Willochs versjon

Du kjenner ham som Høyre-mann, statsminister og som en av de skarpeste hjernene i landet. I denne utgaven av Magasinet er Kåre Willoch (79) gjesteredaktør i Magasinet - med et stort hjerte.

Da Dagbladet ringte og spurte om jeg ville være redaktør for et nummer av Magasinet, ble jeg mildt sagt overrasket. Det var nesten som jeg hørte anførselstegn rundt ordet «redaktør». Min inkompetanse på området redaksjon er jo innlysende. Men efterhvert gikk det opp for meg at det likevel var en virkelig mulighet det dreiet seg om: En mulighet til å få frem temaer og synspunkter som jeg synes fortjener (enda) større oppmerksomhet enn de får ellers. Og fagfolkene i redaksjonen sørger jo for stil og orden. Så jeg svarte ja takk!

Valgene av temaer var ikke så vanskelig.

Litt samtidshistorie bør det være. Siden den kalde krigen sluttet for nesten 20 år siden, har verden gjennomlevet en av historiens beste fremgangsperioder. Riktignok har overbetalte og uansvarlige ledere i finansnæringen i USA - og supermaktens stadig større gjeld - skapt vanskeligheter over hele verden det siste året. Men det er i alle fall håp om at både de økonomiske og de andre politiske problemene som Bush-perioden har forårsaket, blir løst. Når man søker efter varige løsninger, kan det være viktig at man i Vesten erkjenner at det først og fremst var ledere utenfor Vesten som åpnet for den fantastiske utviklingen i de siste årtiene - inntil matkrisen og energikrisen brøt løs. To personligheter lyser særlig sterkt i denne historiske sammenhengen: Deng Xiaoping innledet avslutningen av den i enhver forstand drepende maoismen. Mikhail Gorbatsjov åpnet for avslutningen av sovjetsystemets groteske brutalitet og vanstyre.

Deng får vi ikke lenger kontakt med, men Gorbatsjov kan vi få høre fra igjen - endog i denne utgaven av Magasinet. En imponerende personlighet, en av dem som virkelig har fortjent den fredsprisen han har fått!

Men det er ennå langt fra alle som er kommet med i overgangen til en akseptabel tilværelse. Krig og nød herjer fremdeles med mangfoldige millioner. Et av de nødlidende områdene spiller en særegen rolle, av både historiske og aktuelle grunner, og fordi undertrykkelsen faktisk blir støttet av Vesten, uten at det samme Vesten riktig vil forstå at det er nettopp slik det er. Det formidles meget gjennom mediene fra undertrykkelsen av ikke-vestlige medmennesker i Gaza og på Vestbredden. Den viser verden hulheten i Vestens politiske språk om demokrati, menneskerettigheter og folkerett.

Men forstår vi fullt ut hvor fryktelig det som skjer egentlig er?

Forstår vi hvorledes det undergraver respekten for vår del av verden?

Forstår vi at nettopp undertrykkelse av andre øker risikoen for en katastrofe for Israel?

UTSYN: Det er viktig å erkjenne at det var ledere utenfor Vesten som åpnet for den fantastiske utviklingen de siste årtiene, skriver denne ukas gjesteredaktør.
UTSYN: Det er viktig å erkjenne at det var ledere utenfor Vesten som åpnet for den fantastiske utviklingen de siste årtiene, skriver denne ukas gjesteredaktør. Vis mer

Jeg ønsket meg en reportasje som rettet søkelyset mot noen av dem som kanskje er hardes rammet - de lemlestede i Gaza. Magasinets reportasjeteam slapp ikke inn i Gaza grunnet et angrep fra en selvmordsbomber på grenseovergangen, men kanskje var det like verdifullt at vi får en beretning om og fra medmennesker på Vestbredden. Hvorledes kan så mange som regner seg selv som tilhengere av Kristi lære, se med slik sinnsro på alle de forbrytelser som begås mot palestinerne? For det er jo slått fast gang på gang at den israelske okkupasjonen og fortrengningen av palestinerne omfatter brudd på folkeretten og menneskerettighetene, og slikt er jo definert som forbrytelser.

Til tross for vår plikt til å engasjere oss i fjernere områder: Vi må også være mer grundige i gjennomtenkningen av urettferdigheter hos oss selv. Det var vel det de ville, de rødgrønne, da de som formulerte slagordet «Alle skal med!» Det er synd at de som vant mange stemmer på det i 2005, har glemt det i 2008.

Et farlig eksempel er at de fattigste mødrene ikke får komme ordentlig med i en nødvendig ordning for støtte til mødre efter fødsel. Det er ikke lenger slik at foreldre flest kan bevare en akseptabel levestandard med et spedbarn å sørge for, uten en rimelig mengde fødselspenger fra fellesskapet. En mer rettferdig fordeling av statens midler ville gjøre det lettere også for dem som har minst fra før, å bruke nok av sine krefter til å ta seg av de nyfødte, i den tid da de små trenger denne omsorgen aller mest.

Staten betaler 11 milliarder om året i fødselspenger. Det er veldig bra! Men hvorfor skal de fattigste mødrene bli avspist med små brøkdeler av det som de best stilte får? En enslig mor kan få 8 % av det som et velstilt foreldrepar får?

En sak fra virkeligheten viser hva dette egentlig handler om. En ung kvinne skriver: «Jeg ble gravid for et halvt år siden, helt nyutdannet og midt i en jobbsøkingsprosess. De snart seks månedene jeg har gått svanger, en tid jeg alltid har forestilt meg skulle bli paradisisk, har derimot vært et økonomisk og emosjonelt svart hull som jeg ikke unner mange å få krype ned i.»

Konsekvensene av denne politikken er fattigdom - under en regjering som har lovet å avskaffe fattigdommen!

En ung mor, Tora Ørdal, skrev i en avisartikkel om dette: «Jeg skjønner godt at mange velger å abortere. Som ung mor uten høyere utdannelse (ennå) har det vært kjempevanskelig å få endene til å møtes dette ene året jeg har valgt å være hjemme med barnet mitt. Til tross for at jeg har gjort verdens viktigste jobb, har jeg ikke fått den støtten og respekten jeg fortjener.»

En forskningsrapport fra professor Anne Eskild ved Universitetet i Oslo viser at over halvparten av gravide kvinner under 25 år velger å ta abort. «Det blir økonomisk ruin for unge kvinner å få barn. Derfor velger de ikke å beholde det», sier hun. En gravid som tar abort, og utsetter fødselen til hun er blitt eldre, kan oppleve at hun og mannen får over 380 000 kroner mer fra staten i forbindelse med fødselen, enn hun ville ha fått hvis hun ikke hadde tatt abort.

Willochs versjon

Det virker sannsynlig at den sterke belønningen for å utsette fødsler er blant flere forhold som medvirker til at mange venter lenger med å få barn enn man gjorde før. «Før fikk man barn i 20-årene, nå venter man til 30-årene. Det er en farlig trend», sier professor Tom Tanbo, leder av kvinnesenteret på Rikshospitalet.. Han får støtte av professor Arne Sunde ved St.Olavsklinikken i Trondheim. En virkning av dette er at flere ikke får så mange barn som de ønsket.

I noen tilfelle kan utsettelsene medvirke til barnløshet. Det fødes 10 % færre barn i Norge enn det som er nødvendig dersom hver generasjon skal bli like stor som den forrige.

Slike problemer blir også lettere å forstå hvis man - i tillegg til å lese statistikk og rapporter - også snakker med noen som har gjennomlevet de problemer som skjevheter i familiepolitikken kan skape. Det har medarbeidere gjort i denne utgaven av Magasinet.

Blant tiltak for å inkludere også svakere grupper i et bedre liv, står frivillige organisasjoner sterkt i Norge. Noe av det mest imponerende jeg vet om av denne art, er handicap-idretten, og Dissimilis’ utrettelige innsats for kulturell utvikling for psykisk utviklingshemmede. Det gleder meg at dette nummeret kan vise bilder fra den siste Dissimilis-festivalen i Oslo.

Fra livets senere faser kan det være nyttig å høre litt om hvorledes høyere alder oppleves av mer spesielle og særlig fritt-talende personligheter. Ingeborg Moræus Hanssen var et selvfølgelig valg til denne rollen. Her møter vi en kulturpersonlighet med innsikt i både individ og samfunn.

Men hvorfor har noen historiske kulturpersonligheter vært så fæle mot sine nærmeste? Og hvorfor har vi som publikum så lett oversett denne svakheten?

Vi vet meget om Ibsens fryktelige behandling av sin første sønn, og Hamsuns merkelige holdning til egne kvinner og barn. Men hva med vår største utøvende musiker i tidligere tider, Ole Bull? Vår tids forbedrede utgave av ham - Arve Tellefsen - beretter fra det vakre sommerstedet der Ole Bull hadde plassert sin parisiske hustru og deres barn. De ble satt på en øy på Sørlandet, forvist blant bare fremmede i iskald vinter, mens han selv reiste rundt mellom verdens storbyer og høstet grenseløs jubel fra store beundrerskarer. Hun fikk en bedrøvelig skjebne.

Et magasin må inneholde meget mer enn det jeg har kunnet nevne nå. Men det er morsomt å se at min mors kjoler fra min barndoms tid ville ha vært riktig moderne i dag. Og til slutt en liten personlig erfaring: Efter at motejournalister hadde begynt med den udannede og ukultiverte skikk å gi karakterer for deltakeres antrekk ved festlige begivenheter, ble undertegnede en gang meget overraskende omtalt som en av de best kledde ved en anledning, der kjønnsfordelingen var så skjev at endog herrenes antrekk ble kommentert.

Dressen var 20 år gammel.■

magasinet@dagbladet.no

Vil løfte fram enkelthistoriene: Kåre Willoch er denne ukas gjesteredaktør i Magasinet, og ønsker fokus på menneskeskjebner både i Norge og Palestina.<br />