Vokt Dem for naboen

Det er av sine nærmeste man skal høre det. Og tirsdag er det naboens dag.

FÅ MINUTTER ETTER at Karen Tøraasen (41) for første gang satte beina på eiendommen sin i grenda Rysjølia i Trysil, var naboen Einar Ødegård (71) på plass med børsa.

-  Jeg fikk 30 sekunder på meg til å sette Tinka i bånd, forteller hun.

Tinka er en av Karens to frittgående kamphunder, en blanding av rottweiler, amstaff, pitbull og schæfer. Einar er naboen som har rifla klar på soverommet og som gjør alt for å beskytte de 50 sauene sine.

Slikt blir det bråk av.

-  Vi sto på hver vår side av gjerdet og kjeftet på hverandre. Til slutt truet han med å gi meg en ørefik, forteller Karen.

GÅRDSBRUKENE til de to naboene ligger ikke mer enn 50 meter fra hverandre. Gjerdene er langt fra stødige nok til å holde unna to kamphunder hvis de plutselig skulle få lyst på lammesteik.

-  Den dagen jeg ser at hundene jager mine sauer, skyter jeg dem med én gang. Jeg har retten på min side, sier Einar Ødegård bastant.

Han nærmest troner der han sitter på en litt høyere stol enn de andre i rommet. I stua fylt av blomster, lys, troll og pyntegjenstander ruver den bryske sauebonden med sin slitte olabukse, oppbretta skjorteermer og kraftige røst.

Så langt har imidlertid ikke Einar hatt bruk for rifla.

-  I begynnelsen kranglet vi mye, men nå har han skjønt at bikkjene er lydige. Selv om Ronja og Tinka går løse, holder de seg som regel i nærheten av meg. Eller så sitter de på trappa. Og de løper aldri etter sauene, men nøyer seg med å titte på dem, sier Karen.

-  Jeg tenkte jeg skulle ta Karen hardt med én gang hun flyttet hit. Jeg ønsket ikke å ha det slik jeg hadde det med den forrige naboen. Jeg ville lære henne at hundene ikke skal gå løse, men Karen har tukt på hundene, innrømmer Einar, som foruten å beskytte sauene, har brukt rifla til å felle en rekke av skogens dyr. Mange har fått hedersplassen i kjellerstua.

-  NABOSKAP ER EGENTLIG en kjemperessurs. Når det blir tettere mellom folk, krever det mer å skulle legge seg ut med hverandre, mener Tom Nordby.

Nordby er daglig leder i Stiftelsen Nabohjelp og primus motor for «Naboens Dag». Flere EU-land har utpekt 30. mai som en dag der man skal ta ekstra godt vare på naboen sin. Nordby mener det er på tide at vi begynner å markere en slik dag også i Norge.

-  Det krever ikke mer enn at man tar med seg kaffekoppen ut for å prate med naboen, eller at man går sammen om å grille i gata si denne dagen. Det å ha et godt forhold til naboen sin betyr trivsel, trygghet og tilhørighet, sier han.

Likevel har de fleste av oss opplevd en nabokrangel eller to. Et grantre som skygger for sola, en litt for høy hekk, ei bikkje som bjeffer til langt på natt. Der har du de klassiske feidene. Og så er det de litt mer spesielle: Illeluktende kyr med løs mage i Trondheim. Gryntende villsvin som river opp gjerder på Frosta. Hytter på Sørlandet som er 20 centimeter høyere enn byggetillatelsen tillot. Ingen innvandrer er fullstendig integrert i det norske samfunnet før han har kranglet med naboen om en bagatell.

Selv ikke vår nye fredsmekler Kjell Magne Bondevik har unngått nabokrangelen. Da boligsameiet Kolbotn Terrasse 9 utenfor Oslo i fjor tok opp spørsmålet om alle i blokka skulle betale for sentralstøvsuger, stemte Norges daværende statsminister for. Og slik ble det. Resultatet ble at selv de som ikke hadde slik støvsuger, måtte punge ut.

I SKIEN I TELEMARK gikk en feit, liten skapning på nærmere 80 kilo rundt og lagde dårlig stemning. Skapningen var minigrisen Wilma. To naboer ønsket ikke å ha det «slafsende» og «hylende» vesenet i borettslaget sitt, mens Wilmas eier argumenterte med at grisen var et snilt, renslig og sosialt kjæledyr. Naboene hevdet at de ikke lenger kunne bruke verandaene sine på grunn av drittlukta. En av dem skaffet seg sågar legeerklæring på at hun ble syk av å holde seg innendørs. Wilma skal også ha angrepet en av naboene.

Etter flere års strid i borettslaget endte grisekrangelen i retten. Enden på visa ble at Wilma måtte flytte. Siden i fjor har hun fristet tilværelsen på en avsidesliggende gård, og de nye eierne har lovet at den omstridte minigrisen aldri skal ende på juletallerkenen.

Andre gjengangere blant nabokranglene er naken hud og høy lyd. For noen år siden anmeldte en Lillesand-mann besøkende ved naturistsenteret på nabotomta for å sprade forbi buskene hans i bare nettoen. Og for et halvt år siden ble en rockeentusiast fra Arendal dømt til et liv uten stereoanlegg. Mannen ble fratatt både kabler og platesamling uten at det hjalp på nattesøvnen til naboene. Konflikten endte i Høyesterett etter flere års krangling.

-  Før i tida var de sosiale nettverkene tettere, og ansvaret for bofellesskapet tydeligere. Vi klarer ikke å reversere samfunnsutviklingen, men vi kan bidra til å hente fram det ubrukte potensialet vi som naboer representerer, sier naboskapforkjemper Nordby.

OM BYGDEFOLKET I RYSJØLIA vil hente fram hverandres ubrukte potensial og feire naboens dag, er usikkert. Den lille grenda teller 12 hus og 30 fastboende. Det er nok folk til å stelle i stand både nabofester og nabofeider.

-  Vi har hatt en del nabokrangler her i grenda. Det gikk ikke bra da folk som hadde studert på Ås kom for å lære bygdefolk hvordan jordbruk skulle gjøres, sier Einar Ødegård.

-  Ja, det begynte da byfolka kom hit, de er ikke så runde i kantene som oss fra bygda. Vi har en del småkonger som vil bestemme, sier sønnen Einar Andreas (32).

Karen nikker enig.

-  Vi har både en dronning og en kronprins.

Og han der kaller vi sjeiken, sier Karen og titter

bort på sin nærmeste nabo.

Einar Ødegård smiler fornøyd og legger armene i kors.

Verken han eller Karen planlegger noen stor nabofest, men kranglingen har avtatt de siste åra. Det hjalp godt at Karen ble kjæreste med sønnen i huset i 2004. Einar Andreas bor i «gamlestua» på foreldrenes tomt. Nå hjelper de tre naboene hverandre støtt og stadig med fjøsstell, dyrepass, snekring og annet gårdsarbeid.

-  Forholdet mellom Karen og meg er godt. Det er hundene jeg har vært irritert på, sier Einar og spør matmor:

-  Hvor gamle er de egentlig?

-  Ronja er åtte år og ...

-  Da dør hun snart, så er vi kvitt henne, humrer Einar.

-  Å nei, hun kommer til å leve lenge, forsikrer Karen overfor 71-åringen. Han har vært i atskillig hardere feider tidligere:

-  Vi har ikke hatt så mange problemer med Karen som med den forrige naboen. Han ble faktisk jagd bort fra grenda, han klarte å terge på seg alle. Det var mye kriging og skriving i avisa, minnes Einar.

På bordet foran godstolen hans, rett under «Vi Menn»-kalenderen som henger på veggen, ligger boka «Lov og rett i landbruk». 71-åringen har bodd på gården siden han var fire. Han kjenner sine rettigheter og plikter:

-  Je e itte av den typen som trekker meg før je e dau.

Jaktglad: Einar Ødegård viser fram kjellerstua si på gården i Rysjølia i Trysil. - Jeg er god til å skyte, sier sauebonden som har to kamphunder som naboer. - Den dagen jeg ser at hundene jager mine sauer, skyter jeg dem med én gang. Jeg har retten på min side, sier 71-åringen.
Må oppdras: Einar Ødegård og sønnen Einar Andreas vokter sauene godt etter at de fikk kamphunder til nabo. - Jeg ville lære Karen at hundene ikke skal gå løse, men hun har tukt på hundene, innrømmer Einar.
Ble advart: Karen Tøraasen (41) ble advart mot å flytte inn i nabohuset til Einar Ødegård. - De sa at han var helt gæren, sier Karen. Her med kamphundene Ronja og Tinka - for anledningen i bånd.
Endte godt: - Vi har ikke hatt så mange problemer med Karen som med den forrige naboen. Han ble jagd bort fra grenda, minnes Einar Ødegård (t.v.). Nabofeiden med Karen Tøraasen har endt godt: Hun er blitt kjæreste med Einars sønn, Einar Andreas.