Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

Villa Villekulla

Designer Linda Svedal Walsøe får små kick av å finne skatter i andres søppel. Hun fyller huset på Kråkerøy med brukte møbler, ting fra containere og arvegods.

- Filosofien ved å handle brukt er at du ikke handler - du låner. Og når du er ferdig, kan du levere det tilbake og hente noe annet, sier Linda Svedal Walsøe.

Designeren, som er den ene halvdelen av porselensduoen Wik & Walsøe, bor med mann og to barn på Kråkerøy utenfor Fredrikstad. Hun liker å dempe forbruket sitt: huset er fullt av arvestykker, loppis-funn og bruktmarked-kupp.

Den hvite villaen er halvt Villa Villekulla, halvt kråkeslott - med glassveranda, kinavipp på taket og husugle i pipa.

- Våren før vi kjøpte, var vi her ute og tok bilder av akkurat dette huset. Dette er stilen vi var ute etter, men vi fant ingenting til salgs. Så da det faktisk ble lagt ut, ringte jeg med en gang og var så ivrig at jeg snakket både på innover- og utoverpust, forteller Linda.

Vi har fulgt beskrivelsen, kjørt over Kråkerøy-brua, opp en bakke, ned en bakke, til venstre og høyre til vi så det huset på venstre side. Kjennetegnet er den knekte flaggstanga, den tok vinden for noen dager siden. Gamle frukttrær kroker seg i den snøløse hagen, klatretau henger fra trærne og skogen går helt opp til den lille fjellskrenten på baksida av det nesten 100 år gamle huset.

Familien overtok det etter enka til kunstneren Thor Michael Bøhn for ti år siden. Da hadde de vært gjennom intervjurunder med selgeren for å sikre seg drømmehuset.

- Hun ville egentlig bare treffe fem stykker, men mekleren overtalte henne til å ta inn fem grupper i stedet. Hun var opptatt av at de som kjøpte huset skulle ta vare på det, og at det skulle vokse opp barn her. Hun ville vite hvem hun skulle selge sjela si til, sier Linda.

Familien flyttet inn i august, og ble advart om at det kunne dryppe litt fra taket når høststormen satte inn. I oktober fikk de føle på årstidene; det dryppet ikke - det sildret. Bøtter og kar ble satt overalt, restaureringen begynte og varte i fem år.

- Vi har gjort det meste selv, og restaurert fra innsida. Vi ønsket ikke å ødelegge den ytre arkitekturen, og den originale kledningen er beholdt. Den er sikkert bedre enn noe vi hadde fått i dag uansett, sier Linda.

Selv om hun liker gamle ting med sjel, er det noe som bare blir altfor upraktisk i et gammelt hus. Vedovner i alle rom, for eksempel, måtte fjernes stort sett overalt. Et kjøkken med fire rom, spiskammers, anretningsrom og tjenesteinngang, ble gjort om til ett. I glasskapene står stabler av selvlaget porselen, og det massive bordet etter Lindas oldemor har plass til både familie og gjester.

- Bordet er solid og har høy affeksjonsverdi. Stolene som hører til står nå ute ved stuebordet. Disse stolene her inne kjøpte jeg for 50 kroner stykket på bruktmarked, sier Linda mens hun dekker bord med egne «Woodstock»-tallerkener, Maya-bestikk fra Tias Eckhoff og brune glass fra Iittala.

- En annen måte å dempe forbruk på, er å kjøpe ting som varer. Glassene er femti år gamle, men har en varig verdi. Bestikket kunne også like gjerne vært laget i dag. Jeg begynte å samle på det da jeg var helt ny på boligfronten og hadde ikke noe forhold til det. Valget var ikke blendet av at bestikket var et gammel design. Som designer er det drømmen: å lage noe tidløst, sier hun.

Både hun og mannen Jon har arvet en del møbler. I tillegg er Linda av den typen som ikke klarer å gå forbi en container uten å lure på hva som skjuler seg der inne. Noe blant annet en nokså sliten grønn stol med stålrørsbein er et resultat av.

- Jeg har sluttet litt med det nå. Samtidig klarer jeg ikke helt å la være. Når jeg lokaliserer en container, venter jeg til det blir mørkt. Man kan finne mye fint, sier hun.

For at ikke huset skal se ut som et museum, har Linda vært bevisst på å blande inn enkelte nye ting. Hemmeligheten ligger i miksen, mener hun.

- Det blir litt sjømannshjem. Vi reiser mye i jobben, og da kjøper jeg gjerne med meg noe rart. Ting som ser kjempefine ut i utlandet, passer ikke nødvendigvis inn i stua di.

Den brune skinnsofaen er noe av det eneste hun og Jon har brukt mye penger på.

- En investering som tok pusten av meg den gangen, for over ti år siden. Men den blir bare finere og finere med åra, sier hun.

De italienske sofaene står sammen med et brukt salongbord og den brune Stokke-stolen Linda fant på loppemarked for en del år siden. Da var den fullstendig pakket inn i plast og helt flekkfri.

- Og veldig stygg. Nå anses den jo som kul. Vi er egentlig veldig vare på at når noe blir for trendy, må vi finne noe nytt, sier hun.

Og med «nytt» mener hun selvfølgelig «nytt, men gammelt». En av de største kvalene nå om dagen, er tv-en. Familiens eksemplar, av typen «tjukk» i motsetning til «flat», har begynt å fuske. Men flatskjerm er ikke Linda så sikker på om hun vil ha.

- Det er jo så mange som kaster fullt fungerende tv-er nå, for å skaffe seg flatskjerm. Et typisk eksempel på bruk-og-kast-tankegangen, sier hun og avslører sin neste plan:

- Jeg har begynt å sende ut følere for å finne ut om noen jeg kjenner skal kvitte seg med en gammel, som vi kan få.

gda@dagbladet.no

Denne saken står på trykk i dagens Dagbladets Søndag. Du kan lese flere saker fra Søndags-magasinet på denne samlesiden.

Familien: Mamma Linda, Ruben og Ylva. Pappa Jon var ikke til stede da bildet ble tatt.
Pippi-hus: Litt som Villa Villekulla, mener Linda og dattera Ylva. Glassverandaen brukes mye om våren og høsten.
Egen: Gåsunger i egendesignet vase. Linda er en del av designduoen Wik & Walsøe.
Miks: Bord fra bruktmarked, et investeringsobjekt av en italiensk skinnsofa og lampe fra Northern Lighting.
Tunge saker: Lysekrona i smijern veier 25 kilo og ble kjøpt i Portugal etter en lang jakt for å finne smeden sjøl. Bildet bak er en ekte Ruben (4,5 år).
Kupp: Døra til kjøkkenet er beholdt som den var. Stokke-stolen er et kupp fra loppis, den var fortsatt i plasten da Linda kjøpte den
Arvet: Elefant etter oldemor. -Hun kjøpte seg alltid én fin ting dar hun fikk lønn, sier Linda.
Flittig familie: Egendesignet porselen fra mamma, keramikk fra Ruben og broderi fra Ylva.
Gammelt nytt: Kjøkkenet i det gamle huset måtte moderniseres kraftig. Fire rom ble til ett. Kjøkkenbordet er arvet, stolene handlet brukt og skapene fulle av eget porselen.
Utforsk andre nettsteder fra Aller Media