BACONCRISP: Det kan ta noen dager å lage chicharrón, men det er verdt det!
BACONCRISP: Det kan ta noen dager å lage chicharrón, men det er verdt det!Vis mer

Det beste jeg vet, sinnssykt sprø svor

Chicharrón: Viestad fant hemmeligheten bak perfekt sprø svor - i Peru

Jeg har vært på besøk der lokalmat er religion, og det er julaften hver dag.

Det oppleves som å være fanget hos Alice i eventyrland. Alle farger er ekstra sterke, alt føles ørt og svimmelt. Alle damene går med bowlerhatter og musefletter. Utenfor restauranten ligger det rad på rad med nystekte gnagere.

DET BESTE JEG VET? Nystekte marsvin på rekke og rad.
DET BESTE JEG VET? Nystekte marsvin på rekke og rad. Vis mer

- Har dere bare én rett, spør jeg Felicia Rios når hun kommer ut til oss for å høre hva vi vil ha.

Felicia har den største hatten jeg noensinne har sett. Hattemakeren har overgått seg selv denne gangen.

- Slett ikke, svarer hun.

- Vi har tre! Marsvin med potet. Marsvin med pasta. Og: Marsvin med potet – og pasta.

Felicia anbefaler det siste.

Fjellene globaliseringen glemte

Nesten uansett hvor i verden du reiser, vil du oppleve at verden blir mindre og mindre, og mer og mer lik.

Selv om nesten ingen lager god cæsar-salat eller hamburgere, finnes det på menyen til nesten alle ikke-ambisiøse restauranter over hele kloden.

Er du unysgjerrig på den lokale maten, kan du nesten alltid velge kylling eller pizza. Ti store internasjonale selskaper kontrollerer en majoritet av all mat og drikke som omsettes på verdensbasis.

Carlsberg smaker like lite på fem kontinenter, Coca-Cola-lastebilene kommer fram selv til landsbyer uten veiforbindelse.

Men det kan virke som om globaliseringen ennå ikke har full kontroll over fjellområdet utenfor Cusco i Peru.

Artikkelen fortsetter under annonsen

I FJELLENE: Tre tusen meter over havet er det én ting på menyen. Men tilbehøret varierer.
I FJELLENE: Tre tusen meter over havet er det én ting på menyen. Men tilbehøret varierer. Vis mer

Her, mer enn tre tusen meter over havet, i det gamle inkariket ser verden annerledes ut.

Jeg puster tungt. Akkurat nå, med lett høydesyke, dunkende tinninger, mild kvalme kombinert – på upraktisk vis – med ikke helt ubetydelig sult, er det ikke marsvin jeg har mest lyst på.

HØY I HATTEN: Felicia Rios serverer marsvin på tre måter, med pasta, potet eller pasta og potet.
HØY I HATTEN: Felicia Rios serverer marsvin på tre måter, med pasta, potet eller pasta og potet. Vis mer

Jeg vandrer opp og ned gata for å se om det er andre valgmuligheter. Den lille byen Tipon har en rekke restauranter, viser det seg. Alle har spesialisert seg på nøyaktig samme ting: marsvin. Noen med pasta. Andre med potet.

Jeg pleier å skryte av at «intet spiselig er meg fremmed», men jeg føler meg ikke særlig høy i hatten i møte med de ikke akkurat smilende gnagerne som ligger utstilt overalt.

Kylling, kanin eller krokodille?

SAYALLA: I nabobyen er det baconcrisp som gjelder, med ulike formier for tilbehør. 
SAYALLA: I nabobyen er det baconcrisp som gjelder, med ulike formier for tilbehør.  Vis mer

«Noen sier at marsvin smaker som kylling», står det i guiden. «Andre sier det er mer som kanin. Smak og gjør deg opp din egen mening.»

Sannheten er at det smaker som nesten alle andre ting man ikke vil spise, med andre ord mildt, på en ikke-så-veldig-god måte.

Som kylling? Nei, for det har ikke kyllingsmak. Jeg ville heller si et sted mellom slange, frosk og krokodille. Med fin røyksmak fra ovnen, det trekker opp!

Og nok salt! Det skal de ha.

Baconcrispville

Ikke hele blir spist opp, er jeg redd. Jeg er i hvert fall fremdeles litt sulten når vi ankommer neste by.

Hjertet mitt synker da jeg ser at Saylla ser helt lik ut som Tipon. En støvete hovedvei, lave hus, en rekke nesten identisk utseende restauranter. Også her serverer alle restaurantene én spesialitet, som er felles for alle.

Men det er én forskjell, én viktig forskjell: I stedet for marsvin, er det svor som er Sayllas spesialitet. Digre brett med det sprøeste svinesvoret som tenkes kan. (Saylla – uttales Baconcrispville.)

Det er så bråkete! Inne på restauranten El Chanchito Uno spiller de kjempehøy musikk.

Når de skrur av musikken er det fortsatt bråk. Knas! Knas! Ikke bare er det vanskelig å høre andre snakke. Det bråker så mye fra den sprø svoren at det er vanskelig å høre sine egne tanker.

Likevel står det klart for meg at av alle svin i verden, er grisen den beste.

Det er som julaften, med chili på. Svoren blir servert sammen med fritert kjøtt — som et slags apropos, noe må man gjøre av kjøttet også — en frisk salat og en skikkelig sterk koriander- og chilisaus.

INCA KOLA: Selvlysende gul, med smak og duft av vaskemiddel. 
INCA KOLA: Selvlysende gul, med smak og duft av vaskemiddel.  Vis mer

Når det hele er over, er jeg tørst, sånn tørst som bare en iskald brus kan hjelpe på. Og det er ikke noe valg når det gjelder cola heller. Her finnes ikke Coca-Cola eller Pepsi Cola, bare Inka-Cola, den selvlysende gule drikken som ser ut som og lukter som vaskemiddel.

Bowlerhatten av for hardcore satsing på lokal mat og drikke.

Mer fra Viestad i Peru:

Prøv ikke å temme en villtomat
Så enkelt er det å lage ceviche