Voldsom metode

I Sverige tvinges voldsutøvere til å se konsekvensene av sine handlinger. Før de besvimer.

En sein høstkveld som kanskje er en fredag, kanskje en lørdag, står dette tilbake:

De er tre. De er 16 år gamle. De henger ved inngangen til en togstasjon i Stockholm, klokka er 24. En av dem heter Kyrill og har uro i kroppen. Irritasjonen øker brått, hvem faen er den fyren der, karen i starten av tjueåra som passerer på vei mot togstasjonen, han som stirrer millisekundet for lenge før han trekker blikket til seg og går inn i en overgangstunnel som skal lede ham til skinnene, toget og sikkert hjem. Kyrill ser etter mannen. Tapper kompisene på skuldrene. Gjør et svakt nikk med hodet mot mannen og sier ordene som skal endre livet til et menneske Kyrill aldri har vekslet et ord med, aldri har kjent.

«Vi plockar honom».

KJØKKENKNIVER MED størknet blod. Batonger og baseballkøller. Hjemmelagede spikerballtrær med avrevne hårstrå. En provisorisk øks med kulepennskaft.

Det kunne vært våpenarsenalet i en dårlig gangsterfilm. Det er innholdet i kontorskuffen til Sören Carlsson Sanz (57), sjef på akuttmottaket ved Södersjukhuset i Stockholm. Hvert år får Sanz og hans kolleger inn rundt 2000 gatevoldsskadde. Halvparten av voldsofrene er slått av flere enn én person. Våpnene i skuffen er konfiskert både fra ofrene selv og besøkende på sykehuset.

– Vi kan ikke bare lappe sammen menneskene som kommer til oss. Vi føler også et ansvar for å jobbe forebyggende og holdningsskapende. Derfor startet vi konsekvensprogrammet, sier Sanz.

Södersjukhuset har hatt en egen Antivoldsgruppe siden 1987. I 1996 startet akuttmottaket, med Sanz i spissen, det såkalte konsekvensprogrammet i samarbeid med Haninge kommune. Konsekvensprogrammet er et behandlingsprogram for ungdom i alderen 13 til 20 år som har begått en volds-, vinnings- eller narkotikaforbrytelse, eller som tilhører en risikogruppe. Det er kommuner og sosialkontorer rundt om i Sverige som har ansvar for programmet. Konsekvensprogrammet finnes derfor i mange ulike varianter. Men alle programmene inneholder som regel konfrontasjon med bildemateriale, besøk i fengsler og avrusningsinstitusjoner.

Södersjukhusets rolle er å holde et foredrag der ungdommene blir fortalt og vist konkrete eksempler på konsekvensene av vold. De får se filmen «Våldets konsekvenser», blir framvist bilder av voldsofre, og får høre hva som har hendt med ofrene i ettertid. De blir vist rundt på akuttmottaket. De får se døde mennesker.

Voldsom metode

– Under foredragene har vi bårer stående klare. Det er nesten alltid noen som besvimer eller får kramper. De tøffeste er ofte blant dem som besvimer først, sier Sanz, som har holdt foredraget for 16 000 ungdommer totalt – inkludert skolebesøk.

Han tar oss med til et rom med en båre, monitorer og skap med utallige instrumenter. Her havner de, voldsofrene som er blitt slått ned på byen, de fleste mellom midnatt og klokka fire natt til en lørdag eller søndag. Hit kommer de, ofrene etter hevnoppgjør, gjengslagsmål og alle dem som har vært på feil tid til feil sted og har måttet blø for det.

Noen overlever ikke. De trilles inn i siderommet, uten vindu, lite og stille. Her får familie og venner ta et siste farvel mellom gulmalte vegger med et svakt rosaskjær, to stoler, et lite bord og en hvit orkidé. Sanz tar oss med videre til kjølerommet der lik oppbevares før obduksjon. Noen dager kan kjølen være full av bårer med unge kropper.

LYDEN AV DE tre guttenes skritt gjaller i tunnelen. Mannen foran dem øker takta, men han har ikke en sjanse; guttene gliser, øker tempoet de også. Kyrill er først, han klemmer nevene rundt baseballkølla, tar løpefart de siste fem–seks meterne, legger hele kroppsvekta i slaget som treffer mannen på høyre side av hodet og får ham til å segne bevisstløs om. Blodet renner i en bekk fra bakhodet, renner og renner til det danner en stor dam. Kyrill og kompisene ler. Gjennomsøker mannens jakke. Tar lommebok, mobil og mp3-spiller før de går ut i natta uten å snu seg.

DET ER TO år siden overfallet den høstkvelden, som trolig var en lørdag, kanskje enfredag. Kyrill husker ikke. Han husker bare at det var en helgenatt, som alle andre helgenetter, at han etter overfallet vandret i gatene til klokka sju om morgenen.

Kyrill er blitt 18 år, nylig ferdig med servitørutdanninga og har fått seg jobb som asfaltarbeider. Det er hans tredje dag i ny jobb. Han sitter på en stol i lokalene til foreningen Kriminellas Revansch i Samhället (KRIS). Den landsomfattende foreningen jobber forebyggende mot vold og rusmisbruk, og får ofte ansvaret for gjennomføringen av konsekvensprogrammet. Kroppslig er 18-åringen fra Haninge like utenfor Stockholm ingen stor mann. Vel 170 centimeter høy, slank og trent. Han har lysegrønne øyne og et greskortodoks smykke av jomfru Maria rundt halsen, en gave fra en gresk far han aldri har sett. Hans finske mor har hatt ham i hus, mens han som 13-åring gikk fra hasj til heroin på et halvår, mens han i et raserianfall knakk nesebeinet på stefaren, mens han som 15-åring ble dømt til konsekvensprogram og to års betinget fengsel, etter å ha blitt siktet for salg av narkotika, besittelse av våpen, vold og drapsforsøk på en politimann. I seks år var han avhengig av ecstasy og Rohypnol. Kyrill ble aldri tatt for overfallet i tunnelen.

18-åringen trekker på skuldrene. Han er opptatt av å få fram en detalj fra fredagsnatta, som kanskje var en lørdagsnatt:

– Vi lot ham beholde nøklene. For selv om han ble skadet, skulle han jo hjem.

– Tror du han kunne komme seg hjem etter det du gjorde med ham?

– Nei.

– Kan han være død?

– Han kunne teoretisk vært død, men han er det ikke.

– Hvordan vet du det?

– Jeg leste det i en nettavis. Og jeg har sett ham.

– Hvordan visste du at det var ham?

– Jeg glemmer aldri et ansikt. Jeg kan rote med tidspunkter, men aldri med et ansikt.

– Hvordan gikk det med ham?

– Han kan ikke gå lenger. Det var bare én ting som plaget meg etter at jeg slo til ham. Ikke hendelsen. Ikke at han ble skadet. Men at jeg ikke visste hvor skadet han var.

– Hvorfor plaget det deg?

– Jeg liker å ha kontroll. Først fikk jeg jo vite litt gjennom den nettavisartikkelen. Men helt sikker kunne jeg ikke være. Ikke før jeg så ham igjen for fire måneder siden. Han satt i en rullestol og var på vei ut av en kiosk. Jeg så ham først på avstand, men gikk mot ham for å være sikker. Jeg passerte ham på to meters hold.

– Hva følte du da?

– Ingenting. Det er ikke slik at jeg tenker på alt jeg har gjort hele tida. Da bukker man under.

En gang jobbet Kyrill som torpedo i en gruppe på fem. En gang skjøt de en mann gjennom begge kneskålene, fordi han skyldte penger.

– Ga han lyd fra seg da han ble skutt?

For første gang under intervjuet ler Kyrill. En flat og hard latter.

– Absolutt!

– Vet du hva som skjedde med ham?

– Han kan heller ikke gå lenger.

Det blir stille. Det går ett sekund. To. Tre.

– Har du drept noen?

De lysegrønne øynene smalner.

– Det vil jeg ikke svare på. Men jeg har vært innblandet i drap på et vis. Jeg har sett folk bli mishandlet og skutt til døde med pistol.

LA OSS TA TUREN tilbake til Södersjukhuset, til kontoret til akuttmottakssjef Sören Carlsson Sanz, til kontorskuffen med de konfiskerte våpnene, til datamaskinen med bilder som får deltakerne i konsekvensprogrammet til å blekne. La oss høre Sanz fortelle om livet til 17-årige gutter som bestemmer seg for aldri å seksualdebutere, fordi de er nødt til å gå med en stomipose på magen. Det er det som ofte skjer når kniven treffer tarmen, når det står i avisene at «tilstanden er kritisk, men stabil», disse beroligende ordene som skjuler historier om gutter som får fysiske arr og som siden, når arrene er leget, skal slite med psyken, slite så enkelte av dem begår selvmord. Sanz viser bilder. Av gutten som er blitt sparket i pungen, som måtte amputere begge testiklene, som må gå på hormoner resten av livet for ikke å utvikle kvinnelige trekk, og som aldri vil kunne bli pappa. Av 15-åringen som ble knivstukket i folkemengden under en sankthansfest i fjor. Kniven boret seg inn i det venstre hjertekammeret. De sju milene han ble fraktet i ambulansen kunne han se kniven slå, dunk, dunk, dunk, før Sanz, som var på vakt denne sommerkvelden, tok imot ham.

– 15-åringen hadde sterk dødsangst. «Vær så snill, ta meg til operasjonssalen! Kniven slår så sakte!» ropte han. Ved å se på kniven, kunne han se at hjertet knapt slo lenger. Han hadde flaks. Han overlevde. Hadde knivstikkeren rykket kniven til seg, ville han vært død før han traff bakken, sier Sanz og tilføyer:

– Vi har ikke lånt scener som dette fra USA. Dette er Stockholm. Dette er Sverige.

Akuttmottaket han leder har fått flere utmerkelser. I 2001 ble Sören Carlsson Sanz kåret til «Årets sjef» i Sverige.

– Vi må forebygge. Jeg undrer meg over at bare to andre sykehus i Sverige har et liknende opplegg som oss.

ØKNINGEN AV gatevolden i nabolandet vårt er markant. Statistikk fra Brottsförebyggande rådet (BRA) viser at Sverige hadde 15 017 politianmeldte gatevoldstilfeller i 1996. Ti år seinere var tallet økt til 25 078. I Norge finnes ikke egne tall for gatevold, men også her er voldskurven stigende. Bare fra første halvdel av 2006 til første halvdel av 2007 økte antall voldsepisoder med skade med 23 prosent. I 1996 var antall anmeldte forbrytelser mot liv og legeme 12 399, i fjor var det økt til 16 293.

Det er strid om konsekvensprogrammet og Sanz’ metoder innad i Sverige, men størst motstand får han fra den norske psykologen Per Isdal, nestleder i Alternativ til vold (ATV). Isdal forsker på vold, har skrevet bøker som brukes i kriminalomsorgen i hele Norge og er arkitekten bak store deler av tilbudet som gis norske voldsmenn.

Der det svenske programmet ønsker å vise gjerningsmannen de blodige konsekvensene av volden, er kriminalomsorgen i Norge opptatt av å forstå årsakene. I Sverige sier man «se hva du har gjort», i Norge spør man «hvor kommer den voldelige oppførselen din fra?».

– Arbeidet i norske fengsler tar sikte på at voldsutøveren skal skjønne mer av hva som har gjort ham eller henne til en som tyr til vold. Det er en møysommelig prosess som handler om å utvikle holdninger, tanker og følelser i forhold til det å leve som et vanlig menneske, sier Isdal.

Han forteller at forskjellige typer konfronterende behandlinger av voldsutøvere dukker opp med jevne mellomrom, uten at det finnes faglige bevis for at det fungerer.

– Den svenske metoden bygger på en aggressiv tenkemåte. Den minner om løsninger av typen «de burde hatt juling», «send dem til Svalbard alle sammen og straff dem så de lærer». Det er faglige og etiske grunner til å sette store spørsmålstegn ved en slik tenkemåte.

«ESPEN» ER 38 ÅR og sitter i Ila fengsel. I ti år levde han i en organisert underverden der knekte kjever, sprukne skaller og menneskejakt var hverdagen. Men han understreker at han aldri har vært i konflikt med «sivilister». Det var det kriminelle miljøet som var hans arena. Nå har han forandret seg ved hjelp av Alternativ til vold-metodene.

– Ingenting forandrer seg på en, to, tre, men er du interessert i endring, er dette genialt. Det passer nok resten av samfunnet at jeg omprogrammerer tankene mine. Men du må være mottakelig, noen av dem som kunne trengt det mest, skyr det.

«Espen» er positiv til det svenske prosjektet, så lenge alderen er riktig.

– For de gamle gutta funker det ikke å vise bilder og filmer, men det kan fungere på unge mennesker. Det kan gi en wake up-call. Mange kommer fra rusmiljøer, institusjoner og dårlige familieforhold, de må tas litt hardt i. Man må snakke det språket de snakker, sier han.

Per Isdal mener det kan virke mot sin hensikt å skremme med bilder og filmer av ofrene.

– De som utsettes for slikt, føler seg ofte krenket. De mener de blir urettferdig behandlet. Det er viktig å huske at voldsmannen ofte føler seg som et offer. Hvis han behandles med konfrontasjon, skaper det bare mer sinne. Det kan bidra til å styrke holdninger som får voldsutøverne til å forsvare egen voldsbruk. Den svenske behandling høres ut som «cowboy-terapi».

Sören Carlsson Sanz avviser kritikken:

– Konsekvensprogrammet handler ikke bare om å vise bilder. Det handler også blant annet om samtaleterapi. Men spør du ungdommene hva de husker best fra programmet, svarer de nesten alltid besøket hos oss. Jeg har hatt 1000 forelesninger og aldri opplevd at det ikke har en effekt å vise bildene. Det må finnes et samarbeid mellom de ulike yrkesprofesjonene som deltar i programmet. En kan ikke bare avvise konfrontasjon med voldens konsekvenser som cowboyterapi.

DET ER FREDAG

ettermiddag, det er sommer, det er Gustav Sandfridson (20) og kompisene på T-banen, de er på tampen av en oppvekst der de ramponerer T-banevogner, tegner graffiti og tar ut overskuddsenergi med nevene etter fyllekuler. Det er en annen guttegjeng i vogna, de ser jævlig irriterende ut. Kameratene oppildner Gustav. Sender ham fram mot sosseguttene. Han vet han har gjengen i ryggen. Han knytter høyreneven, sikter mot et ukjent ansikt og slår.

– VI SLO FOR å få respekt. Vi trodde det var tøft, sier Gustav Sandfridson.

For sju år siden deltok han i konsekvensprogrammet. Gustav er kamerat med Kyrill, men har en mindre voldelig fortid. I motsetning til Kyrill har Gustav aldri brukt andre våpen enn nevene. Han synes våpenbruk er feigt.

I dag jobber han som kokk – og skyr bråk. Han forteller fra en sofakant i lokalene til KRIS. Gustav mener det særlig var bildene han ble vist på Södersjukhuset som hjalp.

– Jeg fikk sjokk! Jeg trodde de skulle sensurere bildene, men de var helt fryktelige! Det verste var en fyr som hadde en pung som var helt enorm. Å tenke på at spark i ballene hadde gjort at han aldri kan få barn mer … Jeg fikk et annet syn på vold. Jeg ble skremt.

Gustav rister på hodet. Ansiktet er alvorlig.

– Jeg tror det har en bra effekt å vise bildene. Jeg vet at jeg ikke kommer til å slå uprovosert igjen. Jeg er blitt sånn at jeg heller prater om ting.

–  FOLK HAR IKKE begrep om hvor lite som skal til for å skade kroppen. Ungdom blir påvirket av vold i filmer, mener Sanz.

Han har selv fått føle voldens konsekvenser. I 1973 ble faren ranet og drept på åpen gate i Stockholm av tre narkomane.

– Jeg er ikke så naiv at jeg tror man kan endre holdninger dramatisk i min livstid, men vi må forsøke å forebygge. Det er utrolig viktig at sykehusene ikke gjemmer seg bak taushetsplikten, slik mange av dem gjør.

Magnus Lindström, sjef ved voldsofferenheten i Uppsala politidistrikt og viktimolog, støtter Sanz i at konsekvensprogrammene har en positiv effekt, men mener oppleggene for de ulike programmene er altfor vilkårlige.

– Problemet er at det ikke er noen samordning av konsekvensprogrammene rundt om i Sverige. Det er på tide at noen bestemmer hva de skal inneholde. Jeg etterlyser mer enhetlig tenkning. Vi trenger grundige utredninger og oppfølging av dem som har gått programmene. Med unntak av undersøkelser av et fåtall mindre grupper som viser svært positive resultater, vet vi ennå ikke om konsekvensprogrammene rundt om i Sverige fungerer.

De få mindre undersøkelsene som er gjort, peker ifølge Södersjukhuset mot at det er 63 prosent mindre sjanse for å bli politianmeldt tre år etter at en har gått konsekvensprogrammet, enn om en ikke har gått det.

DE LYSEGRØNNE ØYNENE til Kyrill viker ikke, endrer seg aldri i uttrykket, der han sitter på KRIS og forteller sin historie. Stemmen hans er nyanseløs. Den forteller om livet til en gutt som har banket seg gjennom tilværelsen. Til han til slutt tok et valg.

Julaften i 2005 røykte Kyrill sin siste joint. Og bestemte seg for at han skulle slutte å drive med det han kaller «unødvendig vold».

Kyrill reiser seg fra stolen, går ut i KRIS-kafeen der Gustav venter. Guttene tar oss med til en T- banestasjon i kjernen av bydelen Södermalm i Stockholm. Forteller hvordan de tidligere opererte på T-banene, tagget seg gjennom vognene.

– Det var konsekvensprogrammet som gjorde at jeg sluttet med hærverk og vold, mener Gustav.

– Jeg lærte å holde tilbake sinnet. Å mykne temperamentet, sier Kyrill.

– Når var du involvert i en voldsepisode sist?

– For halvannen uke siden. En fyr slo til ei venninne av meg. Så jeg skallet ham ned.

– Du sier du har lært å takle temperamentet. Samtidig skaller du ned andre?

– Jeg tolererer ikke folk som slår til jenter eller kompisen min. Det er nødvendig vold.

– Men hva med dem du eventuelt raner og traumatiserer?

– Jeg har ikke noe ansvar for dem. Ingen kan bestemme over meg. Jeg gjør det som er bra for meg.

Han viser fram arrene i høyre håndledd etter knivstikking. Merket i hodet etter at han ble slått av en glassflaske, og det greskortodokse smykket.

– Vi greskortodokse lever etter frie valg. Vi tror ikke på skjebnen. Vi mener ingenting er galt så lenge det er bra for oss.

– Gjelder det å slå noen også?

–  Jeg slår ikke ned blindt lenger. Det må være en grunn. Men gjør jeg et bankran fordi jeg har kone og barn og ikke jobb, har jeg rett til å rane for å forsørge dem. For å få det bedre.

– Noen vil si det er egoisme.

Kyrill rister på hodet:

– Det finnes ikke egoisme. Det finnes bare det frie valg.

sks@dagbladet.no, esa@dagbladet.no

DISKUTER PÅ DAGBLADET.NO:

• Er du for eller imot at voldsutøvere skal konfronteres med bilder av voldsofre?

• Bør Norge innføre det svenske konsekvensprogrammet?

• Hvordan kan man best få voldsutøvere til å slutte med vold?

KONSEKVENSPROGRAM: Det som kunne vært våpenarsenalet i en dårlig film er innholdet i kontorskuffen til lederen av konsekvensprogrammet. Les hvordan han vil reformere voldsmenn.
SETT MYE: - Jeg har vært innblandet i drap på et vis. Jeg har sett folk bli mishandlet og skutt til døde med pistol, sier Kyrill (18) som deltar i konsekvensprogrammet.
VÅPENARSENAL: Et utvalg konfiskerte våpen Sören Carlsson Sanz, sjef for akuttmottaket ved Södersjukhuset, har i kontorskuffen sin.
SER KONSEKVENSER: Gustav Sanfridson har gjennomgått et såkalt konsekvensprogram, en svensk modell for behandling av unge voldsutøvere og kriminelle.
VOLDELIG FORTID: Kameratene Kyrill (t.v.) og Gustav Sanfridson mener konfrontasjonen med voldens konsekvenser er veien å gå med gutter som dem selv.
<B>GATEVOLDSOFRE:</B> Fire voldsofre på akuttmottaket i Södersjukhuset i Stockholm. Øverst: En drosjesjåfør som ble hogget i hånda med en øks (t.v.) og en 15-åring som ble angrepet med kniv i hjertet St. Hansaften i fjor. Nederst: Konsekvensen av «bare» et knytteneveslag mot munnen (t.v.) og slag mot hodet som førte til hjerneblødning.
ANTIVOLDFORSKJEMPER: Sören Carlsson Sanz (57) er sykepleieren som i 1995 ble sjef for akuttmottaket ved Södersjukhuset i Stockholm. Siden 1996 har han frontet konsekvensprogrammet og forelest for unge voldsutøvere. - Jeg hadde ikke holdt ut i denne jobben om det ikke var for håpet antivoldsarbeidet gir.