Vrikker seg til seier

De går, men vil helst springe. Dommerne skal lures. Hvorfor i all verden begynte vi med kappgang?

- VI ER SKAPT TIL Å GÅ, ikke til å løpe. Hvorfor spiller folk bordtennis, spør Stephan Plätzer Magasinet på nett. Kona hans går fort i bakgrunnen. Hun er Norges beste på å gå, med to verdensrekorder. Stephan er treneren, nå forbereder de seg til OL, og dessuten også på spørsmål om den noe uvanlige sporten. - Dette er den opprinnelige bevegelsen man bruker for å komme fra A til B, sier Stephan, som i sin tid var aktiv løper. Kjersti begynte med kappgang på grunn av miljøet. - Det var stort på Søfteland. I resten av Norge er kappgang bittelite: Det er bare 80 som driver med kappgang totalt. DET ER KNALLTØFT. Du går og går, det nærmer seg slutten, så skjer det. Etter 40 kilometer blir du disket. Det verste i kappgang er dommerne. I OL i Aten er de rundt om i løypene. Og de slår ofte til rett før mål. Det er psyken kappgjengerne kjemper mot, den er ofte tynnslitt. - Det er sju dommere i OL. Om tre av dem er enige om at det er dårlig gange disker de deg. Vi slåss for å endre reglene. Vi vil at et flertall av dommerne skal være enige, men vi er en liten nasjon, vi kommer ingen vei, sier Kjell Lund til Magasinet på nett. Han er president i Norges Gang- og mosjonsforbund. FORKNYTTE MENNESKER beveger seg raskt langs en bane. De vrikker enormt på hoftene mens de smyger seg framover, svetten siler og det er steikvarmt. De små buksene er gjennomvåte. Du, en lite trenet Magasinet på nett-leser, ville ikke hatt sjanse til å følge med disse idrettsutøverne. Selv om du hadde fått lov til å springe ved siden av hadde du fått problemer. - Du hadde ikke hatt sjanse, sier Kjell Lund, som vet hva han snakker om. Han var med i OL i 1972, og drev aktivt med den marginale sporten i 13 år. REGLENE ER KLARE. Det springende punktet i kappgang er nettopp det: Man skal ikke springe, en fot skal være plantet i asfalten. Men regelen gjelder bare det man ser med det blotte øyet: Kappgang er en bevegelse framover ved steg tatt slik at gangeren holder tilstrekkelig kontakt med bakken slik at det ikke oppstår synlig (for det menneskelige øye) mangel på kontakt. Støttebenet skal være strukket (det vil si ikke tøyd i kneleddet) fra det berører bakken inntil det er i rett vertikal posisjon. Det er fjerde paragraf i kappgangregulativet til Norges Gang- og mosjonsforbund som også gjelder internasjonalt. - I løp kan du være 20 centimeter over bakken hvis du vil. I kappgang skal man ikke se det, forklarer assisterende generalsekretær Kari Lockert Lie i forbundet. Det kommer altså an på hva dommerne ser. TRIKSER MED GANGEN. Til Aftenposten på søndag sa Kjersti Tysse Plätzer at hun skal «lure» dommerne: For selv om hun av og til vil ha begge beina i lufta samtidig, så skal ikke dommerne få se det. Det er ikke slikt kappgangere egentlig skal si, Lund avviser utsagnet, og sier Plätzer ble feiloppfattet: - Det er ikke bevisst. Du får rett og slett ikke ned foten i bakken før den andre slipper. Det går så fort. Det kan være en svevefase på to til tre centimeter, forteller Lund. Han avviser at det lønner seg å lure dommerne. Om de tok i bruk video-opptak hadde imidlertid mange vært ille ute: - I sakte film ser du det. Ganske mange ville ha blitt disket, innrømmer han. - Det er vanskelig i all idrett med subjektiv bedømmelse. Mye avhenger av type dommer. Men de har blitt bedre de siste åra. Lund forklarer problemet med knestrekken, som Kjersti har slitt med. Det er den som har gjort at hun blir disket: - Du går som et maskineri. Så blir kroppen sliten mot slutten, man tenker negative tanker. Hodet ødelegger. Da blir man disket. MENS FRANSKE ARISTOKRATER eksperimenterte med skarre-r, fant den britiske overklassen på noe som ble langt mindre utbredt. Kappgangens opphav er historien om nidkjære rikfolk som startet med kappgang på 1600-tallet, antakelig av kjedsomhet. De hadde ikke annet å gjøre enn å krangle om hvem sine tjenere som gikk raskest. For å finne ut av det, begynte de å arrangere konkurranser. Det var få regler i starten, med deltakerne måtte bruke en «rettferdig hæl- og tåteknikk», de fikk ikke springe. Aristokratene på sin side, holdt på parykkene mens de veddet om hvem som var best. Etter hvert ble premiene betraktelige, og sporten bredte om seg, i hvert fall litt. VRIKK, VRIKK. En lekmann skulle tro det var mange skader i kappgang. De vrikker jo enormt på hoftene, ser det ut til. Men det gjør de altså ikke. - Nei, det må du i alle fall ikke gjøre! I kappgang balanserer du mellom å gå og løpe. Bena flyttes like fort som en som løper 200 meter. Det er som rask film, det er frekvensen som er så høy, forklarer Lund. Han forteller om en sport nesten uten skader, den eneste lille faren er slimhinneposene da, og det er ikke lurt å starte uten veiledning, for da kan du gå på deg litt av hvert. Kari Lockert Lie legger til at kappgang antakelig er den sporten i Norge med minst skader. - Det ser verre ut enn det er. Det får et skyv fremover hele tiden. Man får mindre støt enn når man springer. Man smyger seg smidig, kattemykt framover, forteller jenta som selv løper mest. VI ER GODE PÅ TOPPEN. Norsk kappgang sender tre deltakere til OL i Aten. Den ene er til og med gullkandidat, i tillegg håper Kjersti Tysse Plätzers bror Erik også på en god plassering. Trond Nymork endte på sjuendeplass i VM i fjor og kan også gjøre det bra i år. På grasrota er det imidlertid vanskeligere. Innen 2005 skal det brukes 1 million kroner på å få folk fra 13 til 20 år inn i sporten. - Det er rart at vi ikke har fått mer rekruttering ut fra de tre elitedeltakerne vi har nå. Vi må være veldige kreative for å få til dette, avslutter den gamle kappgangkjempen Lund. Han har for få folk på gangen. 23. august går Kjersti Tysse Plätzer i Athen. Hun er en av de få som virkelig skal gå for gull. Sånn skal det i hvert fall se ut. Denne artikkelen er skrevet av Magasinets nettredaksjon, og har ikke vært publisert i papirutgaven. Eventuelle henvendelser kan rettes til: astrid.meland@dagbladet.no

ET MERKELIG SYN:</B> Kjersti Tysse Plätzer midt i feltet under starten av 20 km kappgang. (startnr. 589) Hun ble diskvalifisert 1,5 km før mål under denne konkurransen i VM i Canada. Disking har ridd Plätzer som en mare, men i årets sesong har hun holdt seg godt inne med dommerne. <BR>Foto: Anders Wiklund / SCANPIX
VRIKKER IKKE PÅ HOFTA: Fra starten av kvinnenes 20 km kappgang i Sydney torsdag. Det ser ut som de vrikker på hofta, men det gjør de ikke. <br>Foto: Ulf Palm / SCANPIX
<B>LITE MILJØ:</B> Alle kappgangerne kjenner hverandre. Her fra VM i Anne Haaland Simonsen i aksjon på 20 km kappgang under VM i Canada i 2001. Simonsen gikk inn til 17 plass med tiden 1.37.11. <br>Foto: Mark Earthy / SCANPIX
DISKET IGJEN:</B> Kjersti Tysse Plätzer var tydelig skuffet etter at hun nok en gang ble disket i et stort mesterskap, på 20 km kappgang under VM i friidrett i Paris gikk hun galt. <br>Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX
MEDALJEKANDIDAT:</B> Kjersti Tysse Plätzer går for gull i OL i Aten. Hun fikk sølv i forrige OL. 32-åringen startet med sporten på grunn av det gode kappgangmiljøet i hjembygda Søfteland.
KROPPSKONTROLL:</B> Først etter mål kan kappgjengerne juble, for i konkurranse må de alltid ha en fot på jorda. Her Trond Nymark under VM i friidrett i Paris i fjor. <br>Foto: Cornelius Poppe/SCANPIX
DISKUTERTE MED DOMMERNE:</B> Kjersti Tysse Plätzer og ektemannen Stephan diskuterer med dommeren Peter Marlow som disket henne fra 20 km kappgang under friidretts-EM i München i 2002. <BR>Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX
HELT UTSLITT:</B> 20 km kappgang, menn VM-friidrett 2003. Erik Tysse var strålende fornøyd med VM debuten. Tysse endte på 19. plass med tiden 1:22:43. <br>Foto: Cornelius Poppe / SCANPIX