Ikke billig i byens storstue:

Beste pommes frites'n i by'n? Den får du på Theatercafeen

Fast food er best der fiffen ferdes, mener anmelderne.

Beste pommes frites'n i by'n? Den får du på Theatercafeen

Theatercaféen har 118 års kulturhistorie i veggene. Forsvarer det fortsatt en plass på den moderne verdens restaurantscene?

I virvaret av skiftende trender, nyåpninger og kortlevde konsepter, er det noen ganger fint å sette seg ned ved et bord og kjenne følelsen av å ha trådt inn i noe uforanderlig. Theatercaféen er et sted der nettopp denne følelsen utgjør grunntonen. Tung, kontinental inspirasjon, et fantastisk lokale som oser av historie, og dempede samtaler over hvite duker. Like deler hovedstadskulisse, restaurant og kulturbærer for fiff og finanselite. Et sted som aldri vil bli «in», men aldri helt «ut» heller. Theatercafeen bare… «er».

- Jeg skal si deg hva det også er, sa Robinson, som skålte i en litt anonym cremant til aperitiff.

- Det er dyrt!

Menyen er fylt opp av nettopp de klassiske rettene du forventer å finne i et slikt etablissement – tenk østers, piggvar, and og omelett norvégienne. Samtidig er det tydelig at det er tatt grep for å unngå å bli stemplet som «utdatert». Det kommer til uttrykk gjennom asiatisk inspirasjon, som i porsjonen moules frites Robinson og Fredag delte som åpning. I stedet for skjell dampet i hvitvin med sjalottløk og persille, fikk de servert en «spicy» variant med kokosmelk, sitrongress og ingefær.

MIDT I SMØRØYET: Er du i sentrum og vil ha pommes frites og blåskjell er Theatercafeen perfekt.
MIDT I SMØRØYET: Er du i sentrum og vil ha pommes frites og blåskjell er Theatercafeen perfekt. Vis mer

- Godt, og store, smakfulle blåskjell, men når de først kaller det spicy kunne de turt å bruke mer chili, sa Robinson.

- Kanskje de vil spare borgerskapets sarte smaks- løker, undret Fredag.

Pommes frites'ene som kom ved siden avsto derimot til terningkast seks.

- De sprøeste og beste jeg har spist i år, sa Robinson.

I glasset hadde de fått en ung, frisk og tørr Riesling fra Emrich-Schönleber, etter anbefaling fra servitøren, som var blid og mild som en sommerdag, og profesjonell til fingerspissene.

Etter blåskjellene skilte Robinson og Fredag lag nedover i menyen. I det som skulle bli symptomatisk for måltidet, gikk Robinson på en skuffelse med løyrom, servert på fritert bao – en dampet kinesisk bolle. For lite løyrom druknet i en røre av rømme og gressløk, og fritert bao ble både for fett og for søtt.

- Hva skjedde med å la de gode råvarene skinne, spurte en skuffet Robinson.

ATMOSFÆREN: Det er ikke noe å si på atmosfæren på Theatercafeen.
ATMOSFÆREN: Det er ikke noe å si på atmosfæren på Theatercafeen. Vis mer

Fredag var heldigere med en vellykket liten kreasjon av spenstig og myk brioche-toast med kongekrabbesalat, sprø persillerot, dill og chili.

Den varierende kvaliteten gjentok seg i hovedrettene. Andeconfit med orientalsk innslag av bok choy, ingefær og koriander, var ikke noe høydepunkt for Robinson, mens Fredags rause porsjon grillede sjøkreps var nær perfekte. Det milde skalldyrkjøttet fikk spille hovedrollen, mens forsiktig røyksmak fra grillen og nøttaktig hint fra karseblader hevet helheten uten å stjele oppmerksomhet.

Sideretten, en kremet risotto med rosmarin, asparges og solide mengder smør og parmesan, var nesten overflødig, til tross for at den var en smaksbombe.

- Jeg kjenner allerede at jeg kommer til å være mett til langt utpå formiddagen i morgen, sa Fredag tilfreds.

UJEVNT: Litt ujevnt fra kjøkkenet, men anmelderne koste seg skikkelig likevel.
UJEVNT: Litt ujevnt fra kjøkkenet, men anmelderne koste seg skikkelig likevel. Vis mer

For den som har en virkelig dyp lommebok og altfor lite å bruke penger på, går vinkartet hos Theatercafeen helt opp til en Romanée-Conti fra 2012 til 100 000 kroner. For oss 99,9 prosent andre er det et fullt akseptabelt utvalg vin på glass, som Robinsons røde burgund fra Julliot og Fredags Chablis fra Natalie & Gilles Fevre.

Til slutt delte Robinson og Fredag to desserter. Panna cotta med mojitosorbet og eplekompott var godt men ikke minneverdig. Den andre desserten var nesten verdt en tur i seg selv.

- Nå ble det tydelig at de har egen konditor på huset, utbrøt en strålende fornøyd Robinson.

To lekre makroner – en med lakris, en med sjokolade og chili – og silkemyke sjokoladetrøfler med pasjonsfrukt og karamell var en perfekt avslutning.

- Var dette verdt prisen, spurte Robinson da regningen på 3500 kroner kom på bordet.

- Normalt ville jeg sagt nei, svarte Fredag.

- Til det er nivået på rettene for ujevne… Men som en kulturopplevelse? Jeg ville i alle fall latt meg invitere hit igjen.