Oslos spisesteder med inspirasjon fra Østen fordeler seg over et bredt spekter, resonnerte Robinson.

- Alt fra de flashy-asiatiske, med bladgull på maten og spektakulær beliggenhet, via de hipster-asiatiske, kjennetegnet av sin fermentering og dampende ramen, til hull-i-veggen-sjappene, med mat i plastemballasje og vinkende kattefigur i vinduet. Jeg lurer på hva dette er?

Fredag skuet ut over et romslig og rent, men litt sterilt lokale ved Holbergs plass. Oransje lamper, skillevegger i mørkt treverk, komfortable bord og båser i interiør som sendte tankene i retning Skeidar.

- Førsteinntrykket er … litt flyplasslounge. Delikat, men på ingen måte hipt, lød kommentaren.

Men det var maten som gjaldt og på Mei Weis nettside hadde de lest på sjarmerende gebrokkent norsk, at: «Mei flytter rundt i restauranten mens jeg (altså Wei, red.anm.) svinger på kjøkkenet for å sikre at gjestene får best mulig smak».

- Et familieforetak, altså. Så hyggelig. Og de understreker at alt er hjemmelaget, fra bunnen. Det virker lovende, sa Robinson.

Hun som måtte være Mei viste seg som en behagelig servitør. Raskt på pletten, vennlig og åpenbart stolt over menyen, som ikke slo dem i bakken med crazy innovasjon, men som fristet med velkjente retter fra blant annet Kina, Vietnam og Indonesia.