Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Vill Vest-Agder

Elvis lever. Han bor i nabokommunen.Les alle Viestads oppskrifter

Hei, denne artikkelen er over ett år gammel og kan innholde utdatert informasjon

NÅR MAN GÅR og bærer stein og prøver å få poteter til å gro på små jordteiger innimellom bratte fjell på Sørvestlandet, så gjør det noe med mentaliteten. Folk blir tungsindige, heter det seg, de grubler og tenker, blir innadvendte og faller lett til religiøse anfektelser. Hvis noen gjør deg urett eller driter seg ut i det private, så blir det husket lenge. Ikke i måneder og år, men i mannsaldrer og generasjoner.

Det som nå er mitt sommerparadis, der humla summer mellom vinranker og sukkererter, der grisene spiser kake og venter på sommerfesten, der tomatene står og rødmer i drivhuset mens jeg holder meg i form ved å sørge for at ikke alt gror igjen, har vært et vondt sted å bo for mange. Ikke nødvendigvis fordi folk her er slemme, men fordi de har vært stengt inne i sin lille fjordarm uten annet enn hverandre å sysle med. Når alle vet alt om alle, er det vrient å være litt spesiell - og det er ikke så greit å være helt normal heller. Det var trange kår, det kunne bestefaren min fortelle om fra sin barndom. Den som fikk i oppgave å ro til byen, en real firetimers rotur, var den heldige, for hvis man hadde flaks, fikk man hjelp av vestavinden på tilbakeveien. Folk var gudfryktige på grensa til det livredde, og så lutfattige at de ble kaustiske. Ikke fantes det arbeid å få annet enn det som var på gården, og bare den eldste broren kunne regne med å arve noe. For døtrene gjaldt det å finne seg en odelssønn.

HELDIGVIS FANTES DET en utvei, et godt sted man kunne komme til før det hinsidige - Amerika. Få steder i Norge har hatt større utvandring til USA enn Vest-Agder mellom Lindesnes og Kvinesdal. Mens trauste telemarkinger bosatte seg i Midtvesten og ble bønder, dro de fleste sørvestlendingene til New York, der de jobbet på havna og med construction. En stund var det så mange at 8th Avenue i Brooklyn gikk under kallenavnet Lapskaus Avenue, noen ganger også Sagflis Avenue.

De fleste levde helt i periferien av det amerikanske samfunnet. Da bestefaren min var «over there», var han nok kanskje litt for dårlig på snekring til å få arbeid som floorlegger - som var den mest lønnsomme jobben - så han fikk jobb på restauranten til sambygdingen Gustav Madsen i Brooklyn. Der serverte han lapskaus og spekesild til folk han hadde kjent hele livet. Det virker litt rart på meg at man flykter fra ett sted for å gjenskape en bitte liten kopi fem hundre mil unna, men det er vel ofte sånn det er. Det var ikke engang alle som gadd å lære seg skikkelig engelsk. Pussige norglish-konstruksjoner hersket. Hvis du skulle gjøre bissniss med norskingene, måtte du finne deg i å tale et språk som Shakespeare nok ikke ville ha kjent seg igjen i.

-  When is the boat leaving?

-  Oh, det vikkje be long now.

OPPE I HUSET STÅR DET et utall gamle amerikakofferter fra ulike faser i utvandringens historie, både solide trekister fra seilskutetida og enorme, skinnende 1930-talls trunker , sånne som Groucho Marx brukte til å gjemme brødrene sine i da de krysset Atlanteren i filmen «Monkey Business». Kistene vitner om en viktig del av utvandringshistorien: at folk kom tilbake. Mennesker som forlater hjemmet sitt, gjør det ofte fordi de må, ikke fordi de vil, og da norskingene hadde tjent opp penger nok til å kjøpe seg en gård eller et hus, og holde nøden på avstand, kom mange hjem.

Resultatet er å se overalt, små biter av Junaiten oppi alt det trauste norske: Du ser det når du kjører gjennom Listalandet, der det amerikanske flagget vaier i vinden, og screendørene pryder husene, selv om det blåser for mye til å være mygg. Det var til og med folk som monterte 110 volt strømanlegg hjemme, sånn at de kunne bruke den amerikanske iceboksen de hadde med tilbake. Og det er ikke mange andre steder i landet du møter mannfolk som heter Steven, Stanley, Spencer eller Clifford, eller kan gå på kaffeslabberas med Allis, Benny, Doris og Kitty.

INNE I COWBOYBYEN Lyngdal - den eneste byen jeg vet om med ku i kommunevåpenet - er restauranten oppkalt etter den (fiktive) nordmannen Jonas B. Gundersen som reiste over havet der han lærte om jazz og pizza, før han kom hjem og startet pizzarestaurant. På menyen finner du mat som ikke serveres i Napoli - floorleggerpizza, Steven- og Stanley-pizza og en rekke andre retter formet av Jonas\' amerikanske opplevelser.

Utvandringen - eller kanskje fram- og tilbakevandringen - fortsatte helt fram til 1970-tallet. Og på samme måte som innvandrere gjerne beholder en forestilling om hjemstedet som er frosset i tid - du ser aldri så mye bunader og lutefisk som på Norsk Hostfest i North Dakota - er det Amerika du finner i Lyngdal først og fremst preget av nostalgi, en lengsel etter et sted på andre siden av Atlanteren som ikke lenger finnes.

En dag treffer jeg til og med Elvis på bakeriet. Han står og småskravler med butikkdama på kav lyngdølsk, og når han er ferdig med handelen, brummer han «Thank you» med dyp stemme. Det er ikke mange år siden Kjell Bjørnstad var en helt vanlig gutt, med en helt vanlig jobb på Fiboen der de lager laminatgulv og dobåser til kafeer og institusjoner. Men drømmen om Amerika levde inni ham, og etter mange timer med hoftevrikking foran speilet og noen kostbare operasjoner, er han nå Kjell Elvis, europamester i Elvis-imitasjon, og bygdas store sønn. I helgene reiser han land og strand rundt og spiller i bryllup og til fest, og midt i uka er han konferansier for uformelle konserter på Jonas B. Gundersen, der lokale ungdommer får prøve seg foran mikrofonen mens folk spiser floorlegger- eller hjuldamperpizza og drikker Cola. Da gjør det ingenting om bandet ikke helt får det til, og kristenpopere og svartkledde hardrockere klapper hverandre på skuldrene og sier: «Du skakkje bodre dæ me det. Æ ska tørne på lyset for dæ.»

MEN DEN GAMLE småligheten er ikke helt død. I Farsund har den lokale Frp-sjefen Odd Djøseland i år tatt til orde for homofri strand: «Et sted hvor vi vanlige heterofile mennesker kan sole oss og bade i fred og ro, uten å føle ubehaget ved uønskede blikk eller andre sjekketriks.»

Og Kjell Elvis selv er en Southern Gentleman av samme politiske støpning som Kongen, trygt plassert langt, langt, langt ut på høyresida. Mens Elvis var kompis med Nixon, er Kjell Elvis listefyll for Vidar Kleppe og hans - alt annet enn bokstavelig talt - fargerike forsamling eks-Frp-ere - en gjeng som først og fremst er enige om én ting, og det er at innvandring bare fører med seg problemer.

STEVEN- OG STANLEY-PIZZA

En meget høy andel av Norges Stanley og Steven-er bor i Lyngdal og Kvinesdal - tilbakevandrere og barn av tilbakevandrere - og dette er en hyllest til dem. Pizzaen bærer preg av å ha kommet til landet via USA, men den er kanskje noe mer verdensvant enn mange av norskamerikanerne. Jeg har fått oppskriften fra Tore Gjesteland, grunnleggeren av Jonas B. Gundersen-restaurantene i Lyngdal, Mandal, Kongsberg, Porsgrunn og Drammen.

Jeg synes den er ekstra god hvis man bryr seg om å lage en skikkelig pesto. Oppskriften under er nok til to mellomstore pizzaer, men det er nok pesto til en god spagettirett dagen etterpå også.

Nok til 4

til deigen:

4 dl mel

1,5 dl vann

1 ts salt

15 g gjær

til toppingen:

4 solmodne tomater

1 dl tomatpuré

1 dl god olivenolje

1 dl vann eller kyllingkraft

salt og pepper

oregano

100- 150 g mozzarella

maiskorn

oliven

ev. salatblader

til pesto:

1 potte basilikum

2 fedd hvitløk, knust

3 ss revet parmesan

50 g pinjekjerner

1 dl olivenolje

Bland ut gjær i lunka vann. Kna sammen en deig av mel, salt, 1 ss olivenolje og gjærblandingen. La deigen hvile en times tid.

Del tomatene i to, fjern frømassen inni. Hakk tomatkjøttet. Ha tomatbiter, tomatpuré, olivenolje og kraft i ei gryte. Kok forsiktig i 15 minutter. Smak til med salt og pepper.

Lag pesto ved å kjøre basilikum, hvitløk, parmesan, pinjekjerner og olje i en kjøkkenmaskin til du har en grov masse.

Forvarm ovnen til 250 grader.

Kjevle ut halvparten av deigen til en tynn bunn og legg den på et stekebrett. Prikk bunnen med en gaffel. Pensle på rikelig med tomatsaus. Legg mozarellaskivene på pizzaen, dryss over oregano. Stek pizzaen i 5- 7 minutter. Ta den ut, legg på mais og oliven, eventuelt noen salatblader. Hell over litt pesto, hvis du vil. Gjenta med resten av deigen.

KRABBEKAKER MED PERSILLE OG PARMESAN

Krabbesankingen er på sitt aller meste på denne tida av året, og hva mer, det er mulig å sanke krabber fra svabergene seine nattestimer uten å fryse i hjel.

Nok til 4

700 g krabbekjøtt

1 liten bunt bladpersille

2 ss sennep

3 ss revet, fersk parmesan

3 ss brødsmuler, eller mer

1 kokt potet

saften av en sitron

olje

Bland alle ingrediensene unntatt olje til du har er en myk deig. Form til små kaker med fingrene dine. Varm olje i en teflonpanne. Stek kakene i to minutter på hver side. Vært forsiktig når du snur dem, for de faller lett fra hverandre. (Er det krise, kan du ha i mer mel, men jeg liker at vekten er på krabbe, ikke kake.) Server med rømme eller majones, sitron og mer persille.

For historiske data og ordliste i norsk-amerikansk har jeg hatt stor glede av Siv Ringdals morsomme og informative bok «Det amerikanske Lista - Med 110 volt i huset» (Pax). Også denne sommeren skriver Magasinets faste matskribent Andreas Viestad hver uke fra sitt faste sommersted på Sørlandet.