DEN SISTE ÆRE: Barn og voksne fikk valget om de ville være med når Salami skulle trekke sitt siste snøft.
DEN SISTE ÆRE: Barn og voksne fikk valget om de ville være med når Salami skulle trekke sitt siste snøft.Vis mer

Livet på landet:

Dette skal være Salami sin dag, hurra!

Sommeren er over. Det er på tide å vinke farvel til Salami. 

Når sommeren er slutt, er det også slutt for grisen vår.

I ukene vi har hatt sammen, har grisen gått fra forskremt innegris - minstemann i kullet, redd og kanskje bittelittegranne ubegavet - til å være den selvsikre innehaveren av inngjerdingen ved siden av hønene.

Det fungerte aldri å gi ham mer plass.

HELT VANLIG, MEN SEG SELV: Salami var ingen enestående gris, ikke noe prakteksemplar. Han likte å bli klødd bak det venstre øret, men ikke like godt bak det høyre.
HELT VANLIG, MEN SEG SELV: Salami var ingen enestående gris, ikke noe prakteksemplar. Han likte å bli klødd bak det venstre øret, men ikke like godt bak det høyre. Vis mer

Etter et uheldig møte med det elektriske gjerdet vi hadde satt opp for ham på gårdsplassen, våget han seg ikke ut av den faste inngjerdingen.

Til gjengjeld var det ikke en eneste kvadratcentimeter innenfor sitt eget kongerike han ikke endevendte.

Når det var regn, gikk pløyingen med trynet fort. Når det var sol, koste han seg med gjørmebad i den nederste delen av inngjerdingen.

«For en gris må det beste være å dø spisende, uvitende om sin egen skjebne, på det stedet den tenker på som hjem. Og det er nettopp det som skjer med Salami.»

Gradvis vente han seg til annen mat enn kraftfôr også. En halv fersken, et eple, rester av skolebrød, smeltet iskrem.

Særlig morsomt var det med stumper av gulrøtter. Skjønt jeg er ikke helt sikker på at han forsto at det var mat. Han var først og fremst fascinert av at gulrøttene var sprø og harde, og at det gikk an å gnage på dem, så de gikk i små biter som man i sin tur kunne jage etter i gjørmen.

Siste snøft

Salami var ingen enestående gris, ikke noe prakteksemplar. Han likte å bli klødd bak det venstre øret, men ikke like godt bak det høyre. Han synes det var hyggelig når noen snakket til ham når han spiste. Han sov lenge om morgenen.

Artikkelen fortsetter under annonsen

Han kunne være uryddig, og endevende matfat, og han likte å gnage på vannslangen og på gummistøvlene til dem som var innom og ryddet etter ham.

Men han var vår gris. Vi var oppriktig glad i ham. Derfor var det ingen lystig dag når vi samlet oss for å markere hans dødsdag.

Barn og voksne hadde fått valget om de ville være med, og mens det i tidligere tilfeller hadde vært egne delegasjoner som hadde trukket ned til sjøen, valgte alle å bli med og vise ham hans siste ære.

Alle var helt klare på én ting: Det aller aller viktigste med denne dagen, var at den skulle være fin for Salami.

Døden er ingen ting å ta lett på. Særlig ikke når man har ansvar for døden til et annet vesen som slett ikke har ønsket den selv.

Det siste måltidet

Den morgenen får Salami en liten ekstra dusj, og ingen hindrer ham i å gnage på slangen.

For en gris må det beste være å dø spisende, uvitende om sin egen skjebne.
For en gris må det beste være å dø spisende, uvitende om sin egen skjebne. Vis mer

Jeg finner til og med en liten bit avkuttet vannslange han kan leke seg med. Og vi lar han være litt sulten, så han blir ekstra glad når to menn med fornuftige klær kommer inn i bingen med en bøtte kraftfor.

Hvordan er den beste måten å dø?

«Når jeg dør, vil jeg at det skal være fredfullt i søvne som min bestefar. Ikke livredd og skrikende, som hans passasjerer,» spøkte den amerikanske cowboyen og skribenten Will Rogers.

For en gris må det beste være å dø spisende, uvitende om sin egen skjebne, på det stedet den tenker på som hjem.

Og det er nettopp det som skjer med Salami. Lykkelig over en uvanlig stor porsjon kraftfôr det ene øyeblikket. En bolt i hodet fra boltepistolen det neste. Så hovedpulsåren.

FRA DYR TIL MAT: Gradvis, nesten umerkelig, blir Salami forvandlet fra en gris vi kjente, satt pris på og så som et individ, til en skrott som henger der. Kjøtt som vi skal spise, men med en helt spesiell verdi for oss.
FRA DYR TIL MAT: Gradvis, nesten umerkelig, blir Salami forvandlet fra en gris vi kjente, satt pris på og så som et individ, til en skrott som henger der. Kjøtt som vi skal spise, men med en helt spesiell verdi for oss.

Vis mer

Er det slik pappa skal dø, spør ett av barna, forferdet.

Det tar litt tid å forklare at det ikke er slik det funker i menneskeverden. En viktig oppklaring, som gjør at det roer seg.

Hele dyret

Så skåldes grisen, henges opp, skrapes og vommes.

Gradvis, nesten umerkelig, blir Salami forvandlet fra en gris vi kjente, satt pris på og så som et individ, til en skrott som henger der. Kjøtt som vi skal spise, men med en helt spesiell verdi for oss.

Dette har vi gjort. Dette står vi inne for. Men ikke en eneste del av dyret skal gå til spille.

Siste livet på landet-slakt
Siste livet på landet-slakt
Siste livet på landet-slakt
Siste livet på landet-slakt
Siste livet på landet-slakt
Siste livet på landet-slakt
Siste livet på landet-slakt
Siste livet på landet-slakt
Siste livet på landet-slakt
Siste livet på landet-slakt
Siste livet på landet-slakt
Siste livet på landet-slakt

Allerede første kvelden står det selvslaktet kjøtt på bordet. En buklist (stykket nedenfor ribba) og hodet har godgjort seg i mange timer på grillen.

Nyrene blir stekt med sennep og urter. Lever, hjerte og en kjake blir til paté.

- Er det Salami, spør barna. Ja, svarer jeg, som sant er.

- Da vil jeg ikke, sier én.

- Han var kjempegod, sier en annen.

- Da vil jeg også smake!

Imens har hanen Lars og damene hans funnet veien inn i grisebingen, der de fornøyd spiser matrestene fra sin nylig avdøde nabo, og nyter blodrestene fra slakten.

Det er både brutalt og vakkert der de står og koser seg på retterplassen i solnedgangen. Alt har en ende, også en sommer. Også Salami.

RØKT OG GRILLET: La gjerne buklisten få følge av et grisehode. 
RØKT OG GRILLET: La gjerne buklisten få følge av et grisehode.  Vis mer