Villmarkens stesønn

Bjørn Gabrielsen (39) har aldri levd med strømmen. Nå går forfatteren mot sin andre vinter helt uten.

BJØRN GABRIELSEN SLENGER rundt på ei klukkende høne, han ser ut som en vindmølle med fjær før høna endelig besvimer. Bikkjene bjeffer, fjærene fyker og Gabrielsen i gummistøvler henter øksa.

Kakk, sier det to ganger før den tidligere vegetarianeren henger Mathilde til tørk.

-  Jeg har kommet fram til at man nok kan spise dyr. Men man har ingen rett til å la dem ha et dårlig liv, eller til å kjenne angst før man kverker dem.

Blodet renner av øksa.

-  Litt av poenget med å ha høns er jo at jeg ikke liker å spise egg fra utpinte Prior-dyr, sier Gabrielsen. Om to timer skal høna bli middag, og hennes bøddel igjen skal vise at han fortsatt har et stykke igjen før han er skogens konge. En hel høne ender opp som to fileter.

Om Lars Monsen er villmarkas Elvis, er Bjørn

Gabrielsen Nordmarkas Kjell Elvis.

-  TA MED HODELYKT, regntøy og gummistøvler. Og spis gjerne ei pølse før dere kommer.

Det var beskjeden fra Gabrielsen før vi skulle komme på besøk. Og ville vi ikke overnatte?

Som avtalt henter han på stasjonen, tjue minutters togtur fra Oslo S. Det er ikke et menneske å se, bare lydene av ulende hunder. Et lite øyeblikk venter vi at Fantomet skal komme ut av skogen. Men det er en høy og hengslete fyr i blå kjeledress og grønne gummistøvler som til slutt vinker hei.

17. MAI 2005 flyttet Bjørn Gabrielsen langt inn i Nordmarka. «En mann. En skog. Ett år. Ingen plan» heter det i boka «Veien ut». Forfatteren og litteraturanmelderen i Dagens Næringsliv hadde heller ikke innlagt strøm og vann. Men han har seks hunder og ei hytte på under 30 kvadratmeter med åpen kjøkkenløsning. Den enkle hytta ligger på ei tomt uten utsikt, langt fra både bekk og vann. To kilometer til nærmeste nabo, sju kilometer til togstasjonen. Meningen var å bli ett år. Nå går eneboeren mot nok en vinter. Strengt tatt er det ikke lov å bo på hytta, men Bjørn Gabrielsen mener det går an å være på besøk. Hver dag.

-  ERNEST HEMINGWAY SA at det finnes bare tre sporter: tyrefekting, motorsport og fjellklatring. Men Hemingway, den jævelen, kjørte aldri hundeslede, sier Gabrielsen og er klar.

En liten time har han brukt på å sele hundene og kle på dem hjemmesydde sokker på potene. Nå bærer det rett til skogs igjen. Hundene trekker tre personer fordelt på en slede med fire hjul, og en sykkel med to. De siste fem hundre meterne må passeres til fots over ei myr.

På hyttetunet står det flere hundehus, og en hjemmesnekret lavvo til utedo. Høyt i et tre henger utedusjen. Terrenget er tydelig slitt av Gabrielsens seks huskyhunder.

-  Miljømessig er det ekstremt tvilsomt om alle skulle bodd sånn som meg, det hadde blitt en kjempeslitasje på naturområdene.

«JEG ER ENSLIG, barnløs og har ikke regelmessig inntekt. Jeg har den sosiale profilen til en seriemorder. Jeg har ingenting i et boligstrøk å gjøre». Det var det Bjørn Gabrielsen tenkte før han flyttet til skogs og lagde sin egen grunnlov på sju punkter. Det første punktet, om å skaffe seg mest mulig mat uten å gå i butikken, viste seg å være det vanskeligste, selv om han har dyrket både poteter, grønnsaker og urter. Det er grenser for hvor godt det er med salvie på frokostblandingen i lengden.

Han merker skadefryden hver gang han møter kjente på butikken.

-  Jeg har kanskje vært selvberget med ti prosent av maten. Men jeg hogger ved, all strøm er solenergi, og transporten skjer ved ren muskelkraft.

FRILANSEREN EKSTREMPENDLER jevnlig til kontorfellesskapet i Skippergata i Oslo sentrum. En time fra han forlater alenelivet i marka, kan han gå slalåm mellom prostituerte og narkomane i den belastet gata. Dager han er i byen, parkerer han hundene i låven til ekskjæresten som bor like i nærheten av togstoppet.

-  Om det regner eller snør; jeg blir aldri lei av å ta den turen. Men det er enklere om vinteren, for da kan jeg kjøre sleden helt fram til hytta.

-  Hvorfor valgte du å leve sånn?

-  For ti år siden var alt jeg kunne å anmelde film og drikke øl. Jeg ble så oppgitt av ikke å være i kontakt med den fysiske verden. Den ydmykende følelsen av å få en rørlegger på besøk, og tenke at han forakter meg - en evnukk som ikke kan noen ting. Jeg ville ikke avfinne meg med min egen skjebne. Jeg ville fikse ting og bli en mer duganes kar.

-  Hvordan har det gått?

-  Om jeg står i kjeledress og du ser meg fra riktig vinkel, kan det se ut som jeg vet hva jeg gjør. Men nå vet jeg i alle fall hvor vannet mitt kommer fra, hvor mye ved jeg har hogget. Jeg vet hvor søpla mi blir av, og jeg vet hvor mye strøm jeg har å bruke. Den type ting. Det er veldig tilfredsstillende.

DA EN KVINNELIG journalist var på besøk i påsken, sto hun i stua og lurte på om Bjørn Gabrielsen ville ha vasket hytta om han skulle få med seg en dame hjem. Da hadde han nettopp brukt to dager på å vaske hytta. Nybakt brød serverte han også.

Men når Bjørn Gabrielsen virkelig skal kose seg, tenner han parafinlampene, lager en kopp kakao med marshmallows, inviterer en hund eller to inn, og hører på BBC World Service på radio. Han har ikke tv, selvsagt har han ikke det.

BJØRN GABRIELSEN HAR hatt langt hår og fillete klær i sammenhenger der det ikke passet seg. Sovet på parkbenker i åtte land. Stjålet mat og lånt penger han ikke har betalt tilbake. Som kinomaskinist vist filmruller i feil rekkefølge. På tomannshånd sagt ting som har fått jenter til å frike totalt ut. Som barnehageassistent har han sagt til gråtende unger at de må ta seg sammen. Som gatekjøkkenkokk revet opp plastposene med pommes frites med tennene mens kundene så på.

Men å flytte på hytte uten strøm og vann mener Bjørn Gabrielsen må bokføres som det absolutt mest provoserende han har gjort. For i forestillingen om askese ligger også trusselen om refs.

-  Jeg er en påminnelse om at folk lever som de gjør, fordi de har tatt et valg. Mange hundekjørere sier at dette er en livsstil, men jeg liker ikke det ordet. Å være grafisk designer med barbert hode og fippskjegg, bo på Grünerløkka og trille ungene til Steinerbarnehagen; er det mindre livsstil enn dette? Valgmulighetene er ganske store.

-  Du synes synd på folk med fin bil, rekkehus og trampoline i hagen?

-  Ikke synd på, men fordi jeg må forsvare mitt liv mer enn de må, bruker jeg mer tid til å tenke på at jeg har det bra. Og jeg mistenker dem for at de heller tenker at «faen, i år blir det bare to sydenturer fordi renta har gått opp». Jeg er en av de kjepphøye som tror at mange mennesker har det verre enn de trenger å ha det.

-  Hva er problemet?

-  Den totale mangel på takknemlighet med tanke på hvor utrolig bra vi har det i forhold til alle andre det er naturlig å sammenlikne oss med. I 2006 kommer vi til å kaste mer klær enn vi kjøpte i 1990. Snittnordmannen presterer 407 kilo søppel i året, nesten en fordobling fra 1992. Og så klages det på dyr bensin? Bensinen er jo billig.

HAN ER VOKST OPP i en diplomatfamilie. Gikk på barneskole i Venezuela og Tsjekkoslovakia, ungdomsskole i Oslo og gymnas i Italia. Han kunne tre språk før han var 12 år, men var ikke i kontakt med en hammer før han var 25. Familien på fem kunne alle svarene da de så på spørreprogrammet Jeopardy, men var hjelpeløs da sikringen gikk.

Han vet ikke hvor lenge han skal bo her, men vet at han aldri vil bo i en vanlig leilighet igjen.

-  Jeg kan aldri bli en hekte hillbilly. Men betyr det at det eneste alternativet er rekkehus på Lørenskog? Nei. Det må være lov å ha forskjellig typer liv. Jeg kommer ikke bort fra at mye av det vår generasjon driver med, er forbundet med lek. Damer som sier de vil ha hjemmefødsel, vet innerst inne at det ikke er naturlig, at det ikke er sånn en hjemmefødsel var for 50 år siden.

-  Du beskriver dette livet som et parodisk ungkarshelvete?

-  Ja, ja. Men det skyldes sånne ting som at jeg om vinteren må drikke sprit. Ølet fryser jo til is.

Omsorg: Bjørn mener han er blitt snillere etter han fikk hund.
Slakteren: Høna Mathilde gjorde susen som dagens middag.
Skogsmann: Han har jobbet i Natt & Dag, blitt kåret til Årets litteraturkritiker og skrevet bøker som «Lutefisk på prærien» og «Vinterkrigen». Nå har han skrevet bok om livet i skogen utenfor Oslo.
Trekkhunder: Bjørn Gabrielsen har mange hunder, men ingen bil. To ganger har han strøket på oppkjøring.
Tid for bok: I stua har litteraturanmelderen hylla full av bøker som forteller hvordan overleve i naturen.
Et hundeliv: Det begynte med en hund. Så en til. Nå har Bjørn Gabrielsen seks huskyer som han daglig seler og trener. Han sier han aldri blir lei.