Ville tilstander

Hvorfor kan ikke reven raske gjennom noen andres ripsbusker?

SOLA SKINNER, det dirrer i lufta, og på gården er det dyr overalt: På Framfeda står de to kopplammene Ibsen og Skjæråsen. I floren står en mengde ender, gjess og kyllinger uten navn i påvente av å bli sluppet ut på beite. Jeg gir dem ulikt ftr som et ledd i mine improviserte og uortodokse gastronomiske eksperimenter, og har store forventninger til slaktetida.

Utenfor huset tusler Lars og hønene på jakt etter brødsmuler og andre lekkerbisker som kan gjøre eggene bedre. Geitemora Saftis står bundet mens geitekillingen Pastis løper rundt og utforsker omgivelsene og plager hønsene. For hver dag som går, våger han seg litt lenger vekk fra mora, til hennes store og høylytte fortvilelse.

En dag jeg blir lei av å høre på den bekymrede mekringa hennes, slipper jeg henne fri, bare for å se hva som skjer. Og straks, som ved et trylleslag, gjennomgår hun en forvandling, fra klagende hunngeit til - og dette kom litt overraskende på meg - trofast hund. Når jeg går på tur opp til Gompåsen for å plukke sopp, blir jeg fulgt av en beundrende og hengiven geit og hennes barn. Noen ganger stopper de for å spise av bringebær- og bjørnebærbuskene langs stien, andre ganger springer de noen meter foran, full av viltre fjellgeitbykst. Når de har fått et forsprang på ti meter, stopper de og ser på meg for å sjekke at jeg fortsatt er der. Hvis de et øyeblikk har mistet meg av syne mens jeg er inne i skogholtet etter sopp, løper de straks tilbake med små rop om at «Her kommer vi, her kommer vi, vi hadde bare gått litt feil!» og da går Saftis helt inntil beinet mitt en lang stund etterpå for å forsikre om at alt er bra.

OMGANGEN MED HUSDYRA og de stadige påminnelsene om at man er i sentrum for noen andres oppmerksomhet, er veldig bra for selvtilliten. Men det er også litt masete å ikke en gang kunne sette seg på utedoen med åpen dør uten å ha to geitehoder som stikker inn for å sjekke trøkket.

Jeg tar delegasjonen med ned til sjøen og etterlater geitene ytterst på Rauodden mens jeg ror meg en liten fisketur - et forsøk på litt dyrefri kvalitetstid for meg selv. Snart er geitene bare små, grå prikker som nesten går i ett med svaberget, og jeg kan ikke lenger høre deres innstendige rop om at jeg må være forsiktig og snart komme hjem. Den gamle robåten lekker friskt, men jeg har montert en liten elektrisk juksepumpe i båten, så det er ingen fare på ferde.

Jeg nyter freden og roen på sjøen, bare avbrutt av noen sekunders brumming fra pumpa hvert tredje minutt. Men idet jeg har kommet ut til Håøya, merker jeg at jeg ikke lenger er alene. En sel stikker hodet opp av vannet, kikker nysgjerrig i min retning før den forsvinner. Når det samme skjer på andre siden av Håøya, lurer jeg på om kanskje all oppmerksomheten fra geitene har gjort meg litt ekstra innbilsk. Men så skjer det igjen. Et selhode kommer opp, et par store øyne kikker nysgjerrig, før hodet nok en gang forsvinner. Og slik fortsetter det. Det nytter ikke å slenge ut snøret når det er sel like ved - all fornuftig fisk har rømt, og du risikerer å få et stort pattedyr på kroken. Like før jeg er tilbake båthuset stikker det to selhoder opp av vannet for å ta farvel, og jeg blir overlatt til geitene igjen - uten fisk. Litt irriterende. Men selen er jo så søt.

LITT SEINERE diskuterer jeg rovdyrsituasjonen med bonden Osmund. Osmund er Senterparti-politiker og følgelig ulvemotstander. Jeg erter ham med Bjørn Gabrielsens påstand om at Norge er det eneste landet med en egen dagsavis for folk som er redd for ulv - Nationen - men jeg blir litt usikker på hvordan jeg skal svare på hans mange argumenter mot rovdyra - om problemene for bønder og sauer og fiskere. Jeg synes jo det er viktig at vi har en ulvestamme, og at selen skal få kose seg og se søt ut, selv om det betyr at jeg ikke får noe fisk. Men jeg husker ikke helt hvorfor jeg mener det jeg gjør, utover at det er noe som hører med når man er bymann og naturen er noe som kan vurderes ut fra sin estetiske verdi.

Ikke lenge etterpå kommer reven på besøk til gården. Og han kommer ikke på et slikt hyggelig besøk som Klatremus er en forkjemper for, med sladder og nøttespising. Nei, reven kommer raskende gjennom ripsbuskene mine og forsyner seg med to av hønene. Skråningen på vestsida av huset er helt full av fjær, og nede ved gjerdet ligger en av høneskrottene igjen - han har ikke en gang giddet å spise den opp. Den andre har reven tatt med seg hjem til hiet.

Men reven nøyer seg ikke med denne grove frekkheten. Mens jeg er på langtur til byen, og den tidligere markgreven, min far, passer godset, kommer reven tilbake. Det ubehagelige besøket har blitt meg gjenfortalt av vitnene til udåden: Reven går til angrep på en av hønene, midt på lyse dagen, rett utenfor huset. Hanen Lars bykser fram for å forsvare sin allerede kraftig reduserte flokk. Reven tar Lars i munnen på revevis, og en stund ser det ut til at kampen er over og reven har vunnet. Men det er på dette punktet den gamle markgreven stormer ut, og gjennom en heroisk og dramatisk kamp med rovdyret - eller i hvert fall en hel masse roping og vifting med lemmene - redder han Lars fra revens gap.

NÅR JEG NOEN DAGER seinere kommer tilbake fra byen, møter jeg en litt pjusk hanefar, og en av hønene har nesten ikke fjær igjen. Den tidligere så praktfulle drakta hennes ligger to meter utenfor kjøkkenvinduet, der reven kledde av henne mens folk og høns så forferdet på. Når Hakkebakkeskogens lure, men sosialt klønete Mikkel klager over at «Jeg vet ikke hvordan man gjør når man går på besøk», så er det sannelig et problem som strekker seg til hans artsfeller her i traktene også. Jeg feier opp fjærene, steller litt inne hos de gjenværende hønsene, legger planer for den nye hønsegården jeg er nødt til å sette opp, og bekymrer meg over hva jeg skal gjøre med endene når de blir så store at det ikke lenger er forsvarlig å ha dem inne. Jeg merker at det ikke lenger bare er ulven som har motstandere i den lokale bondestanden. Biologisk mangfold og rovdyr er vel og bra, men hvorfor skal det absolutt bo rev her , på Viestad? Kan den ikke heller raske gjennom noen andres ripsbusker, eller være lur på bekostning av noen som ikke er meg? Og hadde det ikke vært fint med en skinnfell foran peisen?

HØNSEFRIKASSÉ MED RIPS

Hvis du ikke tilfeldigvis har en høne som du kan avslutte på hoggestabben bak låven, eller få reven til å ordne det for deg, får du kjøpt høner på nesten alle store, vanlige supermarkeder. De kan være vanskelige å finne, der de ligger gjemt mellom flott emballerte prestisjefjørfeprodukter. Men de er der - og de er billige.

Den friske syrligheten til ripsene er ekstra god sammen med de milde, trauste smakene til en tradisjonell frikassé. Det kan være godt med noen eplebiter også, eventuelt å bruke eplejuice i stedet for vin.

Nok til 4

1 høne

1 laurbærblad

2 ss hvetemel

1-2 melk

1 ts hel, svart pepper

1-2 gulrøtter, hakket

2-3 stenger stangselleri, hakket

ev 1-2 dl hvitvin, eplejuice eller buljong

finhakket dill

rips

salt

Ha høna i ei gryte sammen med laurbærbladet. Hell over nok vann til at det dekker høna, og la koke med lokk i 1= time, til kjøttet er så mørt at det nesten faller fra hverandre. Plukk kjøttet av høna, kast beina. Kok kraften videre til den er redusert til 4-5 desiliter.

Rør melet ut i litt kaldt vann i en liten bolle. Pass på at det ikke er noen klumper. Ha halvparten av melblandingen, samt melk, pepper, gulrøtter og hønsekjøtt oppi gryta sammen med kraften. La koke i 5-7 minutter. Ha i stangselleri og vin og kok videre i 5-7 minutter. Smak til med salt. Hvis frikasseen er veldig tyntflytende, ha i mer av melblandingen og kok opp. Rør inn rips og dill like før du skal servere.

RISOTTO MED SOPP OG RAMSLØK

Jeg har et par kantarellsteder på gården, men det er aldri nok, så jeg bruker gjerne en blanding av kantarell og kjøpesopp. Ramsløk har jeg nok av, den vokser vilt i traktene, men hvis du ikke har tilgang til denne gode norske villhvitløken, kan du bruke hvitløk og vårløk. Det blir ikke det samme, men det er ikke sikkert at det blir noe mindre godt.  

3 dl risottoris, arborio, eller til nød grøtris

2 ss olje

1 hakket løk

2 fedd hvitløk, finhakket

2 laurbærblad

2 dl hvitvin

8 dl grønnsaks- eller kyllingbuljong

ev 1 ss hvitvinseddik

200 gr sopp, i skiver, gjerne litt stekt

Tung avskjedsstund: Andreas og geitene på brygga.
Godt: Risotto med sopp og ramsløk.
Billig alternativ: Hønsefrikassé med rips er mildt og syrlig.