Yvonnes lille rosa

Tidligere skrev Yvonne C. Kuhn (32) erotiske noveller for Cupido. Nå har hun skrevet kjærlighetsroman for Gyldendal.

«JEG BLE FØDT PÅ Drøbak sykestue i 1971. Mamma fikk to dispril, og dett var dett,» skriver Yvonne C. Kuhn i en presentasjon av seg selv. Og her sitter vi, midt i hovedstaden, utenfor Domkirka, snart 33 år seinere. Det er august og kjølig seinsommer. Yvonne Kuhn kommer rett fra jobben. I veska ligger pastiller, leppestift og den rosa romanen «Trikken i ditt liv». - Hvordan det var å se boka? Det var litt sånn hihihi, sier hun og holder hendene knyttet tett inntil ansiktet. - Og selv om jeg sa at jeg likte rosa, trodde jeg ikke den skulle bli sååå rosa. DET VAR I FJOR Yvonne Kuhns manus ble kåret til en av tre vinnere i Gyldendals konkurranse om «Den nye norske kjærlighetsromanen». Boka handler om bibliotekaren Ritt som har en kjærlig samboer og nydelig sønn, men som likevel aldri klarer å gi slipp på amerikaneren hun møtte på en trikk i Praha for sju- åtte år siden. Hun kommer rett og slett ikke over ham. Hun tenker på ham hvert eneste våkne øyeblikk, hun ringer ham, skriver brev, han ringer og skriver tilbake og slik fortsetter de å pine hverandre, men slik kan det jo bare ikke fortsette. - Hun blir livsudyktig av det. Hun tenker på denne mannen hele tida, sier Yvonne Kuhn. - Hvor mye er selvopplevd? - Jeg tror alle vennene mine ville ledd godt hvis jeg sa at det ikke var noe selvbiografisk i boka. Jeg er jo utdannet bibliotekar, jeg har bodd i Praha og jeg traff en mann der. - Har du hatt kjærlighetssorg? - Jeg har hatt det en gang, ja. For lenge siden. I et par år. Vi skrev brev og klarte ikke å slippe taket. - Var det vanskelig å hente fram igjen den følelsen?- Nei, for jeg er en sucker etter romantikk og triste filmer om lost love. Jeg har faktisk kontakt med ham ennå. - Å? Med ham fra Praha? Vet samboeren din om dette? - Ja, ja. Det er ikke på det planet lenger. Og det er langt fra meg til Ritt.DET VAR DA HUN BLE innlagt på sykehus, at Yvonne Kuhn begynte på romanen. - Jeg holdt på å miste synet på det ene øyet, og ble lagt inn i to måneder. Da ble jeg utrolig deprimert, og fikk for meg at jeg måtte bli forfatter før jeg ble blind. Og da skrev jeg intenst i to måneder. Og seinere, etter at hun var blitt utskrevet og frisk, så hun at Gyldendal utlyste en konkurranse. - Og da bestemte jeg meg for å gjøre boka ferdig. Jeg sendte bort mann og barn, og skrev den siste tredjedelen ferdig på en måned. - Så boka ble ikke skrevet til konkurransen? - Nei, men innerst inne handler den om kjærligheten. På sitt vis. NÅ SKAL BOKA MØTE leserne, som det heter. - Det er litt skummelt. Man stikker hodet fram, og så er jeg nervøs for sånne rare ting. Som at faren min skal lese den. Faren til Yvonne er tysk, derav etternavnet. Hun har selv valgt å være tysk statsborger. - Det å være tysk har alltid vært en stor og viktig del av identiteten min. Jeg var forferdelig mye i Tyskland da jeg var liten. Og jeg har opplevd alle fordommene som tyskere opplever i Norge. Det å bli kalt tyskersvin, for eksempel. - Hvorfor er det viktig å være tysker?- Det er kanskje på trass. For å være annerledes. Og så er det litt for pappa. Begge døtrene mine er også tyske statsborgere, og jeg måtte nylig søke oppholdstillatelse for dem her i Norge. Folkeregisteret skrev at de hadde gjort et vedtak om at barna mine hadde flyttet fra Norge. Jeg ringte dem og spurte om de hadde adressen dit de hadde flyttet. Det syntes de ikke var morsomt. Så spurte jeg hva som ville skje dersom jeg ikke søkte om oppholdstillatelse: «Setter dere dem på Kiel-ferja og håper noen kommer og henter dem?» Nei, det hadde de ikke humor på i det hele tatt. YVONNE KUHN HAR døtrene med to forskjellige fedre, «det er sånt som skjer», og det er derfor naturlig å spørre henne: Finnes den store kjærligheten? - Nei, det tror jeg ikke. At det skal finnes ett menneske der ute som er ment for deg? Nei. Men jeg tror at man kan være besatt av et annet menneske over lang tid, men om det er kjærlighet, er jeg usikker på. - Det er kanskje mer psykiatri? - Psykiatri, ja. Nei, men det er jo litt besnærende å tro på den store kjærligheten. Jeg vil jo gjerne tro på den, men det er bare i eventyrene de lever lykkelig alle sine dager. Jeg tror myten om den store kjærligheten tar for stor plass i mange mennesker. At man føler seg mislykket fordi man ikke får det helt til, og at man derfor kaster vrak på den lille. Kanskje den lille er like bra. - Vi legger kanskje lista for høyt? - Ja, ingen kommer over. Jeg tror kanskje ikke vi trenger den store kjærligheten. Men jeg tror på den store forelskelsen. OG NÅ - LITT EROTIKK.- Ylva, hvem er det? - Herregud, hvor har du det fra? spør hun himmelfallen.Hun koketterer selvsagt. Det er nemlig ikke så hemmelig. - Nei, jo, Ylva er mitt psevdonym når jeg skriver erotikk i Cupido. Det var de som fant på navnet. Jeg kom på andreplass i en novellekonkurranse med den erotiske novellen «Georgia». Den handler om en 16-åring som har seg med en voksen kvinne. Jeg står for den, altså. Jeg var opptatt av at jeg ikke skulle skrive fitte og kukk og sånn, at det skulle vært litt... kunstnerisk. - Hvor mange noveller har du skrevet? - Ikke flere enn tre, og det er lenge siden. På et nachspiel en gang var det en som fikk aldeles hakeslepp da han fant ut at jeg var Ylva. «De er de mest fantastiske novellene jeg har lest,» sa han. Men det er kjempevanskelig å skrive erotikk. Man sitter og tenker: Kan jeg skrive dette? Og etterpå: Er det jeg som har tenkt dette? Jeg kunne for så vidt gjort det nå også, men jeg trenger ikke pengene. NÅ TJENER HUN PENGER i firmaet Econ. Det er de som har ambisjon om «å være en ledende samfunnsøkonomisk kunnskapsbedrift som gjennom utredning, forskning og rådgivning gir verdi til våre kunder og til samfunnet». - Ikke mindre enn det, nei. Ja, jeg jobber som re-searcher i Econ. Vi sitter i Postbygget med fantastisk utsikt over hele byen. - Og hva har du gjort i dag? - I dag har jeg laget et nyhetsbrev om alt som har skjedd på petroleumsfronten i Nordsjøen de siste to ukene. Klipp og lim. Mmmm. Forferdelig sexy?- Nei. - Nei. hallgeir.opedal@dagbladet.no