Visepresidenten

Det var noe høyst privat som holdt på å knekke Halvdan Sivertsen (58).

- HAN E KVIT I DAG. Halvdan Sivertsen er på toppen av Bodø. Ingen over, noen få ved siden, 46 000 under. Tretten etasjer over Bodø sentrum, fra kafeen på toppen av SAS-hotellet, ser han ut mot havet der bølgetoppene har frådende skumskavler. Han har skrudd av iPhonen, tatt av seg skinnjakka og bestilt en kristen kaffe. Skjegget er kort og grått, brunfargen fra forrige ukes familietur til leiligheten i Spania henger igjen. Guccibrillene er svarte og firkantede.

Det er 35 år siden han ga ut sitt første album. Over 180 sanger har han skrevet til oss. Denne uka kom hans sekstende plate som heter «Mellom oss», og fredag er det premiere i Oslo på showet med samme navn. Ikke verst for en bestefar.

- Jeg har jo alltid vært en ukuelig optimist, men på min nye plate ligger det en uro i bunnen som ikke har vært så tydelig før. Dette er nok min minst optimistiske plate, sier Sivertsen.

Han folder hendene foran seg, lange gitarnegler på høyrehånda.

- Man kan jo bli pessimist bare av å se på Dagsrevyen. Ingen kan med sin beste vilje mene at det går rett vei med verden. Faktisk får vi veldig sterke signaler på at vi er ute på ganske ville veier, og da tenker jeg ikke bare på klimaet. På nyhetene i dag hørte jeg for eksempel at Norge ikke lenger er blant de ti minst korrupte landene i verden. Og vi lo godt av Terrakommunene, men det viste seg jo bare å være toppen av et plukk råttent finansielt isfjell. Vel. Sånne ting kan man skrive sanger om, men det er ikke så lett, sier Sivertsen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Dette er moll. Dette er andre toner. Fra en mann som Jan Eggum har kalt motbydelig positiv.

- Ha-ha-ha! Av faren min arvet jeg en optimistisk grunnholdning til livet. Hvis man klarer å være optimistisk, har man det mye koseligere, selv om man ofte tar feil. Jeg gidder ikke gå rundt og være pessimist bare for å få rett. Det må jo være jævlig kjipt ikke å tro på morgendagen, ikke glede seg til sitt neste møte med noen.

Sivertsen tenker gjennom det han har sagt om sin nye plate. Den er jo ikke trist. Det er kyss og sommernatt også.

EVIG OPTIMIST: - Men ingen kan med sin beste vilje mene at det går rett vei med verden, sier Sivertsen. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet
EVIG OPTIMIST: - Men ingen kan med sin beste vilje mene at det går rett vei med verden, sier Sivertsen. Foto: Thomas Rasmus Skaug / Dagbladet Vis mer

- Jeg har selvsagt skrevet et par kjærlighetssanger. Hvordan vi har det med hverandre, er en veldig viktig del av livet mitt.

VI KOMMER IKKE UNNA. Vi må prate om kjærlighet. Og i likhet med alt annet, starter kjærligheten også et sted.

For Halvdan Sivertsen startet det da han var seksten år og han så Marit Ellisiv Bakken for første gang. Hun var tolv år og tamburmajor i kort skjørt og hvite lakkstøvler og gikk foran i guttemusikken. Halvdan tenkte at hun der blir fin når hun blir stor. Marit tenkte at Halvdan hadde på seg ei tøff jakke. Ni år seinere ble de kjærester.

Nå har de feiret sølvbryllup, de har to barn og to barnebarn. Nylig overrasket han henne med en iPhone til bursdagen, de synger sammen hjemme, de synger duetter på plater, de går lange turer.

- Og du skriver kjærlighetssanger til henne.

- Absolutt.

- Dere spiller tennis sammen.

- Absolutt.

- Hun har vært frisøren din i alle år.

Visekamerater: Sivertsen og Terje Nilsen var diskjockeyer
på The Polar Disco Club i 1972.
Visekamerater: Sivertsen og Terje Nilsen var diskjockeyer på The Polar Disco Club i 1972. Vis mer

- Absolutt. Det blir bare mindre og mindre å gjøre.

- Hun sier hun får bare mer og mer respekt for deg, selv etter tretti år. Og at du er en mann som tåler å bli sett på nært hold.

- Så hyggelig!

Her kan det også skytes inn at kona sier: «Hvis Halvdan hadde vært en hund, hadde man sagt at han hadde et godt gemytt».

- Det her er jo helt perfekt. Fortell oss hvordan det egentlig er, så vi andre ikke føler oss helt håpløse?

- Neimen, det er litt sånn. Vi har funnet en slags blanding av luft og lim, Marit og jeg. Vi er fra hverandre en del, men også knyttet sammen. Vi har både trygghet og spenning. Hun er bestekompisen min, vi går på fotballkamper sammen - jeg passer på ikke å spille konserter når Bodø/Glimt har hjemmekamper - hun har båtførerprøven akkurat som meg. Hun er også en fagperson, jeg synger alle de nye sangene for henne. Det passer veldig bra. Men perfekt …det perfekte er jo som lykken, den finnes bare i øyeblikk.

- Men det var noe jeg stusset over. Man skulle kanskje tro at det var gitaren og det lange håret, men kona di sier at hun falt for deg fordi du var så hyggelig mot eldre damer?

- Ha-ha-ha! Ja, jeg har alltid likt eldre damer. Æ e jo glad i folk. Sivertsen tar seg til de rødbrune krøllene i nakken.

Liten matros: Halvdan er to år, med anker på brystet, hjemme i hagen.
Liten matros: Halvdan er to år, med anker på brystet, hjemme i hagen. Vis mer

- Jeg må få lov til å si at det er så flott at «Kjærlighetsvisa » ble skrevet til ho Marit. Jeg var jo ung, den kunne ha blitt skrevet til noen som nå hadde vært en eks.

- Det ville vært krise.
 

- Ja, den blir jo sunget over alt. Marit er antakeligvis Skandinavias mest besungne kvinne!

I sommer ble «Kjærlighetsvisa» kåret til tidenes nordnorske sommersang.

- Det er jo utrolig at noe som egentlig er en unnskyldning har holdt seg så godt?

- Ja. Det var jo akkurat det den var, en unnskyldning.

De hadde kranglet, hun slang igjen døra, gikk på gruppearbeid på lærerhøyskolen og kom tilbake, fortsatt sint, to timer seinere. Da sa Sivertsen ikke et ord, han bare satt i stua med gitaren og sang: Når sommerdagen ligg utover landet / Og du og æ har funne oss ei strand.

- Da ble det full forsoning. Jeg husker ikke engang hva vi kranglet om.

Visepresidenten

NOEN GANGER KAN SMÅ TING få store konsekvenser. Noen ganger slamrer livet med dørene. «Halvdans blodige mareritt» kalte Se og Hør det. Og for at beskrivelsen av hva som hendte i november i fjor skal bli mest mulig autentisk, må det følgende leses på sobert nordlandsk.

- Det var altså en harmløs polypp i min høyst private tarm, sier Sivertsen. 

- Den måtte opereres bort fordi det er sånt som kan utvikle seg til svulster og kreft og faenskap. Operasjonen gikk bra, men så gikk stinga opp, og jeg fikk en kjempeblødning. To liter blod i løpet av et par timer. Det så ikke pent ut i stua eller på badet. Det kunne gått ganske galt hvis jeg ikke hadde vært bare ti minutter unna sykehuset i Bodø. Der foretok de en livreddende sammensying, før jeg ble sendt med ambulansefly til Tromsø som reklamasjon. Der ble det finjusteringer og rekonvalesensopphold.

Det var piece of cake. Nå er han helt fin.

- Det går kanskje an å bli for folkekjær når en liten polypp får oppslag i riksdekkende presse?

- Ha-ha-ha! Nå var det vel ikke polyppen, men den dramatiske blødningen som ble skrevet om. Det verste var at jeg hadde solgt mange billetter til konserter som jeg måtte avlyse.

Sivertsen måtte legge ned gitaren. Han ble sykemeldt i to måneder.

- Du visste jo at pressen kom til å ringe. Tenkte du på at det kan gå galt så mange steder i kroppen, men av alle steder, så måtte det skje akkurat der?

- Nei. Jeg ville bare forklare at jeg ikke hadde kreft -jeg lå jo på kreftavdelingen - og at jeg ikke kom til å dø i overskuelig framtid.

- For en visesanger er kanskje ingenting for smått å synge om, men å skrive en sang om en polypp, der går kanskje grensa?

- Jeg tror ikke jeg kommer til å skrive en sang om polyppen min, nei. Men ingenting er for smått å skrive om. Uansett. Slikt skjer ikke uten at man begynner å tenke. På alderen, på at det skjer ting i livet man ikke er forberedt på.

- I løpet av de siste par åra har begge foreldrene mine gått bort, og jeg har fått to barnebarn. Da blir man minnet på at livet går videre, men også at man har en tilmålt tid på jorda. Jo lenger man lever, desto mer bevisst blir man på at tida går. Det kommer flere begravelser enn det kommer brylluper. Jeg ser jo at det har begynt å falle fra i generasjonen før meg. Plutselig er Heide-Steen borte, Kausland er borte.

I stedet for en dødsbevissthet, har Sivertsen fått en livsbevissthet. Det er derfor, sier han, at han står tidligere opp om morgenen. Han pleide å sove til ti, elleve. Nå står han opp sju.

- Jeg har ikke tid til å sove. Antall våkne timer i døgnet er viktigere enn før.

BODØS ALLER FØRSTE BORGER var den finske forretningsmannen Carl Johan Gerss. Om han kan vi kort nevne at han ble tatt for smugling, at han skjenket lensmannen full og rømte fra fengselet. Før dette hadde han satt barn på tre jomfruer i byen, og en av disse var tipptippoldemoren til Halvdan Johannes Falch Sivertsen. Han ble født midt i forrige århundre. Sønn av en lektor og en bokbinder.

- Foreldrene mine var katolikker, og det var jo speisa, sier Sivertsen.

- Vi var en minoritet, en liten del av lille Bodø. Jeg følte meg annerledes, og den følelsen gjorde meg uredd. Det ga meg selvtillit til å mene noe som ikke nødvendigvis alle andre mente.

Det Sivertsenske hjem var visstnok ganske fundamentalistisk. Først kom Vårherre, så kom moren, og deretter kom Paven. Det kunne i hvert fall virke slik. Barna skulle helst gifte seg katolsk, aller helst skulle de bli prester eller nonner.

- Det var strengt religiøst. Vi hadde rett, alle andre tok feil. Som barn var jeg hellig overbevist om at vi levde i en slags vantro pøl, he-he. Man skulle være tolerant mot de andre som ikke visste bedre, men man måtte være klar over at man hadde fått et ansvar og en gave som katolikk. Kirka var det store i livet, og hvis man ikke holdt seg til dens lære, var veien til helvete veldig kort. Det hadde jeg vanskelig for å tro som barn, at den veien skulle være så kort.

Det var ikke bare religion som var strengt.

- Min mor var en meeeget borgerlig dame. Jeg måtte snakke bokmål hjemme, bodødialekt med vennene.

Faren hadde vært fisker. For å gifte seg med Sivertsens mor, måtte han ta artium, bli katolikk og legge av seg sin røffe dialekt.

- Det var litt av et kulturkrasj. Kan du begripe at det gikk? For jeg vil si at det var et lykkelig ekteskap. På gode dager føler jeg at jeg er heldig og har med meg begge deler. Musikaliteten, humoren og den jevne, folkelige rausheten til pappa, og mammas intellekt, stahet og arbeidskapasitet - hun tok hovedfag i engelsk mens hun hadde full jobb og seks unger.

- Var det mye du ikke fikk lov til å gjøre?

- Det var jo strengt på det viset også. Jeg hadde veldig lyst til å spille i guttemusikken eller gå i speideren, men det medførte turer og aktiviteter i helgene. Det kunne jeg ikke. Jeg gikk i kirken hver søndag - noen ganger både morgen, middag og kveld. I seksten år gjorde jeg det, før jeg i det hele tatt begynte å tenke at det gikk an å opponere. At jeg forlot kirka, det var tøft for dem.

Sivertsen bare uteble fra kirka. Det tok lang tid før mora aksepterte det.

- Hvorfor gjorde du det?

- Rett og slett fordi jeg ikke trodde noe særlig på det. Men å legge av seg den religiøse arrogansen jeg var oppdratt i, var ikke enkelt. Å oppdage at jeg faktisk var sånn som alle andre. Den dag i dag har jeg ikke avskrevet Vårherre, men jeg har vel mer et håp om en himmel enn jeg har ei tro.

Ikke nok med at han sluttet å gå i kirken. Sivertsen ble en av de første i Bodø med langt hår. Rektoren på skolen spurte mora om Sivertsen vasket seg om morgenene.

- Vi var kanskje fem med langt hår i Bodø. Det var nok av folk som syntes vi var uspiselige, så hvis jeg var alene ute på natta, følte jeg meg utrygg. Jeg fikk jo noen på trynet. Det var greit nok, man ble jo ikke slått ned eller drept. Det var sånn sett en snill by. Sekstitallet var ganske harmløst i Bodø.

SIN ALLER FØRSTE SANG skrev Sivertsen da han var elleve år. Den skal vi hoppe over. Den andre sangen han skrev, var på engelsk.

- Æ kalte mæ førr Riff Kent.

Nå lener Sivertsen seg fram og siterer på engelsk med nordlandsk schwung. Han trenger ikke å lete etter ordene han skrev for så mange år siden, de kommer naturlig, med innlagte kunstpauser.

We have been together many times I know
Now we have to part although I love you so
I must go away so there is only one thing I can say
You can’t kiss me tomorrow
So you must kiss me today

- Ha-ha-ha! Jeg var tidlig følsom. Det var en ganske populær sang på skolefester.

Det var her, i kjelleren langt under oss, at Sivertsen gjorde sin debut som norsk visesanger. Det var 1971, og han skulle varme opp for Cornelis Vreeswijk på The Polar Disco Club. Vreeswijk hadde med seg en lydmann og en stol. Alt sto klart. Sivertsen satt seg på stolen og skulle begynne å spille.

- Da fikk jeg beskjed om at jeg ikke fikk låne stolen. Den var hans. Så lydmannen tok stolen fra meg, foran publikum, og der sto jeg da. Men jeg fikk jo en stol etter hvert, og jeg tror Vreeswijk sa «Du är jätteduktig». Men det sa han vel til alle på den tida.

Så kan vi fort oppsummere de neste tiåra med å si at det gikk oppover. Han sluttet som rektor på musikkskolen i Bodø, fikk tre Spellemannpriser alene, to med Gitarkameratene. Og sangene hans lever blant oss nordmenn. For noen dager siden spilte han for studentene i Bodø, og da så Sivertsen at tjueåringene sang med på «Ti tusen tommeltotta», «Førr ei dame» og «Sommerfuggel i vinterland ». De kunne alle de gamle sangene.

- Det e jo rørandes. Jeg har holdt på lenge å skrive sanger, og jeg synes jeg har lov til å slå meg på brystet og si at å skrive sanger, det kan jeg. Jeg kan jobben min. Det er 35 år siden mitt første album, og jeg hører jo at der er det forferdelig mange dårlige sanger.

- Har du noen favoritt blant dem?

- «Hurra hurra hun fikk mensen i dag». Det er ikke en fantastisk sang. Men jeg var jo bare tjue år.

- Og så har det jo en viss ironi at du på ditt nye album synger om at du har blitt bestefar?

- Ja, det har gått noen år. 

TIL TROSS FOR OPPTREDENER som får pressen til å skrive «Storsjarmøren fra Bodø er fortsatt i stand til å smelte alt som finnes av kvinnehjerter», så har Sivertsen ikke alltid vært like heldig med koristene. På 1990-tallet gjorde han en turné der han brukte lokale kor. I Sarpsborg, foran et fullt Folkets Hus, hørte etter hvert Sivertsen en helt unik stemme som hevet seg over resten av koret. Noen sang skjærende falsk. Og det ble bare verre og verre.

- Det var helt grotesk. Noen brølte og skreik i mikrofonen bak meg. Jeg trodde kanskje at koret hadde med en funksjonshemmet som sang med det nebbet han hadde. Det hadde vært greit nok.

Så kom avslutningsnummeret. «Førr ei dame».

- Da gikk vedkommende fullstendig berserk. Det var ikke morsomt. Og jeg så jo at folk i salen reagerte, de ble veldig usikre.

Konserten var ferdig, Halvdan ble stående, fortvilet, lamslått. En mann kom ut av koret, han ropte, «æ må hils på dæ Halvdan, æ må hils på dæ!»

- Han så ikke helt vanlig ut heller. Koristen så ut som et marsvin med meget sterke lesebriller. Først tok mannen av seg den svarte, krøllete parykken. Han reiv av seg barten, de enorme brillene, han trakk ut bomullen han hadde stappet i kjakene. Og så sto han der. Øystein Sunde.

- Jeg ble så usigelig glad da jeg så det var Øystein. Da var alle sorger slukket.

VINDEN RIVER I BODØ. Snart er den så sterk at den blåser en stol bortover brygga. Sivertsen går framoverlent, med dressjakka av skinn kneppet stramt igjen, og det virker som han pløyer vinden med sin framskutte nese. Vi går bortover moloen. Det er her han liker å gå. Han er et kaimenneske, sier han. Det uler i seilbåtmastene, og bølgene kommer rullende mørkeblå inn fra havet.

- Der i skyhavet ligger Landego. Midnattssola står akkurat i skaret der og tar seg ut. Det er naturen, lyset og folka som gjør at jeg aldri kan flytte herfra.

Til slutt kommer vi fram til båten hans. Navnløs, hvit og blank.

- Den er fin, vet du. Jeg kan ta av taket så det blir en kabriolet. Men jeg får jo brukt den altfor lite.

- Å legge til er ikke alltid like lett, skjønner jeg. Du har hatt et uheldig møte med brygga til Øystein Sunde på hytta hans?

- Den flytebrygga hans er jo laget for en pram.

- Ifølge ham pløyde du den ned som ei hesje.

- Ja, ha-ha! Øystein satt på land og lo. Marit heiv fenderne på havet. Og så kom jeg borti gassen.

De to motorene jobbet alt de kunne. Det eneste som holdt båten igjen, var Ragnar Thorseth, som har seilt jorda rundt med vikingbåten «Saga Siglar». Han sto bakerst i båten og klamret seg til et tau. Rød i ansiktet ropte han: «Jeg håper du er bedre til å spille gitar enn til å kjøre båt».

- Jeg kan her og nå forsikre om det motsatte. Jeg er faktisk bedre til å kjøre båt enn til å spille gitar. •


jog@dagbladet.no

Gitarkameratene: Jan, Øystein, Halvdan og Lillebjørn i 1988. - Vi har ikke gitt opp tanken, sier Sivertsen om comeback.
Riff Kent: - Jeg var tolv år. Alt som sto i hodet mitt var fotball og mitt første band, The Jupiter Boys.
1974: - Jeg går på lærerskolen og har akkurat skrevet sangene til min andre plate. Her kan du se hvor langt hår jeg egentlig hadde.
Kjærlighetsvisa: Halvdan Sivertsen og kona Marit Ellisiv Bakken på Svalbard.