Virkelig fremgang i Irak?

Det hvite hus rapporterer om bedring. Men det er ikke fullt så enkelt.

WASHINGTON DC: Det er ikke mangel på informasjon som gjør det vanskelig å få oversikt over krigen i Irak. De siste ukene har informasjonsstrømmen fra Irak tvert imot vært overveldende.

Det er å integrere informasjonen til en sammenfattende konklusjon som ikke lar seg gjøre.

Noen av de viktigste uavhengige Irak-ekspertene i USA er derfor i tvil om veien videre. Dette kom fram på seminaret «The Way Forward in Iraq» ved Brookings Institution i forrige uke.

MILITÆRT RAPPORTERES det om fremgang. Økningen i amerikanske tropper har bidratt til dette. Dessuten begynner utdanningen av irakiske militær- og politistyrker sakte å gi resultater.

Allmenn krigstretthet bidrar i noen tilfeller også til å dempe intensiteten i konflikten.

Men til tross for signalene om fremgang, er de militære utfordringene like iøynefallende som de man har løst. Gjennomsnittlig dør 400 irakere hver uke, og enkelte steder har situasjonen forverret seg de siste månedene.

Særlig i provinsene sør i Irak er problemene betydelige. Her dominerer Shia-militser og kriminelle gjenger. Sannsynligvis med støtte fra Iran bidrar disse til at krigshandlinger både sprer seg og intensiveres.

Mest åpenbar har fremgangen vært i Anbar-provinsen. Her har volden gått dramatisk ned etter at Sunni-grupperinger som har søkt støtte hos USA vendte seg mot såkalte al Qaida-ekstremister. Også i Bagdad tyder statistikken på at bruken av vold langsomt reduseres, selv om den stadig er høy.

Virkelig fremgang i Irak?

POLITISK ER situasjonen fastlåst. Det valgte parlamentet har i liten grad lykkes i å føre en politikk som skaper forsoning og forlik mellom Iraks etniske og religiøse fraksjoner.

Amerikansk press har ikke hjulpet slik Bush hadde håpet. Gamle overgrep viser seg vanskelige å viske ut.

Sentrale personer i forsoningsprosessen, blant dem den mektige shialederen Moqtata al-Sadr, er personlig berørt av bestialske ugjerninger begått mens Saddam Husseins Baath-parti hadde makten. Moqtada al-Sadrs far og to brødre ble i 1999 drept av representanter for Baath-partiet.

Slike omstendigheter skaper dårlige betingelser for forsoning.

Sunniene boikottet valget i 2005 og de som nå sitter med makt, fortrinnsvis Shia-representanter, vil nødig gi den fra seg. Philip Gordon, en ekspert fra Brookings Institution, mener det er naivt tro at problemene man har hatt med å få i stand politiske forlik skal forsvinne. Insentivene mangler.

Samtidig frykter han at nye valg bare vil forsterke polariseringen.

PSYKOLOGISK HAR amerikansk nærvær i Irak minst to virkninger på irakere. På den ene siden tilskynder amerikansk nærvær opposisjon. Mange ser på USA som en okkupasjonsmakt, og frustrasjon over å bli dominert av en fremmed stat driver mange inn i opprørsbevegelsene.

Fiendtlige grupperingers motivasjon for å gjøre motstand blir dessuten sterkere jo bedre USA lykkes i sine stabiliseringsbestrebelser.

På den annen side skaper amerikansk militær tilstedeværelse sporer til stabilitet og trygghet. Det gjør at mange opplever fortsatt amerikansk engasjement som positivt og nødvendig, ikke minst for å tilrettelegge for politisk fremgang.

ØKONOMISK SER man sporadiske tilløp til utvikling. Det rapporteres om vellykkede økonomiske overføringer til regionene fra gjenoppbyggingsfond.

Samtidig er både bruttonasjonalproduktet i Irak nedadgående og arbeidsledigheten økende. Erfaring fra tidligere borgerkriger tilsier at nettopp disse tendensene er nedslående. Mangel på arbeid og håpløs økonomisk situasjon er de sikreste indikatorene på økt kriminalitet og nyrekruttering til krigen.

Heller ikke potensialet som ligger i oljeressursene ser ut til å bli utnyttet. Mye av grunnen er at man politisk ikke er i stand til å fordele ressursene rettferdig. Resultatet er en dårligere situasjon for alle parter.

DILEMMAET FOR beslutningstakerne i Washington er at nettoeffekten av det militære nærværet er høyst uklar.

Trekker man seg ut, etterlater man seg en oppløst og voldsherjet stat i en strategisk viktig region. Blir man værende er prognosene for suksess bare moderate.

Denne artikkelen er skrevet for Magasinets nettredaksjon og ikke publisert i papirutgaven. Har du spørsmål eller kommentarer, send dem til oss på mail.

HVOR GÅR VEIEN? Effekten av det militære nærværet i Irak er høyst uklar, skriver vår USA-ekspert Johannes Rø.
BEDRING: Spesielt i Anbar-provinsen ser man fremgang. Her har volden gått dramatisk ned.
FRUSTRASJON:</B> Det å bli dominert av en fremmed stat driver mange inn i opprørsbevegelsene. Her venter en bevæpnet iraker bak et hushjørne etter at opprørere angrep en britisk forsyningskonvoi i Basra 21. mai i år.
ØKNINGEN AV TROPPER HJELPER: Allmenn krigstretthet bidrar også i noen tilfeller til å dempe intensiteten i konflikten.
SØRGER: Slektninger bærer kisten til en irakisk politimann til graven. Fremdeles dør gjennomsnittlig 400 irakere hver uke.