Vond kjærlighet

Som liten syntes Anett Gunnufsen at lillebroren Ove liknet en engel. Men det ble et helvete å leve med den engelen. For han ble hekta på heroin.

JULAFTEN 2000. Hjemme hos Anett er det pyntet til jul. Sølvguttene har sunget jula inn, og de to sønnene på 3 9/ 2 år og ni måneder kribler av forventning. Anetts foreldre og lillesøster er kommet, og lukta av nystekt kalkun fyller huset. Alt er klart for høytida, men broren Ove (25) har ennå ikke kommet. {ndash}Da han kommer, er han ustelt og ubarbert. Jeg må sende ham rett i dusjen. Ove er så ruset at han ikke klarer å spise ordentlig, og slenger dritt til alle.{ndash}Mannen min ville kaste ham ut, men jeg hadde ikke hjerte til det. Det var kaldt, og han hadde jo ingen plass å bo. Søstera mi gråt, mamma gråt, jeg kjeftet og smelte. Ove forsvant på badet. Uten at de andre visste det, satte han et skudd. I stua åpnet de andre gaver. {ndash}På en eller annen måte må han ha klart å miste sprøyta på golvet. For da jeg skulle løfte opp minstemann, som krabbet rundt mellom gavepapiret, så jeg sprøytespissen rett ved siden av gutten. Da ble Ove kastet ut. I et halvt år kuttet Anett fullstendig kontakten med broren. For første gang. {ndash}Morsinstinktet tok over. Hadde gutten min stukket seg på den sprøyta, tror jeg at jeg hadde vært i stand til å drepe. {ndash}Men hvorfor valgte du et halvt år seinere å ta opp igjen kontakten med broren din?{ndash}Forstå det den som kan. Men vi vokste opp sammen, han er broren min, det er veldig sterke bånd. Tross alt: jeg er mer glad i ham enn jeg er forbanna på ham. ANETT GUNNUFSEN fra Vennesla har nylig vært med på å starte en av Norges første grupper for søsken av narkomane, i regi av Landsforbundet Mot Stoffmisbruk (LMS). For selv om hun er blitt 30 år og har sitt eget liv, har hun behov for å bearbeide alle de vanskelige følelsene overfor den fem år yngre broren. {ndash}Jeg tror egentlig ikke at noen utenforstående kan forstå hvordan det er å vokse opp i en slik familie. Jeg har rett og slett behov for å snakke med noen som forstår nettopp det. Lillebroren Ove har fortalt til Anett at han begynte med hasj da han var 13, at han litt seinere gikk over til amfetamin og at han begynte med heroin da han var 16. {ndash}Selv har jeg uklare minner fra den tida. Det tok tid før jeg skjønte at han dopet seg. Men det Anett husker meget godt, er at lillebroren droppet ut av skolen, at han sluttet å bry seg om det foreldrene sa, at han hang sammen med eldre gutter hun ikke likte, at folk på bygda begynte å snakke. {ndash}Jeg husker det første innbruddet, da han gikk på ungdomsskolen. Det var her i Vennesla. Han ble tatt på fersken. Klart det var flaut. Plutselig visst hele bygda at «å ja, du er søstera hans, du, ja...».Ove stjal hjemme også. I ungdomstida merket Anett alle kassettene sine med nummer og plasserte dem etter hverandre i hylla. Hver kveld sjekket hun om det var noen som manglet. {ndash}Han nektet alltid. Det ble bare kjefting, krangling og gråt. Eksemplene er mange. Som da Anett skulle være forlover for ei venninne. Til tross for at hun var fattig student, hadde hun tatt ut 2000 kroner til kjole. Men da kjolen skulle betales, manglet halvparten. {ndash}Han innrømte først for et par år siden at det var han som hadde tatt pengene. FEM UNGE MENNESKER fra Vennesla sitter rundt et bord. De deler pizza og skjebne: alle har en bror som er rusmisbruker. Annenhver tirsdag møtes Anett (30), «Silje» (16), Trine (17), Anette (23) og «Jon» (28) for å snakke om nettopp det. {ndash}Han skal komme hjem på besøk neste uke. Jeg kan ikke si at jeg gleder meg noe særlig til det. Forrige gang sprakk han, som dere husker, sier Trine, som starter ukas melderunde.De andre nikker og lurer på om kompisene broren hennes pleide å være sammen med, er i Vennesla nå. Ikke det? Da kanskje det kan gå bedre denne gangen. {ndash}Broren min har holdt seg i fire dager, forteller «Silje». {ndash}Har ikke han akkurat kommet ut fra fengselet, da? spør Anette.{ndash}Jo, jeg gleder meg til at han skal feire jul med oss. Han var jo ikke hjemme på konfirmasjonen min engang. Da satt han inne, svarer 16 år gamle «Silje». Det er åpenbart at hun håper broren skal klare å holde seg rusfri denne gangen. {ndash}Jeg hadde egentlig bestemt meg for aldri mer å tro at broren min kunne bli rusfri. Jeg ville ikke utsette meg for den skuffelsen igjen. Men nå må jeg nesten tro på ham {ndash} han har jo faktisk vært rusfri et helt år, forteller «Jon» (28). Det er derfor «Jon» vil være anonym i Magasinet. Broren vil ikke at han skal stå fram med navnet. Alle har gått flere runder med brødrene sine før de lot seg intervjue. {ndash}Han likte det ikke og ble ganske sur. Men jeg det driter jeg i. Jeg sa til ham at det var ikke ham jeg hadde noe imot, men rusen, forklarer Trine. {ndash}Det får være måte på hvor mye brødrene skal styre oss, mener Anett.SIST GANG ANETT SÅ BROREN sin, var i fengselet. Hun vet ikke hva han sitter inne for denne gangen. Hun vil ikke vite det. Etter at hun ble voksen, har hun i større grad klart å distansere seg fra lillebroren. {ndash}Det er i grunnen ikke så mye hyggelig vi har hatt sammen, broren min og jeg. Hadde noen andre gjort det han har gjort mot meg, hadde jeg kuttet alle bånd for lengst. Men det er ikke så enkelt.{ndash}Det er jo ikke bare dritt. Innimellom, når vi klarer å ha gode samtaler, ser jeg hvor sårbar og snill han egentlig er. Det er bare at rusen har ødelagt ham. Men han har utrolig mange gode egenskaper. Lillebroren Ove er kjempeglad i barn, og vil gjerne være onkel for Anetts gutter, som nå er 5= og 2= år.{ndash}Han er flink med unger, tøyser og tuller med dem. Og jeg vil jo gjerne at de skal ha kontakt med onkelen sin, hvis det går. Det var derfor Anett lot broren passe sønnen hennes, en høstdag for fire år siden. Ove hadde en god periode, moren hans hadde akkurat møtt ham og sett at han var nykter. Anett ville gi ham en sjanse. {ndash}Jeg ville vise ham den tilliten.Anett skal bare være borte et par timer. Hun gir gutten på 1= år en klem, og broren de nødvendige formaninger. Så setter hun seg i bilen og kjører. Hun føler seg trygg på at dette skal gå bra. Hjemme hos Anett får broren øye på familiens nye videokamera. Fristelsen blir for stor. Han putter det i barnevogna og triller de halvannen kilometerne ned til sentrum. Han vet akkurat hvor han skal gå. Han selger kameraet og putter pengene i lomma. Så kjøper han dop, før han triller tilbake for å møte Anett. {ndash}Den satt. Det handlet ikke om kameraet, som var ganske dyrt, men om måten han gjorde det på. Jeg viste ham tillit ved at han fikk lov til å passe sønnen min, og så gjorde han noe slikt. Jeg tror ikke han hadde planlagt å stjele, men rusen styrer ham. Han vil nok gjerne være både en god bror og en god onkel, men klarer ikke alltid å leve opp til ønskene sine. Og det er kanskje det som er det verste for oss rundt ham også: alle disse forbanna skuffelsene. SØSKENGRUPPA FRA VENNESLA har flere ganger diskutert om de ville la seg intervjue om det å være søsken av en rusmisbruker. Til slutt sa de ja. For de føler at de har et viktig budskap. {ndash}Jeg er så lei av den stereotype framstillingen av rusmisbrukere. Mange tror de kommer fra dårlige hjem uten nok omsorg og kjærlighet. Det er ikke tilfelle. Hjemme hos oss hadde alle vi tre ungene de samme rammebetingelsene og den samme oppdragelsen, men bare broren min kom skjevt ut, sier Anett. {ndash}Ja, hadde det vært foreldrenes skyld, hadde alle vi også vært rusmisbrukere, sier Anette. Samtidig vil de fortelle sine historier til andre søsken, som ikke har noen søskengruppe som støtte. {ndash}Jeg synes kanskje det tøffeste har vært alle opp- og nedturene. I gode perioder har jeg håpet at han skulle klare seg. Men angsten for at han skulle sprekke var der hele tida. Og nedturen da han gjorde det grusom, sier «Jon».{ndash}Samtidig vil vi gjerne gi en melding til foreldre med rusmisbrukerbarn: Ikke glem at dere har andre barn også. Vi har også behov for å bli sett {ndash} på godt og vondt, sier Anett. LANDSFORBUNDET MOT STOFFMISBRUK (LMS) anslår at rundt 11000 nordmenn har søsken med et alvorlig rusproblem. LMS har som mål å få søskengrupper i alle de 80 lokallagene rundt om i landet, men foreløpig er det bare tre-fire grupper som er aktive.{ndash}Søsken av rusmisbrukere er ei veldig forsømt gruppe. Når man får en rusmisbruker i familien, får søsken ofte like store problemer som foreldrene, sier generalsekretær Jan Erik Thoresen i LMS. Ofte får søsken vite mye mer om hva rusmisbrukeren holder på med enn foreldrene gjør. {ndash}Søsken er glade i både foreldrene og den søstera eller broren som har problemer. Dermed havner de i en lojalitetskonflikt {ndash} de vil gjøre alle til lags, forklarer Thoresen. I søskengruppa på Vennesla tar de opp spørsmål som for oss andre er helt absurde: om man kan ta imot julegaver når man har mistanke om at det er tyvegods, eller om man skal fortelle foreldrene om en sprekk. {ndash}Det er alle følelsene som gjør dette så komplisert. Sett utenfra er det kanskje enkle svar på alle spørsmålene vi stiller oss. Men når det handler om din egen bror eller søster som du er glad i, blir alt så veldig mye vanskeligere, sier «Jon». anne.kristin.hjukse@dagbladet.no

<HLF>Tette bånd: </HLF> Søskenkjærligheten mellom Anett og Ove var og er sterk. Til tross for at narkotikamisbruket har skapt mange problemer, er Anett fremdeles inderlig glad i lillebroren sin.{ndash}<TH>Jeg tror egentlig ikke at noen utenforstående kan forstå hvordan det er å være søsken til en rusmisbruker, sier Anett Gunnufsen (30).
<HLF>Felles trøst: </HLF> Trine (17), Anette (23) og Anett (30) møtes annenhver uke. Sammen med to andre har de startet en av Norges første grupper for søsken av rusmisbrukere.