Dårlige nyheter: - Vi trenger ikke ny makrell-i-tomat

Det er duket for høstlanseringer av nye produkter. Trenger vi det?

NYTT PÅ NYTT: Matprodusentene lager stadig nye produkter. De dyre nylanseringene sørger for å kaste glans over moderproduktene, men de tar også opp hylleplassen for nye konkurrenter ikke skal få slippe til. Foto: Produsenten
NYTT PÅ NYTT: Matprodusentene lager stadig nye produkter. De dyre nylanseringene sørger for å kaste glans over moderproduktene, men de tar også opp hylleplassen for nye konkurrenter ikke skal få slippe til. Foto: ProdusentenVis mer
Dårlige nyheter: - Vi trenger ikke ny makrell-i-tomat

Like sikkert som at bladene blir gule på høsten, så starter de store reklamekampanjene for nye matprodukter.

Lansering av nye produktvarianter som makrell-i-tomat med chili, potetgull med steinsopp og tomatposesuppe med estragon, blinker fra plakater og datamaskiner.

Hvert år lanseres flere tusen produkter i norske matbutikker.

Dette er ikke billig. Her skal det nemlig produktutvikles i det vide og brede. Et helt kobbel av kompetente produktutviklere går sammen og brainstormer seg fram til nye smaker og kombinasjoner. Parallelt jobber designteamet med tegninger og skisser til hvordan «utrykket» skal være og hvilke verdier som skal uttrykkes.

I siste fase er det produksjonsmaskineriet som må funke.

De aller fleste av disse produktene forsvinner omtrent like fort som de kom. En fjerdedel forsvinner fra butikkhyllene etter mindre enn ett år. To år senere er ytterligere en fjerdedel borte. Og sakte, men temmelig sikkert, så havner de til slutt på skraphaugen for mislykkede produktlanseringer sammen med titusenvis av andre forglemmelige matprodukter.

Så hvorfor gjør de det?

Av hovedsaklig to grunner: For det første vil lansering av en «nyhet» kaste glans på moderproduktet. Et sjokoladepotetgull får gjerne omtale, og blesten fører til mer oppmerksomhet - og salg - av det trauste potetgullet med salt og pepper, for eksempel.

Den andre årsaken handler om hylleplass. Ulike merkevarer har en tilmålt plass i butikken. Men, den plassen kan ikke utelukkende fylles av bringebærsyltetøy eller makrell i tomat. Her må det lyse spennende utvalg og variasjon!

Om et produsent av suppeposer eller sjokoladepålegg ikke «innoverer» nok, står han i fare for å miste hylleplassen til noen andre.

Fordelen med dette systemet er at vi får noen nye produkter omlag hvert skuddår. Og dessuten følelsen av et rikholdig tilbud. Om det kan forsvares som en fordel er litt usikkert.

Ulempen er at vi har en drøss med (flinke) folk som skal skal ha betalt for jobben - og det betaler du og jeg for hver gang vi kjøper de trauste moderproduktene.

At systemet holder konkurrenter ut er neppe til forbrukerens fordel heller. Kanskje vi kunne sette av litt plass til lokale småprodusenter? For, helt ærlig, trenger vi makrell-i-tomat-med-chili til frokost?