Vi bryr oss om ditt personvern

Dagbladet er en del av Aller Media, som er ansvarlig for dine data. Vi bruker dataene til å forbedre og tilpasse tjenestene, tilbudene og annonsene våre.

Les mer

Mer
Min side Logg ut

- Da det banket på døra, fikk jeg panikk.

Jeg trodde hun kom for å redde meg, så jeg løp ut.

Jeg løp så fort jeg kunne, ut i skogen.

Ville dø, ble stolt homofil.

- Bare helt «wow» å høre at andre i min krets også sliter, sier Bjarne (25)

- Der gjemte jeg meg til politiet kom.

Over sofaen i leiligheten til Bjarne (25) i Bergen henger et digert Grønlandsk flagg. På stuedøra henger et kart over den lille byen Paamiut. Det går ingen veier til Paamiut. Den ligger en dagsreise med båt fra hovedstaden.

Først i 2007 fikk byen hvor den norske misjonærsønnen er født og oppvokst, flyforbindelse.

Forskjellene mellom Grønland og resten av Europa er mange. Hvert fjerde år tilbrakte familien i Norge for at deres egne tre barn skulle holde følge med det norske skolesystemet og samfunnsutviklingen her.

- Jeg passet ikke inn noe sted, men merket det mest i Norge, sier Bjarne.

- Kulturene er veldig forskjellige, dessuten var det så stort her at alt måtte planlegges og jeg måtte kjøres overalt. I Grønland kunne jeg gå fra den ene enden av byen til den andre på ti minutter. Det var bare å gå ut døra, så var man med venner. Selv om jeg var mest med bøkene mine den siste tida vi bodde der.

Bjarne forteller at han ble mobbet i Grønland og følte seg utestengt da han kom til Norge.

- Jeg kom liksom aldri inn i gjengen. Humoren min var annerledes, jeg var annerledes. Og jeg var vel ikke helt normal. Senere har jeg jo fått en Aspergers diagnose.

Selvmordstankene kom da han gikk på ungdomsskolen.

En kveld i åttende klasse sa Bjarne til foreldrene at han håpet at han ikke våknet morgenen etter.

Planen var at familien skulle dra hjem til hans tiende skoleår, men allerede samme kveld bestemte foreldrene seg for å reise hjem til Bergen, slik at han kunne få hjelp og oppfølging.

Bjarne kan ikke huske at han fikk hjelp med selvmordstankene, men han husker at han trakk seg stadig lengre inn i seg selv og tenkte dem stadig oftere.

- Jeg fikk liksom ikke til livet, så hva var vitsen med å leve?

Bjarne forteller om en trygg kristen oppdragelse med klare grenser.

Skolekameratene på Grønland var fascinert over Bjarnes lego-beholdning og kalte familiens hus for Legoland, men han fikk ikke lov til å lese om Harry Potter eller leke med Pokemon-kort fordi foreldrene var skeptiske til det overnaturlige.

I stedet fikk Bjarne høre historier fra bibelen.

Han aksepterte foreldrenes tolkning og deres syn på verden.

Sånn ble han overbevist: Å leve ut en homofil legning ville være imot Guds vilje.

Først under en kristen ungdomsleir i Tyskland sommeren før han begynte på videregående, fikk troen hans en ny dimensjon.

- Inntil da hadde jeg bare forholdt meg til innholdet som fakta, noe som tilhørte mine foreldre, og Gud som noe litt fjernt. I Tyskland fikk jeg et møte med Gud som gjorde at forholdet gikk fra fjernt til personlig. Etterpå følte jeg at Gud virkelig er med meg i alt jeg gjør. Selv om jeg hadde det tøft, så følte jeg meg på trygg grunn. Du kan godt si at jeg var en kristen som endelig takket ja til frelsen.

Han hadde egentlig visst det lenge, da han andre året på videregående innrømmet overfor seg selv at han var tiltrukket av gutter. Han overbeviste seg selv om at det var greit å være homofil, så lenge han ikke levde ut legningen sin.

- I mitt hode var homofile følelser grove, ekle og perverse og hadde bare med sex å gjøre. Jeg var livredd for at jeg en dag skulle komme til å svikte min kristne tro og forråde gud. En gang forsøkte jeg å skjære av meg ringfingeren, så jeg aldri skulle kunne gifte meg, sier Bjarne og viser fram arret.

Så ble han forelsket.

- Det var veldig annerledes enn jeg hadde forestilt meg, og hadde ingenting med de forestillingene jeg hadde hatt om homofili.

Man skulle kanskje tro at den oppdagelsen gjorde Bjarne lettet. I stedet ble alt verre.

- Gleden jeg følte over å se han jeg var forelsket i, ble alltid etterfulgt av en voldsom nedtur. Det var så mye konflikt mellom logikk og følelser at jeg forsøkte å ta livet mitt.

Fra de to første forsøkene er det skuffelsen over ikke å dø som sitter igjen. Før det tredje forsøket sendte han en avskjedsmelding til en venn. Vennen varslet en av de ansatte ved internatskolen hvor de var elever.

- Jeg løp så fort jeg kunne, ut i skogen og gjemte meg. Da jeg fra skjulestedet mitt så politifolk som lette etter meg, ble jeg livredd for å være til bry og snek meg tilbake til skolen igjen.

Tilbake på skolen brøt han sammen i armene på sosiallæreren.

Etter det siste selvmordsforsøket fikk Bjarne hjelp ved et distriktspsykiatrisk senter.

- En av behandlerne der var veldig ok, så da jeg var der gikk det bedre. Men så snart jeg var tilbake på skolen var alt som før. Jeg tenkte fortsatt ofte på å ta livet mitt.

Vendepunktet kom sommeren etter videregående. Han hadde forsonet seg med at han var homofil, men at det riktige for ham ville være et liv i sølibat.

- Jeg forfattet et langt Facebook-innlegg om at jeg skulle leve i sølibat resten av livet. I det jeg skulle poste det, poppet det opp et annet innlegg med overskriften «bibelvers som feilaktig blir brukt mot homoseksualitet».

- Jeg mener at det var Gud som sendte den meldingen til meg.

Bjarne begynte å lese bibelen på en ny måte.

- Utgangspunktet for mine studier av bibelen hadde alltid vært at homofili var feil. Da jeg forsøkte å lese fra motsatt ståsted oppdaget jeg at det ikke trengte å være sånn. Tvert imot. Det tok faktisk måneder før jeg turte å tro helt på det, men det jeg leste ga meg håp.

Det er ikke bare det enorme grønlandske flagget over sofaen som fanger oppmerksomheten i Bjarnes hjem.

Den lyse leiligheten inneholder både innrammede bibelvers og digre sverd fra Ringenes herre, regnbueflagg og Jesus-tegninger. Her er tre bibler og en studieplan for hvordan lese dem, i tillegg til ei hylle fylt med fantasy-litteratur og bøker om Grønland.

Entréveggene er dekket av to digre whiteboards og flere titalls tusjer i ulike farger, som han bruker når han skaper sine egne fantasikulturer og -universer. På utgangsdøra henger ei tavle full av hilsener og gode ord fra folk som har vært på besøk.

Inntil nylig har han vært redd for å få sertifikat. Han kvier seg for å kjøre bil. Risikoen for å få en impuls og svinge av veien har virket for stor.

image: Ville dø, ble stolt homofil.

- Det siste året har jeg sluttet å være både deprimert og suicidal. Jeg har funnet en ro inni meg og et fellesskap der ute, forklarer Bjarne.

Årsaken til Bjarnes nye, indre ro kan oppsummeres i tre bokstaver: SKN. Eller «Skeivt kristent nettverk», som ble startet i mars 2019. Formålet er å spre budskapet om at likekjønnet samliv og transkjønnethet fint lar seg kombinere med å være kristen.

Mens Bjarne tidligere malte neglene sine svarte for at ingen skulle tro at han var homofil, maler han dem nå lilla eller i andre sterke farger fordi han liker at konservative kristne tenker nettopp det.

- De har godt av det, smiler han og forteller stolt om en paneldebatt siste året på videregående, hvor han reiste seg opp og kom ut av skapet foran en fullsatt sal:

- Jeg hadde på meg ei rosa t-skjorte hvor det sto noe sånt som «Yes, I’m Gay. Deal with it.», da jeg reiste meg opp og spurte en politiker fra Kristelig Folkeparti hvordan de kunne si at de jobbet mot mobbing når de samtidig kommuniserte at homofile var mindreverdige.

Da han litt seinere på bibelskolen opplevde at en lærer hevdet at det ikke gikk an å kombinere et kristent livssyn med homofili, reiste han seg igjen for å si fra om at det ikke stemmer.

- Jeg pekte på meg selv og sa at jeg er en kristen som mener det er greit å leve ut sin homofile legning. Jeg måtte bare si fra.

Bjarne går fortsatt i menigheter som mener det er galt å leve i homofile parforhold.

Jesus gjør ham så trygg at det ikke spiller noen rolle.

- Medlemmene i de menighetene er jo på en måte familien min, og selv om det gjør vondt at vi er uenige, så forstår jeg det. Jeg elsker likevel å være der i fellesskapet og høre talene. Dessuten har pastoren og jeg noen ganske fine diskusjoner, forteller han.

- Jeg er fortsatt en stolt kristen, og selv om jeg har endret syn på homofili vil jeg nok bli karakterisert som konservativ på mange områder fortsatt. Det betyr for eksempel at hvis jeg skal gifte meg, må også han være kristen.

Det er ingen tvil om at det er blitt lettere å være Bjarne. Likevel har han ingen illusjoner om ei rosenrød framtid. Han er ganske sikker på at han har store prøvelser i vente.

- Jeg tenker mye på hvordan det blir når jeg får meg kjæreste. Det er kjipt å vite at noe som vil gi meg så stor glede kommer til å gi mine nærmeste en så stor sorg at jeg ikke kan dele gleden med dem.

Bjarne tror håpløshet er den viktigste årsaken til at noen ikke klarer å se ei framtid som er verdt å leve og ønsker å ta livet sitt. I Grønland mener han at internett har hatt en positiv påvirkning.

- De har vært undertrykt så lenge, det fører til mye håpløshet og mørke. Gjennom internett ser de at det fins håp i verden rundt. De har tatt store skritt og er på vei til å ta tilbake sin egen kultur.

Når Bjarne snakker om Grønland, ser han flere likhetstrekk med sitt eget liv og utvikling.

- Det med å se at det fins muligheter utenfor sin egen boble er viktig også for enkeltmennesker. Ta den instagramsaken som kom fram for en stund siden, om folk med selvmordstanker som finner hverandre på nettet. Folk med selvmordstanker kan finne god hjelp i sosiale medier, men når alle lever i samme boble blir det bare mørkere. Man må ha inn lys også. TV-serien «13 reasons why» gjorde meg enda mørkere. Men det hjalp å se naturprogrammer. Eller å følge en homofil vlogger på youtube som la ut filmer om hverdagslivet til ham og kjæresten. De filmsnuttene ga meg håp.

- Men nå har de visst gjort det slutt, legger han til med et lite smil.

Etter at ting begynte å gå bedre, er det flere ting Bjarne tror kunne gjort en forskjell i den tida han hadde det vanskeligst - og som han håper at andre, både folk som sliter selv og nærstående kan dra nytte av:

- For det første skulle jeg ønske at folk ikke alltid aksepterte at jeg sa nei da de spurte om jeg ville være med på ting. Det hadde vært bra for meg å merke at folk virkelig ville ha meg med. For meg hadde det også vært fint om folk turte å dele sine problemer, sånn at det ikke bare ble enveiskommunikasjon og fokus på meg. Det er mulig det ikke funker for alle, men for meg er det bare helt «wow» å høre at andre i min krets også sliter.

Det samme gjelder psykologer og andre som jobber i psykiatrien, mener Bjarne:

- Da jeg hadde det vanskelig var det mye fokus på meg, fra meg selv, men også fra psykologene. Jeg tror mange psykologer lærer at de bør være en «blank» person. Det stresset meg veldig og gjorde det vanskelig for meg å dele noe med dem. De jeg klarte å dele med, var de som fortalte meg noe fra sitt eget liv og oppførte seg som ekte mennesker.

Han har også gjort seg noen tanker om formen på hjelpen psykiatrien tilbyr.

- Det er kanskje vanskelig for dem å få til noe annet enn et slags intervju når alt skal skje på kontoret, men for meg fungerer det mye bedre å snakke ute på tur. Når du er pasient i distriktspsykiatrien er det paradoksalt nok noen andre som tar deg med på turen, dermed blir det noen andre enn psykologen jeg virkelig snakker med.

Flere diagnoser som gir utfordringer med å delta i dagliglivet, gjør at Bjarne i dag er uføretrygdet. Han har en drøm om å studere lingvistikk, kanskje bli logoped, men aller helst forfatter. Han har allerede skrevet mye fantasy-litteratur.

Enn så lenge vil han være en som gir håp.

- Det er trist at mange kristne homofile går fra troen sin fordi de tror at det ikke går an å være både homofil og troende. Jeg håper at jeg kan hjelpe ved å si at det er greit å være begge deler. Jeg har flere utfordringer å jobbe med for å få til et normalt liv, men jeg tror at poenget med livet mitt er å fortelle folk at det ikke er noe galt i å være homofil.

- Min største motivasjon for å leve, er rett og slett å få vist hvor uendelig høyt Gud elsker hvert eneste menneske.