Vulkanen våkner

- Det er blitt malt et svart bilde av meg, sier Bergljót Jónsdóttir (50) som måtte gå av som festspilldirektør i februar. Våren i Bergen har vært tøff.

- DET HAR VÆRT INTERESSANT å legge merke til.Bergljót Jónsdóttir tar sats.- Da jeg kom hit, ble jeg omtalt som «Bella». Det brukes når man er enig med meg og glad for det jeg gjør. «Bergljót» når man ikke er helt sikker. Og «Islendingen» eller «Jónsdóttir» når de ikke liker det jeg gjør.Bergljót Jónsdóttir ler hjertelig til tross for at det er journalister i stua. Vi er i et vakkert møblert hjem med utsyn til Store Lungegårdsvann. Schubert forteller sin historie fra de ranke høyttalerne. Den tidligere festspilldirektøren har ikke snakket med pressen på månedsvis. Men hun virker ikke knekt. DET VAR I NOVEMBER i fjor at det eksploderte i offentligheten. Bergens Tidende kjørte en artikkelserie om arbeidsforholdene i Festspillene i Bergen, som avslørte disharmoni mellom den øverste lederen og de øvrige ansatte. De viste til at et betydelig antall ansatte hadde sluttet eller blitt syke som følge av islendingens lederstil. Det kulminerte i februar med en arbeidsmiljørapport og med Bergljót Jónsdóttirs avgang. Der sto det svart på hvitt at et flertall av de ansatte og flertallet av hennes nærmeste medarbeidere «ikke så grunnlag for videre samarbeid». Noen år tidligere skrev BT at festspilldirektøren var som en «islandsk vulkan som oser av kraft og myndighet». Åtte år seinere slår avisa fast: «Bergljót Jónsdóttir er helt umulig å samarbeide med.» - Kritikken kom som lyn fra klar himmel i november. Ti dager før BT begynte skriveriene, var en stor del av staben samlet på kontoret. Vi var enige om at det ikke hadde vært så god stemning i Festspillene på lenge. Vi var tidlig i rute. Året hadde gått veldig godt, økonomien var på plass og alt var lyst.- Så da var det feiring med kaffe og bløtkake?- Jeg tror til og med det var hvitvin der. I februar var det noen som fikk viljen sin. Bergljót Jónsdóttir gikk av som festspillsjef. Men fra november til februar gikk hun på jobb som vanlig. - Det var tunge stunder. Prosessen har vært tøff og langvarig. Det ble malt et bilde i svart av meg med bred pensel som jeg i beste fall kan karakterisere som en dårlig karikatur. Jeg kjente meg i alle fall ikke igjen.DET HAR VÆRT mange geysirer i sving siden Bergljót kom flyttende fra Island til Bergen, med ektemannen Oddur Bjarnason og datteren Æsa Björk Thorsteinsdsttir. Hun var et overraskende, men velkomment valg i Bergen i 1995. - Men vet du hvem jeg er? spurte hun meg på telefonen noen dager før dette intervjuet. Underforstått: «Vet du hva jeg står for?»Før hun ankom Bergen, var hun en av de ledende kreftene innenfor samtidskunsten på Island. Den unge Bergljót ble regnet som et talent på blokkfløyte i 6- 7-årsalderen. Piano begynte hun å spille da hun var 10.- Then I was stuck! Jeg er marinert i kultur, og kan ikke leve uten. Vårt samfunn kan heller ikke overleve uten. Tenk deg bryllup og begravelser uten musikk.Blikket for de nyskapende uttrykkene innenfor musikk, dans og teater holdt hun fast også i Bergen. I de ni åra siden har hun fått sterk nasjonal og internasjonal ros for festspill som har maktet å representere det globalt nyskapende, uhindret av landegrenser. - En av mine paroler har også vært å få Festspillene tilbake til folket.Men hun ville også ta «Nystemten» ut av programmet i 1998. Det var for øvrig da hun ble til «islendingen».- Synes du det underlig å bli hyllet som kunstnerisk visjonær og samtidig håpløs som leder?- For meg synes det bildet litt ufullstendig. Det er overraskende at jeg som har levert ni festspill i samarbeid med andre, skal være helt håpløs som leder.NYLIG FYLTE HUN 50. Dagen ble feiret uten videre oppstuss i Marrakech i Marokko. En flukt?- På ingen måte. Da ville jeg reist mye tidligere. Når jeg reiser, er det for å få kontakt med meg selv og for å få perspektiver jeg ikke kan få her hjemme. Jeg vil nærmere virkeligheten, nærmere livet.- Hva har overrasket deg mest i denne prosessen?- Først og fremst anonymiteten i kritikken. Derfor har jeg også ønsket at arbeidsmiljørapporten skulle bli offentlig tilgjengelig. Det ville gi et riktigere bilde av hva som skjedde enn det som har stått i avisene, og i tillegg gi et bilde av rapportens kvalitet. - Skjønner du hva de ansatte snakker om når de sier at du er en krevende sjef?- Jeg er veldig klar over at jeg stiller krav. Og at jeg stiller høye krav til meg selv, sier Bergljót og gir et innblikk i arbeidsdagen.- Den var aldri under ti timer. Den kunne også strekke seg fra åtte om morgenen til to om natta. Pluss alle helger. Det var helt nødvendig å jobbe så mye for å få festspillene til å bli det de er i dag.- Det å ha en sjef som jobber mye, er en utfordring i seg selv. Men det er dermed ikke sagt at jeg krever at de jobber like mye som meg selv. - ER DU ET STA MENNESKE?- Mindre med åra. Men jeg har fortsatt mine helt grunnleggende prinsipper jeg aldri gir meg på. Det går på ærlighet, respekt for andre kulturer og mennesker, andre menneskers verdier. Det som kan gjøre meg rasende, er likegyldighet. Jeg har alltid stolt på mine nærmeste medarbeidere.- Men jeg har også alltid ment at om de har en ting å si - så si det. Det å ikke klare å framføre sin egen mening i eget navn, er noe jeg ikke klarer å stå for selv.Det er umulig å få eksdirektøren til å karakterisere noen av de involverte i festspillbråket. Før vårt møte var hun opptatt av at dette ikke skulle bli et sensasjonsintervju. Konfrontasjonen med journalister var belastende nok da festspillprogrammet ble presentert i februar. Da kom hun i direkte konflikt med flere av de oppmøtte som ville spørre henne om de siste måneders hendelser. Hennes trusler om å bruke advokat overfor NRK ble ikke blidt mottatt i mediekretser.- Jeg har beklaget hendelsen og ser nå at vi opptrådte feil. Men jeg var i en presset situasjon.- Men jeg tror at jeg en dag kan le av hendelsen, sier hun plutselig.- Jeg er nemlig veldig glad i galgenhumor. Av og til bruker jeg det også litt for mye. Det er en nødvendighet for å overleve i denne verdenen.- HVA SLAGS SOSIALT LIV har du hatt her i Bergen?- Ikke så mye. Jeg har hatt det bra her, det er en nydelig by. Men jeg har vært veldig bevisst på å ikke knytte meg til noen gruppe. Jeg ville være helt fri og ikke bli påvirket av innflytelse fra nære, sosiale relasjoner. Det har vært mest omgang med mannen min og datteren vår. Hun har ikke meldt flytting ut av byen ennå. Hun bor fortsatt i huset som festspillene eier. Hun er knyttet til festspillene som kunstnerisk konsulent fram til 15. juni. Deretter er alt åpent.- Dagbladet foreslo deg som direktør i Oslo-Filharmonien. Kunne det vært noe?- I den situasjonen jeg var i og har vært i, har jeg ikke tenkt på slike konkrete ting. Det eneste jeg vet, er at jeg vil fortsette å arbeide med kunst og kultur. Jeg føler jeg har mye å gi. Det begynner i alle fall å bli på tide å gjøre noe annet nå. Min datter sier jeg begynner å styre vel mye her hjemme, sier Jónsdóttir. sgh@dagbladet.no