Når sommeren er slutt, er det også slutt for grisen vår.

I ukene vi har hatt sammen, har grisen gått fra forskremt innegris - minstemann i kullet, redd og kanskje bittelittegranne ubegavet - til å være den selvsikre innehaveren av inngjerdingen ved siden av hønene.

Det fungerte aldri å gi ham mer plass.

Etter et uheldig møte med det elektriske gjerdet vi hadde satt opp for ham på gårdsplassen, våget han seg ikke ut av den faste inngjerdingen.

Til gjengjeld var det ikke en eneste kvadratcentimeter innenfor sitt eget kongerike han ikke endevendte.

Når det var regn, gikk pløyingen med trynet fort. Når det var sol, koste han seg med gjørmebad i den nederste delen av inngjerdingen.

Gradvis vente han seg til annen mat enn kraftfôr også. En halv fersken, et eple, rester av skolebrød, smeltet iskrem.

Særlig morsomt var det med stumper av gulrøtter. Skjønt jeg er ikke helt sikker på at han forsto at det var mat. Han var først og fremst fascinert av at gulrøttene var sprø og harde, og at det gikk an å gnage på dem, så de gikk i små biter som man i sin tur kunne jage etter i gjørmen.