Voff, voff. Nam, nam.

Magasinets Tore Gjerstad har et anstrengt forhold til hunder. Derfor spiste han en.

EN REKKE av ti restauranter ligger med lysende skilt langs hovedveien ut av Vietnams hovedstad Hanoi. Alle har bare ett dyr på menyen. Hund. Det er tidlig kveld idet jeg sammen med fotograf Eik og tolk Luu Trung Kien, svinger inn til den antatt beste av dem, Tranh Much. Jeg er spent på smaken og gleder meg til ritualet. I dette landet spiser de både slanger, katter, rotter og helt sikkert en mengde andre arter vi aldri vil finne i frysedisken på Rimi. Jeg velger meg hund fordi jeg ikke liker dem. Det vil si: Jeg minnes å ha lekt med noen, blant annet Tipp, en fin shetland sheepdog som bestemora til bestekompisen min hadde. Andre har jeg vennligst klappet og kurret med fordi jeg har skjønt at man skal være glad i dyr, særlig med kvinner tilstede. Men det er ikke til å komme forbi at jeg har et anstrengt forhold til bikkjer. Kanskje henger det sammen med at jeg så storebror bli lagt i bakken av en schäfer da jeg var seks år gammel? Det husker jeg godt. Og så er det noe med en del hundeeiere. Jeg sier ikke mer. Mamma har alltid vært livredd selv den minste lille ulldott. Det kan med andre ord ha gått i arv. Jeg vet ikke. Jeg er imidlertid sikker på at å spise en hund vil gi meg et nytt perspektiv på dyret. Jeg kan blant annet si til en glefsende doberman som «bare vil leke»: {ndash}Pass deg, ellers eter jeg deg.Hunderestauranten er ikke det man hjemme ville kalt et propert spisested. Utenfor selger drive-in-avdelingen grillspyd av hundekjøtt til mopedister og syklister langs veien. Vi går inn i kjøkkenet for å se hvordan de tilbereder maten. Gapende hundekjefter ligger i ei bøtte, og en av kokkene er i ferd med å steike pølser. Men hvor er de levende hundene? Jeg vil se dyret jeg skal fortære. MENS VI VENTER, tar vi inn stemningen i spiseavdelingen. Lokalet er fritt for møbler og vi setter oss på gulvet, som er dekket med avispapir. Utvalget av drikkevarer er enkelt: Risvin, risbrennevin og pils. Rundt oss er etegildet i gang. På venstre side har vi fire sørvietnamesere som har tatt turen nordover fordi de koker hunden bedre her. Til høyre er et kinesisk følge i ferd med å avslutte en forretningsavtale. Lengst borte, men i svært hørbar avstand, skråler og spiser ti menn. Ingen kvinner. Hundespising er en mannegreie, får jeg høre, fordi vietnamesiske kvinner ikke skal drikke så mye alkohol. Bikkje uten brennevin går ikke.Servitøren bærer inn de første skålene. Fotograf Eik følger nøye med. Han nekter å spise. En collie var hans beste venn i mange år. {ndash}Hvordan smaker Pluto? spør han.{ndash}Han minner om vilt, men er i tillegg litt søtlig.Tilbehøret er viktig: Sitrongress, ingefær, rekesaus med lime, chili, salt, basilikum- og aprikosblader. Husets hjemmelagede risvin er god til maten. Jeg fortsetter med hundetarmer fylt med en blanding av innvoller og litt grønnsaker. Dette river virkelig. Det samme gjør den kokte leveren. Suppa kokt på hundebein er mildere, og renser halsen godt.Så hører vi bjeffing utenfor. Vi får på oss skoene, og går ut i smuget. I et trangt bur kveiler to mellomstore bikkjer seg sammen.{ndash}Hvilken rase er det? vil jeg vite.{ndash}De kaller den bare gul vietnameser. Vi går opp og fortsetter måltidet. Det er beroligende å ha sett dyret levende. Nå er det mageskinnet som står for tur. Det er lite kjøtt og mye spekk, men det er kokt i risvin og smaker ikke så verst. En kakerlakk piler mellom skålene, men vi klarer ikke å fange den. Gjestene rundt oss reiser seg med jevne mellomrom og synger, om Ho Chi Minh, kjærlighet over stengte landegrenser og nødvendigheten av å drikke når det er kaldt. Vi må dele glass, skåle og ta hverandre i hånda for godt vennskap. Fotograf Eik er utilpass. Han tror måltidet vil provosere hundespøkelset som vil hjemsøke oss for alltid. Jeg er bare mett og tilfreds. Og maten i skålene blir en perfekt «doggy bag». tore.gjerstad@dagbladet.no

<HLF>Man bites dog:</HLF> Magasinets reporter er ikke særlig begeistret for hunder - hvis de er levende. Disse skal snart slaktes.
<HLF>Nam, nam?</HLF> Her tilberedes hundekjøttet.
<HLF>Ikke lenger farlig:</HLF> - De kan ikke lenger gjøre meg noe, hundekjeftene som nå bare duger til suppekjøtt.
<HLF>Smaksprøve:</HLF> Spenningen før den første biten er stor. Smaken er... vel, interessant.
<HLF>Priser maten:</HLF> Hundespising er litt som lutfisklaget hjemme. Ritualet og muligheten til å drikke store mengder brennevin lokker like mye som maten.