bylivet, og forteller at hun snart vil tilbake til skogen. I skogen er det ingen som ser henne. Er det ingen som ser at hun er brun? Adelheid har aldri likt å tenke på seg selv som en med en annen hudfarge.

- Jeg tenker at det går an å dra seg helt inn i skogen. Kanskje jeg aldri kommer ut av den. Jeg trenger ro til å skrive, sier Adelheid, som til og med synes det kan bli mer bråk enn brukelig i Svullrya der hun har skrivestua si. Det bor et par hundre mennesker der.

ROMANEN «Fars hus» handler om Mina som vokser opp i Norge på 60- og 70-tallet. Hun er halvt afrikansk, akkurat som Adelheid. Hun vokser opp på bygda, før innvandringsdebattenes tid. Hun føler seg hjemme. Mina blir tatt for å være den hun er, men som voksen oppsøker hun faren sin i Afrika, akkurat som Adelheid.

- Dette er ikke noen selvbiografi. Det viktige er ikke om det er selvopplevd eller ei. Det allmenne er det vi er ute etter. Men, det er hentet fra egne opplevelser som har vært helt skjellsettende. Å gå gjennom dem på nytt og slippe dem fri har vært forferdelig. Det er en ekstra stor sorg fordi flere hovedpersoner har stått meg nær, sier forfatteren.

HUN SLANGER SEG i sofaen og sier hun sitter slik man ikke skal sitte med skjørt. Bytter posisjon. Det er definitivt tweed i år, sier jeg. Ja. Hun har pyntet seg med rosa. I går var det svart til fest. Hun ser oppsiktsvekkende frisk ut til å ha vært på byen i går. Mener du virkelig det, sier hun. Ja.

Hun har visst ikke lett for å ta imot ros. For selv tør hun fortsatt ikke lese noen av anmeldelsene, selv om hun vet hvor bra de er. Dagens Næringslivs Bjørn Gabrielsen var først ute med at «Fars hus» ville vært en internasjonal bestselger på linje med Da Vinci-koden om den hadde vært skrevet på engelsk. Alle de andre ble like tatt på senga. Særdeles begeistret.

HODEPINEN SLÅR TIL IGJEN. Vi super kaffe og snuser ut i lufta. Kunstpauser er helt ok for Adelheid. Hun tenker på hva hun skal si, for hun vil gjerne si noe ordentlig, ikke levere samlebåndsfortellinger, og sliter seg ut på å gi av seg selv.

Høsten har vært et plutselig innhopp i rampelyset. Stadig nye opplysninger, nye vinkler. Men den gamle journalisten leverer varene. Jenta som begynte i Glåmdalen som 17-åring, hun som syklet rundt for å skrive om svenske danseband, hun skjønner at man konkurrerer om en flik at den dramatiske livshistorien hennes.

Men det er hun selv som bestemmer hvor store skrittene skal være. Hun lar seg ikke presse, blir spørsmålene for private går hun over til å snakke i koder. Det er likevel ingen tvil om at mye av det hun har opplevd kan vi lese om i boka hennes. Adelheid forteller at det nesten tok knekken på henne å skrive den.

- Jeg bikket nesten over. Jeg var on the edge. Å skrive «Fars Hus» var så grunnleggende ubehagelig og krevende. For å stå på beina begynte jeg å skrive på noe annet straks.

HUN HADDE TYSK bestemor som giftet seg med bestefaren like etter første verdenskrig. Adelheid er født i Bærum av norsk mor, 68-mor, ifølge henne selv, og far fra en liten kenyansk landsby. De to møttes i studiekretser på 60-tallet. Det var ingen one night stand, men han forsvant etter hvert.

- Han var her til jeg ble døpt. Så dro han hjem igjen til Kenya. Han ville tilbake, han var vel en flink fyr. Det er ikke alle som kommer til Norge som ønsker å være her for alltid, smiler Adelheid.

Hun vil ikke avsløre hvem han er, hva han heter. Han var en av noen få menn som ble sendt ut fra Kenya i forbindelse med frigjøringen av landet. Den britiske kolonimakten ville gjøre det annerledes enn i Vest-Afrika, der de trakk seg for raskt ut. Et par menn ble sendt til Stockholm, et par til Storbritannia, og Adelheids far til Oslo. De skulle lære noe faglig i disse landene, og reise tilbake for å arbeide i Kenya.

- Han var innenfor pressen, og var 1 - 2 år her for å ta en yrkesutdanning, forklarer hun.

DET VAR INGEN BREV, ingen telefoner, etter at han dro. Så, for ni år siden, begynte Adelheid på sin leteaksjon. Det gjorde hun fordi hun lenge hadde forsøkt å late som hun ikke var annerledes. Virkeligheten hadde innhentet henne.

- Jeg reiste den gangen fordi jeg følte mer og mer på kroppen og jeg ville finne ut hvorfor jeg ble behandlet annerledes, mer og mer som en svart person. Jeg var ikke opptatt av hudfargen min, men det norske storsamfunnet påtvang meg det.

DET VAR ET tungt og vanskelig arbeid å finne faren. I en måned oppholdt Adelheid seg i Kenya, som den gang var styrt av Moi-regimet. Hun var helt alene. Og hun klarte det. Hun møtte en gammel mann med fem koner. Hun møtte mange halvsøsken.

- Vi visste ekstremt lite om ham. Jeg brukte verken kenyanske eller norske myndigheter, men jeg fikk litt hjelp av Røde Kors. Det var vanvittig at jeg fant han.

Adelheid glemmer aldri møtet ute på landsbygda i Kenya. Da hun sto foran sin far nølte kanskje hun, han gjorde det ikke. Han gjenkjente barnet han forlot som spedbarn. Men hun vil ikke utdype møtet. Nå snakker hun svevende igjen.

- Det er tåredryppende vet du. Dramatisk. Men jeg vil ikke være med på å lage noe tåredryppende møte med far.

Faren aner ingenting om datterens debut. Ham vil datteren beskytte.

- Jeg vil ikke at en journalist skal banke på døra hans og si «Nå selger dattera di i Norge som hakka møkk.»

NÅ KAN DE MØTES IGJEN. Tankene om en ny Afrika-reise er begynt å bli mer konkrete. Adelheid vil gjerne besøke faren på nytt. Vite om han lever fortsatt. Hun har snakket med journalister som gjerne vil være med. Men hun har klare krav. Det blir ikke snakk om å filme henne og faren. Også bilder er uaktuelt.

- Det er snakk om å levere boka. Men heller ikke det skal tas bilde av. Det er en symbolsk handling. Han bør ha boka i hylla si, bortsett fra at han ikke har noe hylle. Men jeg vet ikke om han vil lese den. Han bør likevel vite om det.

Om han kan engelsk lenger vet hun ikke, hun tviler på om han husker mye. Aldeheid har lenge hatt lyst til å dra tilbake til Kenya. Hun har vært redd for hva hun får vite.

- Jeg risikerer å få kunnskap som kan være veldig sår. Kanskje er han død.

SÅ SKRIVER HUN PÅ NYTT, for å holde seg oppreist, som hun sier. Den nye boka har en omskjæringssituasjon i Afrika som ramme, er påtenkt ferdig om et års tid. Adelheid presser seg selv, skriver og skriver, for å ha noe annet å tenke på. En hvit mann er hovedpersonen denne gangen. Han reiser til Afrika.

Han prøver å redde en jente som skal omskjæres. Han klarer det ikke. Boka handler om behovet vi har for å frelse verden og om hvor vanskelig det er å være menneske.

- Det blir veldig vanskelig å skrive det, fordi jeg personlig mener at vi umiddelbart må gripe inn for å stoppe omskjæring. Vi kan ikke ha overgangskomiteer og nærme oss dette forsiktig. Det hadde vi ikke funnet på om det var hvite barn det var snakk om. Vi trenger en langt større grad av politisk ukorrekthet om dette i Norge.

OM AFRIKA vil hun ikke være med på at hun vet særlig mer enn andre, selv om mange nærmest krever at hun skal vite det. Men 80 studiepoeng afrikakunnskap er ikke noe genetisk som ligger der i og med hudfargen.

Hun er ikke så interessert i å snakke om nasjonalitet, om hvor hun er fra. Hun mumler, smiler, sier hun er «hedmarking», etter en lengre utlegning om svært lokalgeografiske forhold. Hun lander på at hun er fra Vesten. Men hudfargen har hun for alltid.

- Den plagsomme er at det syns. Hudfargen min påfører meg erfaringer i samfunnet som jeg kan dele med undertrykte kvinner, homofile...Jeg kan aldri legge det fra meg, bortsett fra i skogen.

Kanskje tør hun å lese rosen i kritikkene i skogen?

- Det er ikke det at jeg ikke tåler kritikk, for det gjør jeg jo selvfølgelig ikke, ler Adelheid. Hun vet om det meste som står anmeldelsene nå. For hun slipper ikke unna folkesnakket.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.