Ville ha skyskrapere på Karl Johan

40 år med høyhusdebatt i Oslos hovedgate.

DEN ØVERSTE DELEN av Oslos hovedgate Karl Johan sto ferdig i 1845. Det var fornemt. I husrekken fra Universitetet til Stortinget bodde byens mest velstående familier i leiligheter på 13 - 14 rom. 

De moderne gårdene hadde mellom tre og fire etasjer. Innenfor fasadene hang lysekronene. Møblene sto tett og de var trukket i dyre stoffer. I bakgårdene hadde de bemidlede familiene staller og uthus.

Nå er det kommet en hel bok om de seks øverste bygårdene på Karl Johan. Arne Lie Christensens «Karl Johans fasader» handler om områdets historie, og om hva som får oss til å endre oppfatning av hva som er vakkert og verneverdig. 

PÅ 1960- OG 70-TALLET ble dette området gjenstand for en av de store bevaringskampene i norsk historie.

- Arkitektene synes det var stygt, kjedelig og uhensiktsmessig og ville rive hele Oslo sentrum, men unntak av monumentalbygningene. Jeg tror ikke det ville vært mulig å gjøre det, næringslivet ville nektet. Hvor skulle de oppholde seg i mellomtiden? Men det ble lagt konkrete planer og det var en enorm sak, på linje med EU-striden, sier etnolog og førsteamanuensis i kulturhistorie Arne Lie Christensen til Dagbladet.no.

Bystyret i Oslo vedtok da også at de gamle husene skulle erstattes av høyhus langs Karl Johan. Miljøverndepartementet satte til slutt en stopper for det.

Artikkelen fortsetter under annonsen

BEGEISTRINGEN FOR HØYHUS og ønsket om rivning av områdets gamle bebyggelse hadde vært på dagsorden siden begynnelsen av 1900-tallet. Den gang hadde man et annet syn på hva som var vakkert og bevaringsverdig enn i dag. Hus fra midten av 1800-tallet ble ikke vurdert som verdifulle:

- Har Nationaltheatret bygning så stor verdi? spurte en av landets ledende arkitekter i 1935. Han foreslo å rive bygningen og anlegge trafikknutepunkt og sentralbanestasjon her.

Ville ha skyskrapere på Karl Johan

De unge og moderne arkitektene påvirket av funksjonalismen sto bak planene.

- Da de la planer om å rive hele Oslo sentrum visste nok ikke folk flest om det. Det er dessuten vanskelig å si hva folk mente, for det var færre leserbrev og meningsmålinger den gang, sier Lie Christensen.

DEN NYE BYGNINGSLOVEN var bakgrunnen for at Oslo i 1928 fikk den første store diskusjonen om høyhus. Loven åpnet for 22 etasjers høye hus i sentrum. Det var mulig fordi jernbetongen var kommet i bruk, noe som gjorde husene mer brannsikre og det ble vanligere med heis.

Dermed kom forslagene fra arkitektene. Horngården på Egertorget ble tegnet som et 13 etasjers glasstårn i modernistisk stil med lysreklamen under vinduene integrert. I 1930 la arkitekt Arnstein Arneberg fram planer om 26 etasjer midt i Karl Johan-kvartalet. Den gamle bygningen som sto i Karl Johans gate 39 skulle rives.

- Mange ville ha høyhus, som ble sett på som både moderne og fint. Og vi fikk det også, blant annet langs Pilestredet og på Egertorget, der huset riktignok ble lavere enn arkitekten ønsket, sier Lie Christensen.

ARGUMENTENE MOT HØYHUS den gang handlet ikke så mye om at de gamle paradehusene langs Karl Johan var verneverdige. Problemet var at høyhusene kunne kaster skygger, føre til opphopning av folk og trafikkaos. 

Det fantes en liten gruppe konservative estetikere som var opptatt av bybevaring i mellomkrigstida.

- Høyrefolkene brukte mange av de argumentene som de politisk radikale overtok senere. De ønsket at byen skulle være som den hadde vært, og gikk inn for bevaring og mot høyhus, sier Lie Christensen.

Planene om riving og høyhus ble lagt på is da krigen brøt ut. Det gikk flere år

før utbyggingen av byens sentrale område igjen ble tatt opp til debatt

ETTER KRIGEN var mangelen på boliger det største problemet i Oslo. Turen var kommet til de usunne arbeiderbydelene Grønland, Vaterland og Vestre Vika.

Saneringstrusselen hadde hvilt over Karl Johan-kvartalet siden 30-årene, og husene som nå var nær 100 år gamle, var preget av forfall bak de elegante fasadene. Dagbladet beskrev i 1952 bebyggelsen øverst på Karl Johan som elendig, og mente at sanering var eneste utvei. Byens dyreste grunn var dårlig utnyttet, problemet var at det gikk alt for sent med utbyggingen her, mente avisa.

I 1954 møttes grunneierne for å bli enige om en felles plan for Karl Johan-kvartalet. Den mektige byplansjefen var skeptisk til høyblokker i byens gamle sentrum, men også han ville fornye hele kvartalet.

Grunneierne ble ikke enige. Noen ønsket høyhus og sanering, andre bevaring.

DEN INTERNASJONALE MODERNISMEN
hadde fått sine forkjempere i Norge. I 1951 stiftet de PAGON-gruppen, Progressive arkitekters gruppe, Oslo, Norge. Medlemmer som Sverre Fehn, Arne Korsmo, Erik Rolfsen, Håkon Mjelva og Christian Norberg-Schultz var blant annet inspirert av Le Corbusier. De ønsket seg vekk fra det de kalte småborgerligheten og «coziness», nå skulle det lages bybilder som åpnet for nye sanseinntrykk.

Et av forbildene var gjenoppbygningen av Rotterdam etter krigen. Arkitektene var ikke særlig begeistret for Oslos bykjerne. De verdsatte Akershus slott og Karl Johan, ellers burde det erstattes med nye bygninger. De la fram en plan som innebar rivning av Victoria Terrasse, og i Vika foreslo de bygninger på 20 etasjer. Langs Karl Johan skulle parkbeltet forlenges ned til Jernbanetorget, og Slottet, Universitetet, Nasjonalteateret og Stortinget skulle bevares langs gata. Ellers skulle mesteparten rives.

Nederst på Karl Johan planla de høyhus på 16 etasjer, samt noen lavere.

Byens boligmangel var i ferd med å bedre seg på grunn av utbyggingen av drabantbyene. PAGON-arkitektene ønsket å fjerne gårdene i sentrum og erstatte dem med blokker vi kjenner fra forsteder som Lambertseter.

DET VOKSTE SAMTIDIG fram et annet radikalt miljø i byen som gikk inn for bevaring av eldre bebyggelse. Kulturminnevernet var i ferd med å skifte politisk fortegn. De verdikonservative bevaringsforkjemperne fikk støtte av en rødgrønn bevegelse på 1970-tallet som også ønsket å ta vare på det gamle.

Den antikvariske interessen på denne tida hadde tradisjonelt vært rettet mot førindustrielle bymiljø, som Gamlebyen i Fredrikstad, bryggen i Bergen og Røros.

Dermed var det blitt mange tapte vernesaker i løpet av 50-årene. I 1954 var mesteparten av Empirekvartalet revet, for å gi plass til regjeringens høyblokk. I 1960 falt småhusene på Enerhaugen til fordel for tre moderne boligblokker. Det engelske kvarter på Solli plass var også en tapt sak.

Med fremveksten av miljøbevegelsen vokste interessen for å bevare bybygninger. Organisasjoner som Oslo Vel og Fortidsminneforeningen engasjerte seg. Dagbladet snudde 360 grader i 1962, og gikk inn for bevaring av det man 10 år tidligere omtalte som riveklar slum:

Oslo er blitt forstemmende pregløs. Den ene kjedelige betongklossen etter den andre har skutt i været og ødelagt mye av byens spesielle identitet.

I 1969 tok avisa skrittet fullt ut og gikk inn for bevaring av fasadene. VG holdt fast på å rive husene, mens Aftenposten sto midt i mellom, med hensyn å ta både til de verdikonservative og næringslivet.

- Høyhus ble et symbol på det min generasjon, 68-erne, ikke ville ha. Vi ville ha en hyggelig, gammeldags by hvor historien ble tatt vare på, sier Lie Christensen.

DET BRØT UT FULL KRIG OM KARL JOHAN. Det ble utlyst arkitektkonkurranse om Karl Johan-kvartalet på begynnelsen av 60-tallet. To forslag ble premiert, og det skulle etter planen bli et kompromiss mellom disse som skulle bygges.

Håkon Mjelva var en av de premierte, og vurdert som det mest aktuelle alternativet. Han foreslo i et utkast å rive alle de gamle byggene, lage høyhus på 25 etasjer. En av de sentrale bygningene som skulle rehabiliteres var Det norske teater, som ønsket seg høyhus i kvartalet blant annet for å tjene mer penger.

- De hadde sterk støtte fra Arbeiderpartiet fordi det var et nynorskteater. Og av samme grunn var Aftenposten litt laber i sin støtte. Arbeiderbladet måtte støtte planene. Det falt ikke inn i det vanlige mønsteret. Det ble nærmest slik at man måtte være for høyhus om man var for nynorsk. Det ble en utrolig debatt, sier Lie Christensen.

Mjelva laget nye forslag med to høyhus som var lavere. For det ble han blant annet kalt skyskrapervandalen.

HENGENDE HAGER på Karl Johan var forslaget fra ingeniør Olav Selvaag, som kastet seg inn i debatten i 1973. Han ønsket en stor terrasseblokk mot Studenterlunden.

Trafikken var mer synlig nå, og arkitekt Håkon Mjelva skrev at trafikken måtte differensieres med hovedpulsårer som sørget for at kjøretøyene ble pumpet inn i bykjernene.

På Karl Johan var planen å legge en enorm motorvei gjennom byens gamle sentrum og under Slottsparken. Dette ville få Slottsparken til å fremstå som en midtrabatt i en gedigen rundkjøring, skriver Oslo-forfatter Beate Muri.

- På tegningene som viser hvordan de har tenkt seg disse trafikkmaskinene, ser man at folk spaserer med bilene dundrende to meter under dem. De fleste ville vel synes dette var utrivelig. Pilestredet er for eksempel ikke så hyggelig å spasere langs i dag. Men arkitektene tenkte effektivitet, bilene måtte fram. Det var en fascinasjon over farten og den nye tiden, sier Lie Christensen.

Ikke noe av dette ble bygget. Nymodernister sto mot gammelmodernister i debatten, og det handlet om det tradisjonelle og det nasjonale mot det moderne og internasjonale.


«FULL BEVARING AV BYGNINGENE»
ble det endelige utfallet av denne mangeårige krangelen. 10 år etter arkitektkonkurransen ble utlyst for Karl Johan-kvartalet satte Miljøverndepartementet ned foten i 1973.

Dermed begynte endelig en indre fornyelse av kvartalet, 40 år etter at bebyggelsen var erklært umoderne og de første planene om nybygg var fremlagt. Høsten 1985 åpnet Det Norske Teater igjen, tegnet av en annen arkitekt enn Mjelva.

Restauranten Blom var tilbake i 1980 (men stengte i 2006 og erstattet av House of Beauty). Paleet åpnet i 1990.

Høyhusene kom aldri på Karl Johan. Men mye av Karl Johan-kvartalets indre er blitt revet, flere av de gamle fasadene fremstår i dag som rene skjermfasader, det innvendige er gått tapt.

«Vorten i byens ansikt» kom også opp i samme periode. Det var tilnavnet som ble gitt til Postgirobygget.

Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

FOTOMONTASJE OVER KARL JOHAN-KVARTALET: Her er høyhusene til arkitekt Håkon Mjelva tegnet inn. Mange av tilhengerne av høyhus mente de i liten grad ville synes fra gata.
KJEMPEBYGG PÅ 80 METERS LENGDE: Dette forslaget for Karl Johan-kvartalet ble lagt fram av Torp og Torp i 1935.
LANDLIG:</B> Dette steintrykket fra 1840-tallet viser slottet i bakgrunnen og løkkebygninger foran. Mange av byens borgere hadde slike sommerboliger der Karl Johan ble anlagt. Dette er konsul Grünings løkke fra 1600-tallet.
1870: Karl Johan er fortsatt et rent boligstrøk. Her er grosserer Andreas Toftes staselige gård til høyre. I midten major Guttorm Rustads gård. Fra Heftye-samlingen.
EN SOMMERDAG I 1890-ÅRA: Gården til høyre (Groschgården) gikk under navnet Bogadehjørnet, hvor kunstnerbohemene vanket. Postkort etter maleri av Olaf Krohn.
FREMTIDENS KRISTIANIA: Slik forestilte Morgenbladets tegner i 1907 byen om 30 år.
HENGENDE HAGER LANGS KARL JOHAN: Olav Selvaags forslag fra 1971 gjengitt i VG. Selvaag oppførte lignende blokker i drabantbyene og foreslo å gjenta suksessen i Oslo sentrum.
ARNE KORSMOS FORSLAG TIL NEDRE KARL JOHAN: I årene etter krigen ønsket flere av landets ledende arkitekter å rive hele det gamle bysentrum og sette opp en ny by med høyhus.
CHRISTIANIA 1825: Byen hadde vært hovedstad i Norge 1814, men var fortsatt en småby. I 1842 la arkitekt Hans Ditlev F. Linstow fram sitt forslag om en Forbindelse mellom Kongeboligen og Christiania Bye., som ble til Karl Johan. Litografi av Peter Fredrik Wergmann.
FORSKJØNNET:</B> På dette maleriet av Harald Berner Hansen fra 1883 har kunstneren lagt inn norsk natur og til og med fjell med snø på toppen. På dette tidspunktet begynte butikkene og restaurantene å innta bygningene i første etasje.
UTSKJELT GÅRD: Groschgården i 1904. Etter århundreskiftet gjorde et nytt smaksideal seg gjeldende og denne gården ble sett på som en av byens mest skjemmende bygninger med sin prangende stil. Foto: A. B. Wilse
<B>MOTORVEI UNDER SLOTTSPLASSEN:</B> Denne planen kom i 1965. Bilene var i ferd med å bli et problem. Mange arkitekter ønsket et differensiert nett av veier, hvor biler og fotgjengere skulle skilles fra hverandre.
FORESLO TÅRNAKTIG BYGNING:</B> Harald Hals foreslo enden av Rosenkrantzgate bygget ut slik i 1929.
FREMTIDENS HOVEDSTAD:</B> Slik illustrerte tegneren Øyvind Sørensen et framlagt forslag for Oslo i 1929. Høyhus var både moderne og populært.
DAGLIGSTUEN:</B> Fra leiligheten til Thea og Thorvald Meyer i Karl Johans gate 37.
HET DEBATT: Folk gikk inn for bevaring av det gamle og mot høyhus. Stephan Tschudi-Madsen på stand for Fortidsminneforeningen i 1972.
FORESLO 26 ETASJER: I 1930 la arkitekt Arnstein Arneberg fram dette forslaget for høyhus i Karl Johan-kvartalet. Den ene av de gamle gårdene skulle erstattes med en ny bygning. Byplansjefen var imot forslaget.
DEN FLOTTESTE BYGNINGEN I KVARTALET: Grosserer Thorvald Meyers palé ble oppført etter en brann i 1867. Her er bygningen pyntet i forbindelse med besøk av den britiske kongen i 1908. Fasaden er bevart, uten butikkvinduer. Foto L. Scacinski.
FREMTIDENS KARL JOHAN: Sett fra Basarene, slik arkitekt Håkon Mjelva så det for seg i 1964.